HVORFOR IKKE PRØVE DET BARN SIER ER BEST FOR BARN?

Alternativ til dagens barneverninstitusjoner bygd på synspunkter fra barna det gjelder

HVORFOR IKKE PRØVE DET BARN SIER ER BEST FOR BARN?

Alternativ til dagens barneverninstitusjoner bygd på synspunkter fra barna det gjelder

Barn i barneverninstitusjon har forklart siden 2009
Siden 2009 har mer enn 400 barn 11-18 år i barnevernsinstitusjoner rundt i Norge gitt råd til myndighetene om hvordan institusjonene må være for å kjennes trygge og nyttige. Hundrevis av barn med erfaring fra institusjon har pekt på hvilke lovendringer som må til og hvilke tiltak og satsinger som må komme.

Barn har lenge gitt råd om grunnleggende endringer
Barn har gitt råd om grunnleggende endringer. Institusjonene må bygge på normalitet, barn må oppleve at det gir mening å være der, barn må oppleve fellesskap og å kunne bli selvstendige. De må bli samarbeidet med, de må få snakket med noen de kjenner seg trygg på og de må bli stoppet på trygge måter når dette er nødvendig. Hvis voksne hadde villet gå for å grunnleggende forstå dette, kunne Norge ha hatt barneverninstitusjoner der barn ville bo og som kunne hjelpe barna som bor der.  

Rådene fra barn i institusjon de siste årene har vært veldig like
Rådene fra barn i barnevernsinstitusjoner i 2009 ble presentert for ledelsen i Bufdir. Deretter har barn med erfaring fra institusjon hvert eneste år presentert og forklart erfaringer og råd til nasjonale myndigheter. Stortingspolitikere, ulike barneministre, Barne- og familiedepartementet, Bufdir, Statens helsetilsyn og statsforvaltere har jevnlig tatt imot råd fra undersøkelser og rådsinnhentinger og deltatt i dialoger om disse rådene.

INNHOLD

FNs barnekomité ga i 2025 Norge kraftig kritikk 
I 2023-2025 rapporterte Norge til FNs barnekomité om situasjonen for barns rettigheter i Norge. Dette er en prosess alle land som har skrevet under barnekonvensjonen må gjøre hvert 5. år. Under eksamineringen av Norge i mai 2025 uttrykte FNs barnekomité dyp bekymring over kapittel 10(barnevernlovens kapittel 10 er det kapittelet som omhandler barneverninstitusjoner. Dette er kapittelet i barnevernloven barneverninstitusjoner må jobbe etter). Komiteen kritiserte Norge for å ha utvidet ansattes muligheter for å bruke fysisk makt i barneverninstitusjon. Barn har siden 2009 advart mot dette. FNs barnekomité støttet nå synspunktene til barn i barnevernsinstitusjon. 

Medlem Bragi Gudbrandsson, FNs barnekomite: Dere introduserer i lovgivningen en utvidelse i mulighetene for bruk av fysisk makt både på skolen og på barneverninstitusjoner. Dere introduserer en bredere mulighet for å bruke makt og tilbakeholdelse. For å være ærlig med dere, er vi veldig, veldig bekymret over dette. Og vi refererte til dette i våre merknader i 2018. Det er en komplisert utfordring. Jeg vet problemene dere har, men kan dere dele med oss hvordan dere nådde dette punktet at dere vil ha muligheter for at sterkere makt skal bli brukt? Vår erfaring er at jo mer makt du bruker, desto mer makt får du tilbake, og det blir en spiral. Så vi er bekymret for dette.

Løsningene sett fra barn

Her presenteres oppsummerte råd fra barn med erfaring fra barneverninstitusjon, som har gått igjen i Forandringsfabrikken sine undersøkelser i 2009-2025:

Formålet for barneverninstitusjoner
Barnevernsinstitusjonen skal gi barn på institusjon, kjærlighet, normalitet, mening og selvstendighet. Barn skal få hjelp til det som er strevsomt. Dette gjøres med utgangspunkt i det enkelte barns behov og ressurser.  

GRUNNPRINSIPPER SOM BARNEVERNSINSTITUSJONER I NORGE MÅ JOBBE ETTER:
Samarbeid med barna: Barns rettigheter sikres for hvert barn som bor der og for barna som ei gruppe. Hvert barn er med å bestemme hvordan institusjonen skal møte barnet når det strever, hjelpen barnet får, hvem barnet får hjelp av, hvordan det skal se ut i barnets hjem og annet som er viktig i hverdagene. 

Normalitet og fleksibilitet: Institusjonene ser ut som vanlige hus. Regler lages med hver enkelt og institusjonene viser fleksibilitet i forhold til det barna sier de trenger, så langt det er mulig. De fleste voksne der går langturnus. Det finnes ingen rigide rammer. 

Mening og mestring: Institusjonene har fokus på å gi barn mening. sånn at barn kan være på en institusjon med et opplegg som engasjerer. Det kan være motorsport, dyr, kreativt, ekstremsport, ballspill, film og foto osv. Et barn kan velge seg til en institusjon som driver med noe barnet brenner for. Dette vil gjøre det lettere å finne mening i livet, føle seg verdt og å ville bli der. 

Individuelt tilpasset hjelp til alle barna: Ingen institusjoner jobber etter standarder for hva hjelpen skal være. Hvordan institusjonen skal hjelpe hvert enkelt av barna finnes ut i samarbeid med barnet, slik FNs barnekonvensjon forplikter til. Barna møtes ulikt ut ifra hva de trenger og ønsker. 

Fellesskap på og utenfor institusjonene: Institusjonene legger stor vekt på at barna der blir kjent med hverandre, hjelper hverandre og kan utfordre hverandre. Institusjonene “pusher” barna til å øve på å være i fellesskap. Barn lærer at de trengs og hører til og det gir dem muligheter for å tro på at de er verdt, at de kan klare seg etter livet på institusjonen og at det finnes en fremtid, også for dem. 

Egenerfaring som er bearbeidet vektlegges høyt ved ansettelse i institusjoner. En stor andel av de som jobber der, har erfaring fra å på ulike måter ha opplevd strev i livet og/eller å være i barnevernet/bo på institusjon. Dette gjør sjansen større for at de voksne bedre forstår hvordan møte barna på måter som gjør det tryggere, både for barn og ansatte.

Endringene for barnevernsinstitusjoner ble bestemt, uten at dokumentene viser hvordan synspunkter fra barn under 18 år ble vurdert eller vektlagt

Da leder for Barneverninstitusjonsutvalget Erik Stene la frem NOU 2023:24 Med barnet hele vegen i oktober 2023, sa han at det nå måtte grunnleggende endringer til for at barn på institusjon skulle få riktig og nyttig hjelp. Bygd på NOUen lanserte barneministeren en ny strategi og innretning for barneverninstitusjoner i Norge. I 2025 ble strategien vedtatt av Stortinget. I den var også et nytt kapittel 10 for barneverninstitusjoner. 

