FNs barnekonvensjon gir alle barn under 18 år rettigheter. Barnekonvensjonen har siden 2003 vært en del av norsk lov gjennom menneskerettsloven § 2. Menneskerettighetsloven § 3 gir barnekonvensjonen og de andre menneskerettighetskonvensjonene forrang. Det betyr at hvis særlovene sier noe annet enn barnekonvensjonen, skal barnekonvensjonen gå foran. 

Da Grunnloven ble revidert i 2014, ble det inntatt et eget kapittel om menneskerettighetene. Menneskerettighetsutvalget pekte i den forbindelse på at de generelle menneskerettighetsbestemmelsene som ble inntatt og som gjelder for alle mennesker, inkludert barn, “ikke fullt ut ivaretar barns særlige behov for beskyttelse, deres behov for gode utviklingsmuligheter og deres medbestemmelse over eget liv”. Utvalget mente derfor at en egen bestemmelse om barns rettigheter i Grunnloven ville være et viktig tilskudd til de øvrige rettighetsbestemmelsene. Dette resulterte i Grunnloven § 104 som i dag gir uttrykk for de generelle hovedprinsippene i barnekonvensjonen. Denne bestemmelsen gir barns rettigheter et særskilt grunnlovsvern. 

Grunnloven er Norges øverste lov. Sett i sammenheng med menneskerettighetskonvensjonene og andre lover, kan man si at Grunnloven står øverst og setter rammer for all annen lovgivning i Norge. Nummer to er menneskerettighetskonvensjonene, blant annet barnekonvensjonen. All annen lovgivning er underordnet Grunnloven og menneskerettighetskonvensjonene.

FNs barnekomité utarbeider generelle kommentarer (“General Comments”) om hvordan artiklene i barnekonvensjonen skal tolkes og forstås. Høyesterett har i en rekke saker lagt til grunn at generelle kommentarer fra barnekomiteen er en relevant rettskilde når innholdet i en rettighet i barnekonvensjonen skal  fastsettes. Vi  bruker derfor de generelle kommentarene for å forklare og utdype innholdet i prosessrettighetene. 

De fleste i Norge har hørt om barnekonvensjonen. En del fagfolk har lært om barnets beste og barnets rett til å bli hørt. Kunnskap fra barn viser imidlertid at barns rettigheter ikke alltid blir sikret i praksis. En grunn til dette kan være at fagfolk hovedsakelig forholder seg til særlovene (for eksempel opplæringsloven eller barnevernloven) og ikke nødvendigvis kjenner til hvordan bestemmelsene i barnekonvensjonen skal brukes i praksis.

I tillegg er mange særlover laget før 2003, og er dermed bare delvis oppdatert i tråd med barnekonvensjonen. Vi ser mangelfull bruk av barnekonvensjonen side om side, og i sammenheng med særlovgivningen. Det gjør at systemene for barn ikke kjenner godt nok til hvilken konkret betydning rettighetene har for barn i praksis. 

Forandringsfabrikken jobber derfor for at prosessrettighetene skal inntas i særlovene som regulerer systemene for barn. I tillegg må regelverk og praksis endres slik at de er i tråd med barns rettigheter etter barnekonvensjonen. 

Dette er også i samsvar med statens forpliktelser etter barnekonvensjonen art. 4 om å iverksette alle nødvendige tiltak for å gjennomføre barns menneskerettigheter. Når kunnskapen fra barn viser at barns rettigheter ikke ivaretas i tilstrekkelig grad i dag, må Norske myndigheter gjøre noe for å sikre dette bedre. Staten er også forpliktet til gjøre barnekonvensjonens bestemmelser kjent, både for voksne og barn etter barnekonvensjonen art. 42. 

Barnekonvensjonen inneholder en rekke prinsipper og rettigheter som gjelder for alle barn. Noen av dem er generelle prinsipper, mens andre er situasjonsbetingede rettigheter.

Barns rettigheter i prosess er rettighetene som gjelder når voksne i systemene skal avgjøre noe eller gjøre en handling som berører barnet. Disse gjelder uavhengig av partsrettigheter og samtykkekompetanse, og sikrer at vurderingen av barnets beste gjøres på en trygg og rettssikker måte for barnet. Det er de voksnes ansvar å sikre disse rettighetene. 

Prosessrettighetene kan beskrives slik:
Barnets beste skal være et grunnleggende hensyn ved alle handlinger som berører barn (BK artikkel 3, Grunnloven § 104). For å vurdere hva som er det beste for barnet, må disse rettighetene sikres først:

• Barnet har rett til informasjon i forbindelse med at det har rett til å uttale seg fritt (BK artikkel 12 jf. Generell kommentar nr. 12 avsnitt 16, 25 og 41) 
• Barnet har rett til å uttale seg fritt og skal bli hørt  om forhold som gjelder barnet (BK artikkel 12, Grunnloven § 104),
• Barnet har rett til respekt for sitt privatliv (BK artikkel 16, Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) artikkel 8, Grunnloven § 102). 

Plikten til å sikre disse rettighetene utløses når det skal foretas en handling eller en avgjørelse som berører barn. Ordet berører er et vidt begrep. Det omfatter både tiltak og beslutninger som direkte gjelder et barn, men også tiltak som ikke er rettet direkte mot et eller flere barn, men som likevel har en effekt på dem. 

Rettighetene gjelder ikke bare i rettslige prosesser, men i alle prosesser, undersøkelser, fremgangsmåter, beslutninger, vedtak, handlinger og avgjørelser som berører barn. Eksempler kan være når barn har gjort noe slemt mot et annet barn i barnehagen og barnehagen vil varsle foreldrene, når en lærer vil sende et barn til helsesøster, tilrettelegging på skolen gjennom PPT, når helsesøster blir bekymret for et barn og vil drøfte dette med barnevernet, når utekontakten vil kontakte en annen tjeneste for å hjelpe et barn, saksbehandling og tiltak i barnevernet eller behandling i BUP.

Barns prosessrettigheter gir altså ikke barn krav på en spesiell type tjeneste eller en bestemt handling eller avgjørelse, men fastsetter hvordan voksne i systemene skal gå frem før de treffer avgjørelser eller foretar handlinger som gjelder barn.

De fire rettighetene må forstås og ivaretas i sammenheng. For å kunne finne ut av og konkludere med hva som er til barnets beste, må barnet få uttale seg fritt om det det gjelder, og barnets mening må vektlegges i vurderingen. For at barnet skal få uttale seg fritt, må barnet få nok og god informasjon. I tillegg må barnet få vite hva som skjer med det barnet forteller.

Man må tenke på barnets beste som målet, og de tre øvrige rettighetene som fremgangsmåten for å nå dette målet. Rettighetene er ikke tilstrekkelige hver for seg – de er avhengige av hverandre for å ivareta barn på best mulig måte.

Barnekonvensjonen artikkel 3 nr. 1 og Grunnloven § 104 annet ledd

          Barnekonvensjonen artikkel 3 nr. 1
          Ved alle handlinger som berører barn, enten de foretas av offentlige eller private velferdsorganisasjoner, domstoler, administrative myndigheter
          eller lovgivende organer, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn. 

          Grunnloven § 104 andre ledd
          Ved handlinger og avgjørelser som berører barn, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn.

Av barnekonvensjonen artikkel 3 nr. 1 fremgår det at barnets beste skal være «et grunnleggende hensyn» ved «alle handlinger som berører barn». Grunnloven § 104 annet ledd er inspirert av barnekonvensjonen og sier at «ved handlinger og avgjørelser som berører barn, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn». 

Begge bestemmelser sier at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn. Dette gir staten en sterk og tydelig forpliktelse, ved at hva som er det beste for barnet må vurderes i alle saker og avgjørelser som berører barn.  