Barn som en beslutning gjelder, har etter barnekonvensjonens artikkel 12 rett til å bli hørt som gruppe. Denne rettigheten gjelder for barn under 18 år. Det følger av FNs barnekonvensjon art. 12 og Grunnloven § 104 at barn har rett til å uttale seg og bli hørt. Dette gjelder både barnet som individ i saker som gjelder barnet, og ved handlinger og avgjørelser som gjelder barn som gruppe. FNs barnekomité skriver:

Prosedyren for å vurdere og fastsette det beste for barn som gruppe er til en viss grad forskjellig fra den som gjelder et enkelt barn. Når hensynet til et stort antall barn står på spill, må statsinstitusjonene finne måter å høre synspunktene til et representativt utvalg av barn på, og ta tilbørlig hensyn til deres meninger ved planlegging av tiltak eller gjør lovgivende beslutninger som direkte eller indirekte angår gruppen, for å sikre at alle grupper av barn er dekket  (Generell kommentar nr. 14, avsnitt 91).

Barnevernsinstitusjonsutvalget fikk et ungdomsutvalg knyttet til seg. Kun én i utvalget var under 18 år og flere var uten erfaring fra å bo på institusjon. Ungdomsutvalget kunne ikke brukes til å sikre artikkel 12. Barnekonvensjonen forplikter myndighetene til å hente inn synspunkter fra grupper av barn under 18 år, som del av kunnskapsgrunnlaget .

Vi vet at flere rapporter med svar fra barn på institusjon, fra blant annet Barneombudet og Forandringsfabrikken, var inkludert i utvalgenes kunnskapsgrunnlag. 19 barn som bodde på institusjon ga også innspill til medlemmer fra barnevernsinstitusjonsutvalget og ungdomsutvalget.    

I NOU 2023:24 fra Barneverninstitusjonsutvalget beskrives det knapt hvordan synspunktene fra grupper av barn under 18 år med erfaring fra institusjon, er vurdert og vektlagt. Synspunkter fra ungdomsutvalget og kunnskap fra rapportene er nevnt, men det kommer sjelden frem hvordan svarene er vurdert og vektlagt.

Saksfremleggene fra BFD og Bufdir og stortingsvedtak knyttet til endringer på barnevernsinstitusjonene viser ikke hvordan synspunktene til barn under 18 med erfaring fra institusjon, er vurdert og vektlagt knyttet til endringer. På de fleste områdene kommer det ikke fram hva grupper av barn dette gjelder, har ment om de foreslåtte endringene. Synspunktene fra barna dette gjelder er dermed ikke tatt på alvor i beslutningene om endringer. Rettighetene barn på institusjon har som gruppe, er ikke sikret. 

Endringer som kom i 2024-2025

  • Barneministeren lagde i 2024 en strategi for barneverninstitusjoner. Regjeringen skrev i forbindelse med lansering: “Flere rapporter, tilsyn og nå senest NRK Brennpunkt viser at for mange barn i institusjonsbarnevernet flytter for mye, får for dårlig helsehjelp, møter utfordringer med rus og ikke gjennomfører skole. Derfor varsler regjeringen nå et løft for institusjonsbarnevernet med en helt ny strategi” 
  • Stortinget vedtok våren 2025 ny innretning for barneverninstitusjoner, der to av endringene bygger på forslagene i NOUen 2023:24: Institusjonene skal jobbe etter en “tunmodell” og alle institusjoner skal ha et helseteam knyttet til seg. Stortinget vedtok også flere endringer i barnevernlovens kapittel 10 om barneverninstitusjoner. Endringer kom knyttet til fysisk makt, barns selvbestemmelse og det ble gitt flere muligheter for institusjonene å kunne ansette voksne med ulik kompetanse.

Myndighetene har vært varslet

I 2009 til 2025 har Norge hatt åtte barneministere som alle har fått overlevert råd om hvordan barnevernsinstitusjoner kan hjelpe barn som strever. Ungdommer i institusjon har også forklart dem konsekvensene av å ikke ta disse rådene på alvor. Budskapet fra ungdommene i alle disse årene har vært at det må komme grunnleggende endringer for institusjonene. I møter med BFD, Bufdir, Helsetilsynet, statsforvaltere har ungdommer forklart hvilke endringer som må komme.

Slik vi ser det, har myndighetene på dette området i liten grad tatt barn på alvor. Endringer har i stor grad kommet etter forslag fra ulike ekspertutvalg, der råd fra barn under 18 år med erfaring fra institusjon har hatt liten plass. Dette har fått store negative konsekvenser. 

Her noen eksempler på endringer som har kommet, på tvers av synspunkter fra grupper av barn under 18 år, med erfaring fra institusjon:

Eksempel 1: Utvikling av “Trygghet og sikkerhet”

I 2016 lagde Bufdir opplæringen Trygghet og sikkerhet: Det er behov for å styrke ansattes kompetanse slik at konfliktfylte situasjoner (voldelige, truende og aggressive situasjoner) bedre kan forutses, forebygges og håndteres på en god måte. Kompetanse og praksis på området skal være kunnskapsbasert. Det er et mål at slik kompetanse og praksis implementeres på barneverninstitusjoner. Kunnskapsgrunnlag for arbeid med trygghet og sikkerhet i barneverninstitusjoner

Forandringsfabrikken ble sammen med andre organisasjoner invitert til å gi innspill. Ungdommer i FF prøvde i flere omganger og si ifra til Bufdir om at kunnskap fra barn under 18 år ikke var inkludert i kunnskapsgrunnlaget for opplæringen og at utgangspunktet og selve innholdet derfor ikke ble “trygt og sikkert” sett fra barn.

“Trygghet og sikkerhet” har det siste tiåret i økende grad vært i bruk på barneverninstitusjoner i Norge. De siste årene har likevel antall tvangsprotokoller skutt i været. Fra 2022 til 2024 har tvangsbruken økt med ca 80% (Helstilsynets årsrapporter). Ungdommene advarte om at dette kom til å skje: Opplæringen ble laget med stor vekt på hvordan møte ungdommer i konkrete situasjoner, men med lite vekt på hva som er trygt, klokt og nyttig sett fra barna dette gjelder. 

Eksempel 2: Barneverninstitusjoner med psykisk helsehjelp

I 2018 ble det et stort fokus på hvordan barneverninstitusjoner skulle hjelpe barn og unge  som ble beskrevet som “veldig psykisk syke”. Myndighetene bestemte Bufdir at det skulle lages to pilotinstitusjoner som skulle hjelpe de med sterke smerteuttrykk.

Forandringsfabrikken ble invitert med i prosjektgruppen. FF visste at på dette området fantes det lite synspunkter fra barn og gjorde derfor en rådsinnhenting med unge med erfaring fra å sterke smerteuttrykk mens de bodde på institusjon. Hovedsvarene fra rådsinnhentingen var at de fleste barna ikke ønsket å få behandling der de bor. Hvilken hjelp som skulle gis og av hvem måtte bestemmes i samarbeid med hvert enkelt barn, slik også barnekonvensjonen forplikter til. Prosjektgruppen bestemte at metoden dialektisk atferdsterapi på de to institusjonene. Det skulle ansettes psykologer og annet helsepersonell som skulle jobbe på institusjonene. Bygd på kunnskap fra barn og tidligere undersøkelser advarte FF flere ganger om at denne løsningen ikke burde velges og FF trakk seg ut av gruppen. Ungdommene som deltok visste at konsekvensene for de som skulle bo der ville bli veldig store.

Institusjonene ble åpnet i 2018 og det ble gjennomført to evalueringer. I Sintefs evaluering i 2020 ble både ansatte og ungdommer spurt om hvordan de opplevde det standardiserte tilbudet. Opplevelsene deres var svært ulike. De voksne støttet i stor grad bruken av Dialektisk Atferdsterapi (DBT). Ungdommene var svært kritiske til tilbudet. Forskerne konkluderte med at oppholdet ikke virket å gi ungdommene noe utbytte og anbefalte å ikke lage flere slike institusjoner.

I Samforsk sin evaluering i 2024 var noen av hovedfunnene at institusjonene i for liten grad legger til rette for lovfestet rett til medvirkning blant annet i eget behandlingstilbud. Forskerne skriver også at det ikke er mulig å si om tiltakene hadde virkning og at funnene ikke gir grunnlag for å anbefale videreføring av slike integrerte institusjoner. I dag er disse institusjonene omgjort til andre type institusjoner.

Eksempel 3: Større institusjoner 

I 2021 åpnet to pilotinstitusjoner med plass til 8-10 ungdommer, uten store debatter i forkant, inspirert fra institusjoner i bl.a. Nederland. Dette skulle være omsorgsinstitusjoner som skulle jobbe etter omsorgs- og endringsmodellen (OEM), bygd på behandlingsmetoden DBT. Dette brøt i stor grad med oppsummerte svar fra barn om at institusjoner må være i vanlige hus og oppleves som vanlige hjem. Da de første tilbakemeldingene fra ungdommer som bodde på disse institusjonene kom til FF, ba ungdommer om møte med barneministeren. De forklarte hvordan slike institusjoner ikke oppleves trygge, men som sykehuslignende senter. Institusjonen fikk likevel fortsette. I 2025 konkluderte statsforvalteren med 8 lovbrudd på institusjonen som gjaldt kollektiv avstraffelse, innskrenking av frihet, bruk av fysisk makt og utrygghet for ungdommene som bor der.

Eksempel 4: Ny innretning for barneverninstitusjoner

I oktober 2023 ble NOU 2023:24 Med barnet hele vegen lagt frem. Ekspertutvalget som la frem denne NOUen anbefalte en ny innretning for barneverninstitusjoner, som blant annet innebar å prøve ut ulike tunmodeller. Bufdir fikk i oppdrag å lage slike piloter. FF ble invitert med i ei referansegruppe som skulle bidra i utviklingen av disse pilotene. Bufdir vektla i invitasjonen at det var viktig å få brukerorganisasjonene med tidlig. 

FF ba fra starten Budir om å hente inn synspunkter fra barn under 18 år i barneverninstitusjoner eller legge til grunn kunnskap fra barn under 18 år som allerede fantes. Dette manglet i kunnskapsgrunnlaget for slike institusjoner. Bufdir valgte ikke å gjøre dette, med begrunnelse i at byggene allerede fantes. De nye institusjonene har i hovedsak flere avdelinger i 1-2 store bygg eller flere bygg på et avgrenset område. 

Mål for institusjonene ble bestemt av Bufdir og skulle bygge på NOU 2023:24. Det overordnede målet har blitt “Barna mottar et institusjonstilbud som tilpasser seg barnas behov og ressurser og at de opplever stabilitet, omsorg og støtte”. Fokuset i NOUen på normalitet og institusjoner som samarbeider med barn, ble ikke beskrevet som del av mål, delmål eller resultatmål. Bygd på synspunkter fra mange barn med erfaring fra institusjon, har FF flere ganger de siste årene spilt inn et annerledes mål for institusjonene:“§10-2 Barnevernsinstitusjonen skal gi barn på institusjon, kjærlighet, normalitet, mening og selvstendighet. Barn skal få hjelp til det som er strevsomt. Dette gjøres med utgangspunkt i det enkelte barns behov og ressurser”. I tillegg FF pekt på at det må konkretiseres i §10-2 om medvirkning hvordan institusjoner skal samarbeide med barn om beslutninger i deres liv slik det er beskrevet i artikkel 3,12 og 16 i FNs barnekonvensjon. 

Ingen vet hvordan barn på institusjon vil oppleve de nye institusjonene. Ut fra beskrivelsene av de nye institusjonene og det vi så langt har sett i media og hørt fra ungdommer på noen av institusjonene, tror vi at enda en gang har myndighetene valgt å se bort fra det helt grunnleggende barn trenger for å oppleve institusjoner trygge og få det bedre inni seg. Helt siden de første undersøkelsene FF gjorde med barn på institusjon, har svarene vært at barn må bli møtt med normalitet, kjærlighet, mening og at de må bli samarbeidet med.

Dette står i veien for gode barnevernsinstitusjoner, sett fra barn

Myndighetene vet lite fra barn på institusjon
I årene før 2020 gjennomførte Bufetat noen brukerundersøkelser, der de også inviterte ungdommer til å gi innspill til spørsmålene og til hvordan invitere og gjennomføre. En større utfordring i dette arbeidet var svarprosenten og det ble forsøkt ulike måter å få den til å bli høyere.  

Forandringsfabrikkens erfaring fra å gjøre undersøkelser blant barn på institusjon var at innhenting må gjøres av noen som barn på institusjon har tillit til. Mange barn har blitt sviktet av voksne og har opplevd brudd på sine rettigheter. Mange har derfor liten tillit til “staten” eller “voksne i systemet”. 

FF og andre organisasjoner ga både Bufdir og Helsetilsynet innspill om at  myndighetene derfor må samarbeide organisasjoner som ikke er en del av “staten” og som har tillit hos barn, for å få dette til. Forandringsfabrikken har i mer enn 10 år gitt innspill om at BFD og Bufdir må samarbeide med organisasjoner og andre med tillit til barn under 18 år som bor på institusjon. Så langt vi vet, er dette ikke gjort.  