Det innebærer imidlertid ikke at hensynet til barnets beste er det eneste og heller ikke alltid det avgjørende hensynet i saker som berører barn. Barnets beste må også vurderes opp mot andre viktige interesser i den konkrete saken. Høyesterett understreker likevel, med henvisning til Barnekomiteens uttalelser, at “ved avveiningen mot andre interesser skal hensynet til barnets beste ha stor vekt – det er ikke bare ett av flere momenter i en helhetsvurdering: Barnets interesser skal danne utgangspunktet, løftes spesielt frem og stå i forgrunnen.» 

For at avgjørelsen skal kunne gå mot det som er det beste for barnet, må det altså være veldig gode og viktige grunner for dette. Vurderingen av dette må gjøres konkret for hver sak. 

Handlinger og avgjørelser som berører barn
Bestemmelsen om barnets beste er ment til å gjelder i ALLE beslutninger og handlinger som berører barn. Handlinger betyr også gjerninger, forslag, tjenester eller tiltak og mye mer. Det gjelder også når det besluttes å ikke gjøres tiltak, eller voksne unnlater å gjøre en handling. Dette kan for eksempel være når barnevernet ikke klarer å sette i gang tiltak for å beskytte barn mot vold.

Barnets beste gjelder når handlinger “berører” ett eller flere barn, enten direkte eller indirekte. Ordet “berører” er et vidt begrep som omfatter mange ting. For eksempel gjelder også barnets beste når det sette i gang tiltak hvor ikke barna er målet, men det likevel har en effekt på dem. 

I hvilken grad en handling eller avgjørelse påvirker barnet, kan imidlertid ha betydning for hvor stor vekt hensynet til barnets beste skal tillegges i en sak. 

Barnets beste har tre sider
Bestemmelsene om barnets beste har tre sider:

1. Selvstendig rettighet
2. Tolkningsprinsipp
3. Prosedyreregel

Selvstendig rettighet
Det at barnets beste er en selvstendig rettighet betyr at det er en rettighet som hvert enkelt barn har. Hver gang det skal tas en avgjørelse- eller gjøres en handling som påvirker et barn, må hensynet til barnets beste vurderes. Norge er forpliktet til å sikre denne rettigheten for alle barn.

Tolkningsprinsipp
At det er et tolkningsprinsipp betyr at den skal brukes i forståelsen og tolkningen av andre lover og bestemmelser. For eksempel hvis det er usikkert hva en lov eller regel egentlig betyr i praksis, så skal man velge den betydningen som er best for barnet.

Prosedyreregel
Barnets beste er også en prosedyreregel, som innebærer at når det gjøres vedtak som berører et eller flere barn, må barnets beste være vurdert. Konsekvensene vedtaket har for barnet, om disse er til barnets beste og hvor mye vekt barnets beste er gitt, må begrunnes. 

Barnets beste er med andre ord både et mål i seg selv, og avgjørende for hvordan man skal gå frem i prosessen ved alle handlinger som berører barn. Barnets beste er ikke bare et tolkningsprinsipp og en rettighet som realiserer seg når det skal konkluderes eller avgjøres i en handling som berører barn, men det er også et grunnleggende hensyn ved fremgangsmåten/vurderingene/saksbehandlingen/prosessen som leder frem til den endelige avgjørelsen. Hva som er til barnets beste må dermed vurderes i alle ledd av en handling som berører barnet, fra begynnelse til slutt. Det må stå tydelig i et eventuelt vedtak eller en beslutning hvordan barnets beste er vurdert.

Hvordan vurdere hva som er til barnets beste?
Hva som er det beste for barnet må vurderes konkret i hvert enkelt tilfelle. I generell kommentar nr. 14 oppstiller barnekomiteen en rekke momenter som kan inngå i vurderingen: Barnets synspunkter, identitet, familieforhold og vedvarende relasjoner, omsorg, beskyttelse og sikkerhet, sårbarhetssituasjon og barnets rett til helse og utdanning. 