I 2022 fikk Bufdir fra BFD et tilleggsoppdrag til tildelingsbrevet i 2022 om å utarbeide et helhetlig kunnskapsgrunnlag om tvang og rettigheter i institusjon. Det sto i tildelingsbrevet at kunnskapsgrunnlaget måtte inkludere erfaringer fra barn og unge. Bufdirs helhetlige kunnskapsgrunnlag for tvang og rettigheter inneholder svar fra 2 barn. I punkt 3.3 om erfaringsinnhenting fra ungdom på institusjon skriver Bufdir: Grunnet frafall ble det kun gjennomført to intervjuer med ungdom. Lenke til rapporten: https://kudos.dfo.no/dokument/20556/helhetlig-kunnskapsgrunnlag-tvang-og-rettigheter-i-institusjon-oppdrag-2-tillegg-3-til-tb2022-oppdrag-2-tillegg-3-til-tb2022

Rambøll fikk i 2022 og 2024 oppdrag fra Bufdir å gjennomføre undersøkelser med barn på institusjon. Det bodde 751 barn og unge 13 år eller eldre i barnevernsinstitusjoner pr. 31. januar 2024. Totalt svarte 100 barn og unge på undersøkelsen. Svarprosenten var da 13 %. I den første brukerundersøkelsen var svarprosenten 20 % (Rambøll Management Consulting, 2022). Lenke til rapporten:https://cms.bufdir.no//siteassets/rapporter/brukerundersokelsen_blant_barn_og_unge_i_barnevernsinstitusjoner.pdf. Begge gangene var altså svarprosenten svært lav. I den siste rapporten skriver Rambøll: Målgruppen er en svært sammensatt gruppe, med til dels store utfordringer og i en svært sårbar livssituasjon (Kayed mfl., 2015). På bakgrunn av våre egne erfaringer, er målgruppen en svært vanskelig gruppe å innhente svar fra. 

Bufdir har gitt NOVA i oppdrag å gjennomføre inntil to brukerundersøkelser i perioden 2025–2029, med mål om å kartlegge barns erfaringer med opphold på institusjon. Ekspertutvalget for styring og organisering av det statlige barnevernet skrev i sin rapport at dette var en lav ambisjon av et fagdirektorat.

Barn på institusjon snakkes om som sykere og farlige 
Nasjonale myndigheter forklarer at stadig flere barn som bor på institusjon har komplekse vansker, er syke eller har alvorlige atferdsproblemer. FF sine undersøkelser viser at 4 av 5 barn på institusjon er utsatt for vold, overgrep eller omsorgssvikt i barndommen. Da er det naturlig at barn kjenner på vonde og sterke følelser, og kan vise det gjennom ulike smerteuttrykk. Utgangspunktet for mange av dagens tiltak er å fjerne smerteuttrykk, som rus, selvskading og kriminalitet, uten først å gjøre det trygt nok for barn for å få til å fortelle om det vonde og vanskelige. Når barn i stedet omtales og møtes som syke og farlige, mister de tillit til de voksne og det kan bli umulig å hjelpe. Barn kan også begynne å tro på det selv og da miste tro og håp på seg selv og gjøre enda verre handlinger. 

Forståelsen for at barn på institusjon er utsatt for vold, overgrep eller omsorgssvikt i barndommen, tror vi er økende. Politikere, eksperter og fagfolk uttaler dette i rapporter og i media. Likevel mener vi det ikke er match mellom dette og tiltakene som blir satt i gang. Undersøkelser viser at de fleste barn på institusjon tidligere har vært utsatt for maktbruk, som for eksempel vold eller overgrep. Samtidig utvider staten de ansattes mulighet til å bruke fysisk makt mot dem. Barn blir forklart som psykisk syke når de viser normale reaksjoner på å være utsatt for vold eller overgrep. 

Troen på at standardisering gir best hjelp
NOU’er, rapporter fra ekspertgrupper og direktorat peker på at institusjoner må jobbe etter felles fagmodell, at barn må få spesialisert omsorg og helsehjelp. Hvis barn møtes likt, vil det bli god kvalitet i hjelpen som gis. Innholdet i institusjonene må derfor standardiseres.

Noen av utfordringene med standardisering:

  • Eksperter bestemmer innholdet i hjelpen. Fagmodeller, metoder og andre typer standardiseringer bygger sjeldent på synspunkter fra grupper av barn i målgruppen. Oftest er dette utviklet av spesialister. Dette bryter med FNs barnekonvensjon artikkel 12 barn som gruppe sin rett til å bli hørt på systemnivå.
  • FNs barnekonvensjon forplikter til at det må vurderes individuelt hva som er til hvert enkelt barns beste. Når institusjonene har felles fagmodell og metoder, kan det lett ta fra barn mulighetene til å kunne uttrykke hva som er best for seg og bli tatt på alvor når det skal bestemmes hvordan et barn skal bli møtt, hvilke aktiviteter/opplegg barnet kan være med på og hva slags hjelp barnet kan få.
  • Lik hjelp er ikke å møte barn likeverdig Når institusjoner skal jobbe etter en felles fagmodell blir ikke hjelpen likeverdig. Ulike barn har ulike erfaringer og trenger ulik hjelp.

Myndighetene åpnet opp for mer bruk av kontroll og fysisk makt 
Våren 2025 vedtok Stortinget flere endringer i lovens kapittel 10. Terskelen for at ansatte kan bruke makt mot barn i akutte faresituasjoner ble senket. Før hadde ansatte kun lov til å bruke fysisk makt når det var akutt og strengt nødvendig, nå kan de også bruke det når de tenker at en skade kan skje. Det ble også tydeliggjort at ansatte kan bruke fysisk makt for å sikre barns rett til beskyttelse og som del av omsorgsansvaret. Mer om dette står under overskriften om kapittel 10. 

4 av 5 barn på institusjon har opplevd vold, overgrep eller omsorgssvikt, før de ble flyttet på institusjon. Når barn flyttes på institusjon og institusjonen bruker fysisk makt, men kaller det omsorg, beskyttelse og at det er til deres beste, kan det barn tro at voksne ikke vil dem godt og de ikke er verdt. De kan også tenke på seg selv som syke og farlige. Det kan gjøre situasjonen farligere for barna selv, for de voksne rundt barna og for samfunnet.

Kapittel 10 i barnevernsloven er kritisert for å ikke ivareta menneskerettighetene

Frem til 2021 sto alt som omhandlet bruk av fysisk makt, begrensninger, innlåsning og rettigheter for barn på institusjon i Rettighetsforskriften og ikke som paragrafer i selve loven. I 2021 ble dette del av kapittel 10. Store deler av kapittel 10 handler nå om når og hvordan ansatte på institusjon kan bruke fysisk makt, begrense rettigheter og låse inne barn på institusjon.

Barns rettigheter må ligge til grunn for kapittel 10
Da rettighetsforskriften ble lagt inn i loven, var den ster4kt menneskerettslig kritisert av flere. Den var likevel ikke utredet. SP, AP og SV stemte i mot forslaget om det nye kap 10, fordi blant annet, Sivilombudet, LFB og FF hadde sagt kapittel 10 var problematisk fordi det åpnet for mye maktbruk mot barn. Da det likevel ble vedtatt, ga familie- og kulturkomiteen på Stortinget BFD en tydelig beskjed om å utrede hele kapittel 10 nærmere. Les innstillingen fra komiteen her:

https://lovdata.no/pro/#document/INNST/forarbeid/inns-625-l-202021?from=NL/lov/2021-06-18-97/%C2%A710-3

I høring av forslaget til loven i 2021 uttalte Sivilombudet:
“Slik ombudsmannen ser det, er det heller ikke uproblematisk at forslaget sidestiller foreldres og ansattes maktbruk. Barn i institusjon har ofte opplevd alvorlige krenkelser i tidligere omsorgssituasjon, og nye inngrep kan derfor være en ekstra stor belastning. Også milde former for makt kan oppleves krenkende. Ombudsmannen viser til departementets egne betraktninger om dette: «Barn på institusjon er i en mer sårbar situasjon fordi de ivaretas av andre enn sine primære omsorgspersoner. Dette taler for at grensene for institusjonens adgang til å begrense barns rettigheter ut fra omsorgsansvaret, bør være tydeligere enn for foreldre ellers”. Barnevernsinstitusjoner har en annen form for makt overfor barna som bor der og må også kunne forventes å ha en annen faglig tilnærming til konfliktsituasjoner enn foreldre. Nettopp det at ansatte ved institusjonene greier å håndtere konflikter med andre midler enn tvang og makt, er essensielt for å redusere tvangsbruken i institusjonene.”

Etter at Stortinget vedtok kap 10 og ba BFD utrede nærmere, er det gjort to utredninger knyttet til kapittel 10:

Storberget-utvalget som fikk i oppdrag å utrede hvilke tilbud, tiltak og hvilken oppfølging barn som begår alvorlig eller gjentatt kriminalitet har behov for, i lys av hensynet til barnets beste og ivaretakelse av samfunnsvern. https://nettsteder.regjeringen.no/etakbu/mandat/

Disse utredningene tar ikke utgangspunkt i eller vurderer de problematiske sidene ved kapittel 10. 

Stortinget utvider adgangen til bruk av fysisk makt 
Våren 2025 vedtok Stortinget flere lovendringer om bruk av fysisk makt i barneverninstitusjoner. Da Stortinget fikk forslagene fra BFD var flere av forslagene BFD hadde lagt ut på høring i 2024 videreført. Dette til tross for advarslene om hvilke skader dette kan få for barna. Ikke noe sted kunne vi se at departementet hadde vurdert og vektlagt hvilke skader dette kan få for barn, selv om FF hadde sendt over mange av våre undersøkelser og forskning som viser at fysisk makt og frihetsberøvelse skader. 

Fra høringsinnspill til Storberget utvalget 
Nim, Sivilombudet og Barneombudet var alle kritiske til å utvide mulighetene i §10-9 i barnevernloven til å gjelde alle barn og til å etablere lukkede institusjoner. Fra høringssvarene:

Sivilombudet har lenge etterlyst en nærmere vurdering av regelverket for bruk av tvang og makt mot barn i barnevernsinstitusjon opp mot våre menneskerettslige forpliktelser, og en evaluering av praksis og etterlevelsen av gjeldende regelverk. Flere andre organisasjoner har uttrykt liknende synspunkter. 

Funn fra våre institusjonsbesøk har dokumentert utfordringer med manglende etterlevelse av reglene om tvang og makt i flere barnevernsinstitusjoner, for eksempel på grunn av unødvendig eller uforholdsmessig tvangsbruk. Mange ansatte i institusjoner vi besøkte var også usikre på tolkningen av regelverket om tvang og makt. Det er derfor grunn til uro for den økte risikoen for mer bruk av inngripende tvang som dette forslaget legger opp til. Barns særlige sårbarhet øker risikoen for negative effekter av tvang. Det øker også risikoen for at det vil utgjøre umenneskelig eller nedverdigende behandling. Det er derfor viktig at myndighetene foretar svært grundige vurderinger ved utformingen av lovverk som gir adgang til bruk av tvang. Sivilombudsmannens høringsuttalelse om forslag til ny barnevernslov

Etter NIMs syn bør departementet foreta en grundigere vurdering av om de foreslåtte barnevernstiltakene kan være å anse som straff, inkludert forslagene i § 10-9. Dette er nødvendig av fire grunner: For det første for å sikre at barn under den kriminelle lavalderen ikke i realiteten utsettes for straff. Det følger av barnekonvensjonen artikkel 40 (3) (a) at staten skal ha en strafferettslig myndighetsalder. Denne bestemmelsen vil uthules dersom barn under den kriminelle lavalder straffeforfølges ved reaksjoner som utgjør straff etter EMK.  For det andre for å sikre at ungdom over den kriminelle lavalderen ikke utsettes for dobbelforfølgning, jf. forbudet mot dobbeltforfølgning i EMK tilleggsprotokoll 7, artikkel 4. For det tredje fordi de prosessuelle garantiene etter EMK artikkel 6 utløses dersom noe anses som straff eller straffeforfølgelse. Etter EMDs praksis kan det oppstå en presumsjon for at prosessen anses som straff etter artikkel 6 dersom barnet frihetsberøves i et institusjonelt regime som bærer preg av straff eller soning. For det fjerde fordi dersom institusjonsplasseringen anses som straff, må det foreligge en nær og saklig sammenheng – både i innhold og tid – med en eventuell parallell straffeforfølgning. Et slikt helhetlig system for parallell straffeforfølgning er etter NIMs syn svært vanskelig å få til ved alvorlige straffbare forhold.

Barneombudet: Det er heller ikke drøftet at barn på institusjoner selv opplyser at deres problemer ble forverret, som følge av opphold på institusjon. Vi mener her at det er et stort behov for inngående kunnskap fra barn og unge som allerede er på institusjon eller har vært på institusjon for å kunne ta stilling til om det vil være til barnets beste å utvide tidsgrensen til 24 måneder. Videre er det også behov for å se nærmere på hvordan de ulike tiltakene gjennomføres kvalitativt, og om et tilpasset tverretatlig tilbud kan utvikles til det bedre for hvert barn på institusjoner, fremfor å åpne for mer bruk av tvang.