Det viktigste momentet i barnets beste-vurderingen er barnets egne synspunkter, jf. barnekonvensjonen art. 12 og Grl. § 104 første ledd. I  generell kommentar nr. 12 punkt 74 uttaler barnekomiteen seg om sammenhengen mellom barnets beste og retten til å uttale seg fritt: 

“…det ikke er noe motsetningsforhold mellom artikkel 3 (barnets beste) og artikkel 12 (barnets rett til å uttale seg fritt), bare et komplementært forhold mellom de to generelle prinsippene: Den ene slår fast at barnets beste skal være målet, og den andre presenterer fremgangsmåten for å nå dette målet, som består i å høre på barnet eller barna. Artikkel 3 kan faktisk ikke gjennomføres på korrekt vis uten at komponentene i artikkel 12 blir respektert. Likeledes forsterker artikkel 3 funksjonaliteten til artikkel 12, og gjør det enklere for barn å spille en viktig rolle i alle beslutningsprosesser som berører deres liv.”

I HR-2021-475-A avsnitt 62 skriver også høyesterett at barnets mening: “inngår som et sentralt element i fastleggelsen av hvilken løsning som vil være den beste for barnet”. 

Barnekomitéen påpeker også at “Enhver beslutning som ikke tar hensyn til barnets synspunkter eller ikke gir deres synspunkter behørig vekt i samsvar med dets alder og modenhet, respekterer ikke muligheten for at barnet eller barna skal få påvirke fastsettelsen av deres beste.” Videre i avsnitt 54 presiseres det at forhold som at barnet er veldig ungt eller i sårbare situasjoner, for eksempel på grunn av funksjonshemming, IKKE fratar dem retten til å uttale seg fritt, og deres mening skal ikke vektlegges mindre i vurderingen av hva som er det beste for barnet.

(Barnekonvensjonen artikkel 12 og Grunnloven § 104 første ledd)

          Barnekonvensjonen artikkel 12
          1. Partene skal garantere et barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter, retten til fritt å gi uttrykk for disse synspunkter i alle forhold som
          vedrører barnet, og tillegge barnets synspunkter behørig vekt i samsvar med dets alder og modenhet. 
          2. For dette formål skal barnet særlig gis anledning til å bli hørt i enhver rettslig og administrativ saksbehandling som angår barnet, enten direkte
          eller gjennom en representant eller et egnet organ, på en måte som er i samsvar med saksbehandlingsreglene i nasjonal rett. 

          Grunnloven § 104 første ledd, andre punktum
          De har rett til å bli hørt i spørsmål som gjelder dem selv, og deres mening skal tillegges vekt i overensstemmelse med deres alder og utvikling.

Barnekonvensjonen artikkel 12 fastslår at barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter har rett til fritt å gi uttrykk for disse synspunktene i alle forhold som vedrører barnet. Grunnloven § 104 første ledd sier at barn har rett til å bli hørt i spørsmål som gjelder dem selv. Med andre ord gir disse bestemmelsene barn rett til å uttale seg fritt. Barn kaller ofte dette “å snakke trygt”. 

Ordet “vedrører” skal tolkes vidt og det er nok at det påvirker barnet på en eller annen måte. Utgangspunktet er at barn skal få mulighet til uttale seg i alle saker som gjelder dem og at det ikke kan gjøres unntak fra dette. Barn har altså en rett til å uttale seg, men ikke en plikt. Foreldre eller andre voksne kan ikke begrense barns rett til å uttale seg fritt. 

Barnets rett til å uttale seg fritt og bli hørt etter art. 12 er et av de generelle prinsippene etter barnekonvensjonen. Dette innebærer at det både er en rettighet i seg selv, men at den også skal brukes i forbindelse med de andre rettighetene i konvensjonen.  

Ingen aldersgrense
Det er ingen aldersgrense for når barnet skal høres; det sentrale er om barnet er i stand til å uttrykke seg fritt om spørsmålet. FNs barnekomité understreker at staten har plikt til  å undersøke barnets evne til å uttrykke sin mening, og at å uttrykke seg kan skje på mange måter. Noen barn vil kunne uttale seg muntlig ved å snakke, mens andre, for eksempel de uten talespråk, kan uttrykke seg gjennom kroppsspråk. Det er ikke tilstrekkelig å observere eller tolke hva et barn mener ut fra deres atferd eller uttrykk alene. 

Hva betyr det å uttale seg fritt (trygt)

For at barnet skal få uttale seg “fritt” må det tilrettelegges i best mulig grad for at barnet faktisk får mulighet til å si sin mening. Dette innebærer blant annet at barnet ikke skal utsettes for press eller påvirkning, og at det er barnet selv som velger om den vil uttale seg eller ikke. 

Videre må de ansvarlige voksne sikre at det er trygt nok for barnet å uttale seg, blant annet ved å sørge for trygge omgivelser, som er positive og oppmuntrende for barnet. Poenget er at barnet skal føle seg respektert og trygg, og at barnet føler at den som hører barnet lytter og tar barnet seriøst. Her har alle som arbeider med barn et særlig ansvar for å sikre at barnet får snakke med noen det selv sier at det kjenner seg trygg på, og i omgivelser som oppleves trygge. 

I tillegg må barnet få nok og forståelig informasjon til å kunne gi uttrykk for hva den tenker er best for seg (les mer om dette under Retten til informasjon) og de må få vite hva som skjer med det de forteller (les mer om dette under Retten til privatliv). 

Hvor mye betydning barnets mening skal ha

Barnekonvensjonen art. 12 sier at barnets mening skal tillegges “behørig vekt i samsvar med dets alder og modenhet” og Grl. § 104 sier at deres mening skal “tillegges vekt i overensstemmelse med deres alder og utvikling”. Det er altså ikke nok å høre på barnet, men dets mening må tas alvorlig og vektlegges i avgjørelsen. 

Barnekomiteen understreker at barnets modenhet må vurderes konkret i hver sak. Det er barnets evne til å uttrykke sin mening på en fornuftig og selvstendig måte som er avgjørende; ikke barnets alder. I tillegg vises det til at jo større innvirkning spørsmålet har på barnets liv, jo mer må barnets mening vektlegges når det aktuelle spørsmålet skal avgjøres.

Barnelovutvalget skrev om dette i NOU 2020:14 pkt. 10.3.5.3.2:

“Utvalget vil imidlertid advare mot å tenke at meningene til et eldre barn automatisk er mer vektige enn meningene til et yngre barn. Yngre barn kan ha både sterke og velbegrunnede meninger i spørsmål som betyr mye for dem, og som dermed må vektes mot andre hensyn i saken.”

Art. 12 henger tett sammen med art. 3 om barnets beste. FNs barnekomite beskriver det som at barnets beste er det endelige målet, mens art. 12 sier noe om fremgangsmåten for å oppnå dette. I HR-2021-475-A står det at barnets egne mening skal være et sentralt momenti vurderingen av hva som er det beste for barnet. 

Barnets rett til å uttale seg fritt er nøkkelen til å oppnå målet om barnets beste og dermed oppfyllelse av en rekke andre rettigheter som eksempelvis godt helsetilbud, godt utdanningstilbud og beskyttelse mot vold, overgrep og skadelige omsorgssituasjoner.

Oppsummert medfører barnets rett til å uttale seg fritt en plikt til å sikre at barnet: 

• får nyttig og forståelig informasjon,
• får uttale seg uten påvirkning, press eller manipulering og uten samtykke fra foresatte,
• føler seg trygg og respektert, og
• får vite hva som skjer med det barnet forteller.