Funn i vår rapport «De tror vi er shitkids» viser at mislykkede tvangsopphold kan få svært negative konsekvenser for ungdommene. I de sakene der ungdommene var i sterkest opposisjon, gikk det nesten aldri bedre på institusjon. Derimot kunne ungdommene bli påført store tilleggsbelastninger. Vi har lest mange saker som endte med gjentatte flyttinger, rømninger og voldsbruk, og om ungdommer som gradvis utviklet større problemer. Mange pådro seg også straffbare forhold som følger dem videre i livet.

Fysisk makt, skjerming og bevegelsesbegrensning begrunnes i omsorg, beskyttelse og at det er til barnets beste

Maria Grahn Farley kom med en tydelig advarsel, da hun besøkte Norge i 2024. Hun er ekspert i barnerettigheter, svensk jussprofessor med doktorgrad fra Harvard Law School og Master of Laws (LL.M.) Hun har jobbet på universiteter i England, USA og Sverige og leder nå HR-just, et stort EU-finansiert forskningsprosjekt i 10 land. Der undersøker de hvordan stater bruker menneskerettigheter som begrunnelser for å forklare og forsvare sine handlinger og avgjørelser.

Grahn Farley skrev følgende: The Convention can never justify the use of physical force, restrictions on freedom of movement, or the use of isolation towards children

An example of how the CRC cannot be used, but which authorities are now attempting to use it for, is justifying and explaining interventions, deprivation, and limitations of children’s rights under the Convention with the reasoning that this is for the purpose of protecting children, providing good care, or acting in the best interest of the child.

To summarise: The Convention might allow for derogations and limitations of some of the rights in the convention but this is different from arguing that the convention is providing the ground for such restrictions. The Convention on the Rights of the Child cannot be used as a means or justification for harming children, regardless of whether it is said to be with the best intentions, that it is good for children, in the child’s best interest, or in the name of care. That is simply not what the Convention is for. (Maria Grahn-Farley) 

Norge fikk også kraftig kritikk fra FNs barnekomité. Komiteen kritiserte i mai 2025 Norge for utvidelse av mulighetene for å bruke fysisk makt i barneverninstitusjon. Dette skjedde under Norges høring i Geneve, knyttet til Norges rapportering på status for barns rettigheter. FNs barnekomité uttrykte dyp bekymring over kapittel 10: 

Medlem Bragi Gudbrandsson: Dere introduserer i lovgivningen en utvidelse i mulighetene for bruk av fysisk makt både på skolen og på barneverninstitusjoner. Dere introduserer en bredere mulighet for å bruke makt og tilbakeholdelse. For å være ærlig med dere, er vi veldig, veldig bekymret over dette. Og vi refererte til dette i våre merknader i 2018. Det er en komplisert utfordring. Jeg vet problemene dere har, men kan dere dele med oss hvordan dere nådde dette punktet at dere vil ha muligheter for at sterkere makt skal bli brukt? Vår erfaring er at jo mer makt du bruker, desto mer makt får du tilbake, og det blir en spiral. Så vi er bekymret for dette.

Medlem Bragi Guðbrandsson delte også noen avsluttende ord fra komiteen til barneministeren og representanter fra mange departementer i den norske delegasjonen i Geneve i mai 2025: 

“Mitt siste ord vil bli dette: Dere har en fantastisk kulturell tradisjon og en veldig verdifull del av det er Håvamål. Det er en liten beskjed der som kan hjelpe oss å ta et annerledes blikk på problemet med hvordan vi kan påvirke oppførselen til andre mot oss. Som kan gjelde barn selvfølgelig: Hvis du sier vennlige ord til andre, vil du oppdage at de sier vennlige ord tilbake. Dette vil påvirke framtidig oppførsel. Dette synes jeg er en veldig klok veiledning. Hvis vi vil ha snille reaksjoner mot oss, må vi kunne vise vår snillhet og kjærlighet. Det vet vi alle er veldig viktig med barn. Det har ikke noe å si egentlig hvor teknisk og detaljert lovene og retningslinjene våre er. Følger vi ikke disse fundamentale prinsippene, er vi på feil vei.”

Hvorfor vil ikke myndighetene gjøre det barn sier er best for barn?

Barn har siden 2009 sagt tydelig fra til myndighetene om hvordan fremtidens barneverninstitusjoner må være for at de skal kjennes trygge og nyttige. Undersøkelsene i 2025 viste mange av de samme svarene som i 2009. 

Hvorfor vil ikke myndighetene prøve det barn forklarer er nyttig? 

>Er det fordi myndighetene tenker svarene er naive?
>Er det fordi forslagene kommer fra barn og ikke fra eksperter?
>Er det fordi myndighetene ikke har tillit til denne kunnskapen? 
>Er det fordi myndighetene vil vise egen “handlekraft”?

Etter det vi vet, finnes det ikke en eneste offentlig rapport, forskning eller kunnskap fra barn som viser at dagens barneverninstitusjoner er trygge og nyttige for barn. Flere titalls mediasaker, NOUer, rapporter med kunnskap fra barn og forskning at dagens barneverninstitusjoner IKKE er trygge og nyttige, for de fleste barna som bor der. Barn ruser seg, skader seg, rømmer, gjør alvorlig kriminalitet og noen dør, mens de bor på institusjon.

Utfordringene med institusjoner, sett fra barn

Her kommer en oversikt over kunnskap fra barn, fra undersøkelser som er gjort med barn i perioden 2009 til 2025:

Barnevernproffene (2009) – Forandringsfabrikken

  • Barn må ta i mot den plassen barnevernet foreslår. De har ingen reelle alternativ, og mange gir opp.
  • Barn flyttes mange ganger uten å bli samarbeidet med om hvor de skal bo 
  • De som strever med rus må bo med andre som strever med rus 
  • Barn får ikke bestemme hovedkontakt. 
  • Tre skift til dagen gjør det vanskelig å knytte seg, det er slitstomt og vanskelig å få tillit til de voksne som jobber der
  • Å grensesette barn før de har tillit til de voksne kan ødelegge mye mellom de voksne og barna 
  • Å låse ungdommer inne og å bruke fysisk makt og kalle det omsorg, virker helt motsatt og lager skade 
  • Fysisk makt brukes som konsekvens og straff
  • Fysisk makt brukes i situasjoner hvor det ikke er fare for seg selv eller andre
  • Det er mye rus på barneverninstitusjoner 
  • Voksne har stort fokus på atferden og ikke årsakene bak
  • Mange ungdommer opplever at de er på oppbevaring og får “overflatebehandling”
  • Voksne dokumenterer mye, uten at barn vet hva de skriver. Dokumentasjonen blir da de voksnes beskrivelser, og beskrivelsene fra de som dette handler om, mangler. 

JustisProffene (2010)  – Forandringsfabrikken, 28 undommer

  • Barn blir mer kriminelle på institusjon på grunn av måten de blir behandlet 
  • Institusjoner har stort fokus på problemene til ungdommene 
  • Institusjoner oppleves for mange veldig kald 
  • Det er for mange voksne som jobber der
  • Ungdommene opplever at de voksne tror de vet best 
  • Ungdommene rømmer fordi de ikke opplever at de voksne tar dem på alvor og de trives ikke
  • Det er veldig vanskelig å slutte med kriminalitet når du bor på institusjon. Ofte vet du lite om hva som skal skje der og lite om framtida. Hele greia blir så diffus og midlertidig, da kjennes det uten mening
  • Når du blir låst inne i barnevernsinstitusjoner blir det veldig forvirrende. De voksne tar makta, men det lages ikke nok forståelse først. Da blir det lett en kamp og ungdommene vil ikke tape de kampene
  • Er du innestengt, får du lyst til å stikke av. De voksne snakker om at du skal roe deg ned. Det som skjer oftest, er at du blir full av irritasjon og hevn. Og at du ødelegger kontakten til hjertet enda mer
  • Et barnevern som prøver å ta makta over ungdommene er ikke noe bra. Så vil ungdommer som ikke takler dette, bare rømme derfra
  • Noen institusjoner gir deg hjelp med problemene i hjertet, men det er ikke så mange som gjør det. De fleste ser mest på om du oppfører deg bra og ikke er kriminell. Det er og viktig, men har du vondt i hjertet er det viktigst å hjelpe der

Klokhet om rus (2018) – Forandringsfabrikken, 58 ungdommer 

  • Barn som ruser seg lite eller ingenting flyttes med barn som ruser seg mye

Hvis jeg var ditt barn (2019) – Forandringsfabrikken, 55 ungdommer

  • Tvang brukes som straff og i situasjoner hvor det ikke er fare
  • Tvang lager stor skade der og da og senere i livet 
  • Barn rømmer fra institusjoner fordi de ikke føler seg trygge 

De tror de vet best (2021) – Forandringsfabrikken, 152 ungdommer

  • Mange barn i institusjon får ikke nok informasjon, uttale seg fritt, vite hva som skjer med det de forteller og de får ofte ikke være med å bestemme det viktigste
  • Fysisk makt brukes som straff mot barn når de har det vanskelig
  • 4 av 5 barn er utsatt for vold, overgrep, omsorgssvikt 
  • Mange barn opplever at institusjonene har mer fokus på handlingene til barn enn årsakene bak 
  • Mange barn opplevde å komme til en institusjon hvor mye var bestemt på forhånd 
  • Mange opplevde at institusjonen ikke kjentes som et hjem 
  • Barn rømmer fordi institusjonene ikke kjennes trygge

Bak Rusen (2023) – Forandringsfabrikken, 50 ungdommer

  • Mange barn opplevde at de voksne straffet dem med tvang fordi de strevde eller sprakk
  • Mange ungdommer opplevde at det var mer fokus på at de ruste seg enn hvorfor 
  • Ungdommene tok avstand fra de voksne og mistet tillit fordi de opplevde at de voksne brukte makt og straffet dem i stedet for å ha fokus og hjelpe dem med grunnene til hvorfor de ruste seg

Uten trygghet er vi sjanseløse (2024) – Universitetsforlaget

  • Ungdommer beskrives på måter som kan skade
    • Ungdommer ses på som sårbare og syke
    • Ungdommer ses på som at de har dårlig atferd og er farlige
    • Ungdommer ses på som manipulerende
    • Ungdommer beskrives detaljert og omfattende
  • Voksne lager sannheter om hva som hjelper
    • Spesialister ses ofte på som beste løsning
    • Fysisk makt blir brukt for å beskytte og som del av behandlingen
    • Enetiltak ses på som beste hjelp for noen
    • Foreldresamarbeid ses ofte på som nødvendig for å gi god hjelp
    • Standardisering ses ofte på som viktig for kvalitet og effektivisering
    • Tverrfaglig samarbeid ses ofte på som nødvendig for å gi god hjelp
  • Avgjørende verdier for ungdommer vektlegges for lite
    • Trygghet vektlegges for lite
    • Kjærlighet vektlegges for lite
    • Mening og fellesskap vektlegges for lite
    • Samarbeid med ungdommen vektlegges for lite

«Omsorg og ansvar – Styring og organisering til barnas beste» (2025) Råd til ekspertgruppen for statlig styring av barnevernet kap 2, 42 ungdommer

  • Mange barn oppleves at fysisk makt brukes for mye og utenom situasjoner hvor det er fare
  • Mange barn opplever at de voksne har mye fokus på handlingene barn gjør, fremfor årsakene 
  • Barn opplever at institusjonene kjennes unormale,
  • Konsekvenser og straff hjelper ikke og gjør det verre

Annen kunnskap som viser mye av det kunnskap fra barn viser

Løsninger fra barn til hva som er god kvalitet i institusjoner, siden 2009

Barnevernproffene (2009) – Forandringsfabrikken

  • Ungdommer på institusjoner må bli hørt og tatt på alvor i beslutninger i livet deres, om hvem som skal jobbe der og hvordan institusjonen skal jobbe
  • Institusjoner må være for en liten gruppe ungdommer og ikke for mange voksne 
  • Barn som strever mye med rus må ikke bo sammen med noen som strever mindre med rus 
  • Barn må få velge hovedkontakt 
  • Barn må få være med på å bestemme hva som dokumenteres 
  • Barn må få velge hvem de vil snakke med om det som er vondt 
  • De voksne må ikke være for “utdanna” eller “profesjonelle” og det må jobbe folk med egenerfaring på alle institusjoner
  • Institusjoner må ha langturnus
  • De voksne må alltid bygge tillit til barna, før de kan sette grenser for dem
  • Institusjoner må jobbe med grunnene til at barn strever med rus

JustisProffene (2010) – Forandringsfabrikken, 28 ungdommer

  • Institusjonene må ha langturnus 
  • Barn vil bli stoppet, også de som gjør kriminalitet, men de må stoppes på trygge måter 
  • Barn må møtes med kjærlighet, trygghet og forståelse
  • Ingen under 18 år må settes i fengsel

Klokhet om rus (2018) – Forandringsfabrikken, 58 ungdommer 

  • Barneverninstitusjoner må hjelpe med grunnene til at barn ruser seg
  • Barn må få snakke om det som er vondt, for at livet skal bli bedre
  • Barn må møtes med kjærlighet 
  • Barn må ha mening og noe å brenne for som kan erstatte rus
  • Regler og grenser må lages i samarbeid med barna der