Følger implisitt av barnekonvensjonen artikkel 12, jf. Generell kommentar nr. 12 avsnitt 16, 25 og 41

          Generell kommentar nr. 12
          16. Partene skal sørge for at barnet får all den informasjon og den veiledning det trenger, for å ta en avgjørelse som er til hans eller hennes beste.
          25. En realisering av barnets rett til å gi uttrykk for sine synspunkter forutsetter at de som er ansvarlige for å høre barnet, og barnets foreldre eller
          verge, informerer barnet om sakene, om hvilke valg og eventuelle beslutninger som må treffes, og om konsekvensene av disse. Barnet skal også
          orienteres om situasjonen der han eller hun vil bli bedt om å uttrykke sine synspunkter. Denne retten til informasjon er essensiell, fordi den er en
          forutsetning for at barnet skal kunne treffe klare beslutninger.

Barnekonvensjonen artikkel 12 og Grunnloven § 104 sier, at barnet har rett til å uttale seg fritt. Denne rettigheten forutsetter at barnet må få all den informasjon det trenger for å kunne uttale seg fritt og danne egne synspunkter. Barnets rett til god og tilstrekkelig informasjon trekkes frem av FNs barnekomité i generell kommentar nr. 12 avsnitt 25, hvor det påpekes at retten til informasjon er en helt nødvendig forutsetning for at barnet kan få uttale seg fritt og kunne bestemme hva som er best for seg selv i situasjonen. 

Alle barn har i utgangspunktet rett til informasjon og det er veldig få unntak fra dette. Rettigheten gjelder uavhengig av barnets alder og foreldre eller andre voksne kan ikke begrense denne rettigheten.  

Rettigheten er veldig viktig, fordi uten nok informasjon kan ikke barnet vite hvilke muligheter som finnes og vurdere hva som er det beste for seg i den aktuelle situasjonen. Barnet vil med andre ord ikke ha mulighet til å uttale seg på et reelt opplyst grunnlag, og det vil derfor også bli vanskelig for fagfolk å fastslå hva som er til barnets beste i den enkelte sak. 

Informasjonen må gis på en forståelig og hensynsfull måte, den må gjentas når det trengs. Hvis det kommer ny informasjon må barnet få vite dette. 

Barnet skal blant annet informeres om

• Saken/situasjonen
• Hvilken informasjon de voksne har og fra hvem
• Hvilke valg og beslutninger som kan/skal tas
• Hvilke alternativer som finnes i den aktuelle situasjonen
• Hvilke konsekvenser disse valgene kan få – hva som vil skje etterpå 
• At de voksne må legge til rette for at barnet skal få uttale seg fritt ved å gjøre det trygt og respektfullt
• Hva som skjer/kan skje med det barnet forteller 

Barnekonvensjonen artikkel 16, Grunnloven § 102, EMK artikkel 8 og SP artikkel 17

          Barnekonvensjonen artikkel 16
          Ingen barn skal utsettes for vilkårlig eller ulovlig innblanding i sitt privatliv, sin familie, sitt hjem eller sin korrespondanse, eller for ulovlige angrep
          mot sin ære eller sitt omdømme. 

          Barnet har rett til lovens beskyttelse mot slik innblanding eller slike angrep. 

          EMK artikkel 8: Retten til respekt for privatliv og familieliv
          Enhver har rett til respekt for sitt privatliv og familieliv, sitt hjem og sin korrespondanse.

          Det skal ikke skje noe inngrep av offentlig myndighet i utøvelsen av denne rettighet unntatt når dette er i samsvar med loven og er nødvendig i et
          demokratisk samfunn av hensyn til den nasjonale sikkerhet, offentlige trygghet eller landets økonomiske velferd, for å forebygge uorden eller
          kriminalitet, for å beskytte helse eller moral, eller for å beskytte andres rettigheter og friheter.

Grunnloven § 102
Enhver har rett til respekt for sitt privatliv og familieliv, sitt hjem og sin kommunikasjon. Husransakelse må ikke finne sted, unntatt i kriminelle tilfeller.

Statens myndigheter skal sikre et vern om den personlige integritet.

Se også SP art. 17 og Grl. § 104

Hva rett til privatliv betyr
I barnekonvensjonen art. 16 står det at barn har rett til beskyttelse mot ulovlig innblanding i sitt privatliv. I Grunnloven § 102 og EMK art. 8 står det at enhver har rett til respekt for sitt privatliv. Grunnloven og EMK gjelder for alle mennesker, inkludert barn. Bestemmelsen i Grunnloven ble tatt inn i 2014 og bygger på EMK. 