Hvis jeg var ditt barn (2019) – Forandringsfabrikken, 55 ungdommer

  • Barn på institusjon trenger varme 
  • Barn vil bli stoppet på måter som oppleves trygge 
  • Institusjoner må lage en plan for hvordan barn skal stoppes på trygge måter 
  • Institusjoner må jobbe med grunnene til at barn gjør som de gjør 
  • Barn trenger kjærlighet 

De tror de vet best (2021) – Forandringsfabrikken, 152 ungdommer

  • Institusjoner jobber med lang turnus
  • Institusjoner må ha ulike voksne og voksne med egenerfaring
  • Institusjoner må jobbe fleksibelt og tilpasses hvert barn i samarbeid med barnet det gjelder
  • Institusjoner har som mål å nå inn til det som er vondt og gi verktøy til å klare seg i livet etter institusjon 
  • Barn må vite hva som skjer med det de forteller

Bak rusen (2023) -Forandringsfabrikken, 50 ungdommer

  • Snakk med oss om hvorfor vi ruser oss
  • Hjelp oss med å finne noe som kan erstatte rusen
  • Ta oss med på aktiviteter
  • Samarbeid med hver av oss
  • Tør å snakke med oss om rus
  • Unngå å gi oss konsekvenser
  • Ikke legg alt fokus på rusen
  • Vis at dere er snille og vil hjelpe
  • Ha fokus på trygghet
  • Hjemmekoselig

Uten trygghet er vi sjanseløse (2024) – Forandringsfabrikken

  • Det må jobbe folk med egenerfaring på institusjonene
  • Institusjonene må ha langturnus 
  • De voksne på institusjonene må ha et snilt syn på barn og møte barn med verdier som er bestemt sammen med barn
  • De voksne må alltid samarbeide med barn
  • De voksne må samarbeide klokt med foreldre og omsorgspersoner
  • Når fagfolkene skal samarbeide seg imellom må de først samarbeide med barnet det gjelder 
  • Barn må stoppes når det er fare og det må gjøres på trygge måter for barna

Råd til ekspertgruppen for statlig styring av barnevernet kap 2 (2025), 42 ungdommer

  • Barn på institusjoner må få hjelp til å bli selvstendige
  • Barn på institusjoner må møtes med normalitet og institusjonene må se ut som normale hjem
  • Barn på institusjon må få hjelp med det som er vanskelig eller strevsomt på måter de selv ønsker
  • Barn må få gjøre ting som kjennes viktig og meningsfylt, sammen med andre barn
  • Voksne på institusjon må tenke snilt og vise at de vil forstå barn
  • Reglene på institusjoner være som i et vanlig hjem, og bestemmes for hvert barn
  • Flere ansatte på institusjonene må ha egenerfaring 
  • Institusjonene må kjennes meningsfulle for barna der
  • Barn på institusjon må være med å bestemme i eget liv og om hva som skal skje på institusjonene
  • Fysisk makt må kun brukes som aller siste utvei

Merknader fra FNs barnekomite til Norge våren 2025

FNs barnekomite uttrykte dyp bekymring i Norges høring våren 2025 

Tortur og annen grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff. 21. Med henvisning til sin generelle kommentar nr. 13 (2011) om barnets rett til frihet fra alle former for vold, er komiteen bekymret over nylig vedtatt lovgivning i Stortinget som utvider mandatet til lærere og omsorgspersoner til å bruke makt i skoler og institusjoner, og anbefaler at Staten:

  • (a) Tar tak i den økende forekomsten av voldelig og aggressiv atferd blant barn i skoler og institusjoner ved å prioritere forebyggende tiltak, blant annet ved å utarbeide beredskapsplaner i samarbeid med barn og ved å trene personalet;
  • (b) Sikrer at retningslinjer og praksis kun tillater fysisk maktbruk mot barn som en siste utvei i psykisk helsevern, skoler, barnevernsinstitusjoner og politiarrest;
  • (c) Styrker tiltak for å sikre at barn i politiarrest, i velferds- og psykisk helse-institusjoner ikke blir utsatt for mishandling, inkludert uforholdsmessig maktbruk, isolasjon, bruk av tvang og fastholding;
  • (d) Sikrer at tvangstiltak som overvåkning, isolasjon og innesperring i utdannings-, barnevern- og helse-sektoren alltid dokumenteres og blir gjenstand for gjennomgang;
  • (e) Sikrer at bruk av kontroll og visitasjon av barn kun skjer dersom det er begrunnet, nødvendig og gjennomføres på en barnevennlig måte.

 

Barn fratatt familieliv
23. Samtidig som komiteen er positiv til forslagene til institusjonsreformer i «Regjeringsrapporten: Med barnet hele veien – barnevernsinstitusjoner som barnet stoler på», er komiteen bekymret over:

  • (d) Mangel på fosterfamilier, manglende støtte til fosterforeldre i tjenesten og særlig utilstrekkelig vektlegging av barnets synspunkter i beslutninger som kan innebære drastiske endringer i deres liv, slik som å bli flyttet bort fra fosterfamilien;
  • (e) Manglende tilgang til hensiktsmessige tjenester for barn med komplekse atferdsproblemer og rusproblemer, slik som døgnbehandling, inkludert akuttplasseringer;
  • (f) Utilstrekkelig tilgang til egnet helsetjeneste for barn plassert i døgninstitusjoner;
  • (g) Manglende overvåking av døgninstitusjoner, blant annet ved regelmessige samtaler med barna om deres opplevelser.

 

  1. Med henvisning til retningslinjene for alternativ omsorg for barn, anbefaler komiteen at Staten:
  • (a) Sikrer at barn kun plasseres i alternativ omsorg som en siste utvei, at slike beslutninger baseres på barnets behov og beste interesse, at de er underlagt tilstrekkelige garantier og klare kriterier, samt rettslig prøving, og sikrer at søsken ikke skilles med mindre det er til deres beste;
  • (b) Sikrer periodisk vurdering av plasseringen av barn i fosterhjem og institusjoner, og overvåker kvaliteten på omsorgen, blant annet ved å tilby tilgjengelige kanaler for rapportering, overvåking og utbedring av mishandling av barn;
  • (f) Sikrer at behovene til barn med utfordrende og komplekse atferds- og rusproblemer for passende institusjonsstøtte og tjenester blir møtt uten unødig forsinkelse, inkludert akuttplassering;
  • (g) Sikrer større kapasitet og mer fleksible tjenester i helsesektoren for å sikre retten til nødvendig helsehjelp i barnevernsinstitusjoner;

(h) Forebygger og beskytter barn mot fysisk eller psykisk vold og seksuelle overgrep i institusjoner, også fra ansatte, ved regelmessig å innhente barnas fortellinger om negative erfaringer og gripe inn når det er nødvendig.

Mediesaker

Publikasjoner