Uttrykket “privatliv” er et vidt begrep og Høyesterett sier det ikke finnes noen uttømmende definisjon på hva privatliv er. Det sentrale er likevel “menneskets fysiske og psykiske integritet, alle de ulike elementene i den enkeltes identitet i videste forstand, og den personlige autonomi”. Det omfatter også vern av personopplysninger. 

I generell kommentar nr. 20 avsnitt 46 står det at retten til privatliv gir “unge rett til å få tilgang til journalene sine i skolevesenet, helsevesenet, barneomsorgen, barnevernet og rettsvesenet”. Videre sier barnekomitéen at denne rettigheten blir viktigere gjennom ungdomstiden. Barnets rett til privatliv vil styrkes når barnet blir eldre og mer modent. Det vil si at foreldrenes rett til å bestemme overfor barnet samtidig minskes. 

I generell kommentar nr. 20 avsnitt 46 sier barnekomiteen at de gjentatte ganger har “uttrykt bekymring for krenkelse av privatliv for eksempel når det gjelder konfidensiell medisinsk rådgivning; plassen og eiendelene til unge i institusjoner; korrespondanse og annen kommunikasjon, enten i familien eller under andre former for omsorg…”. 

Deling av opplysninger om barnet
En del av barnets rett til respekt for sitt privatliv handler om hvorvidt opplysninger fra eller om barnet kan deles videre med andre fagfolk, tjenester eller foreldre, og at barn skal få vite hva som skjer med det de forteller. 

Utgangspunktet er at barn har rett til respekt for sitt privatliv, slik at opplysninger fra eller om barnet ikke automatisk kan deles videre med andre fagfolk, tjenester eller foreldre. I norsk særlover er dette ofte regulert som taushetsplikt, for eksempel i forvaltningsloven § 13. Barn skal beskyttes mot både ulovlig og vilkårlig/unødvendig innblanding i sitt privatliv. Uttrykket “ulovlig” betyr at inngrep i privatlivet bare kan finne sted hvis det er lovhjemmel for det. Med andre ord må det stå i en lov at et slikt inngrep kan gjøres. Med “vilkårlig” og “nødvendig” kreves det at inngrepet må være rimelig/nødvendig og ikke tilfeldig eller diskriminerende. 

Det betyr ikke at andre aldri skal få, eller aldri har rett til å få, informasjon om barnet der det er nødvendig. Men for å gjøre unntak fra hovedregelen må følgende vurderes:

1. Hjemmel i lov: For at fagfolk skal kunne dele opplysninger eller informasjon fra barnet med andre voksne, må det altså være hjemmel i lov for en slik deling. Barnets rett til privatliv grenser dermed mot både taushetsplikten og privatlivet på den ene siden, og andre fagfolk/tjenester eller foreldrenes rett til informasjon på den andre siden.
2. Nødvendig/rimelig: Det må også vurderes hva som er rimelig/nødvendig at deles. Siden det å dele er et inngrep i barnets rett til privatliv, er det bare de opplysningene som er nødvendig som kan deles og dette må ikke gjøres vilkårlig. 
3. Barnets beste: Å dele opplysninger fra eller om barnet, er en handling som “berører barnet”. Det betyr at at barnet skal få informasjon om dette og mulighet til å uttale seg fritt om delingen først (BK art. 12) . I avgjørelsen om opplysninger skal deles og eventuelt hva, må barnets beste være et grunnleggende hensyn (BK art. 3). 

Det viktigste er at barns rettigheter i prosess sikres, slik at barnet får informasjon dersom opplysninger skal deles videre og får uttale seg fritt om denne delingen. Når det skal vurderes om deling er i samsvar med loven, nødvendig og til det beste for barnet, må barnets uttalelser vektlegges.