HVORFOR IKKE?

Hvorfor ikke prøve det som barn sier er best for barn?

Barn har prøvd å forklare siden 2009

Hundrevis av barn med erfaring fra innlåsning og/eller kontroll og annen maktbruk har siden 2009 gitt myndighetene råd om hva de trenger. De har også sagt fra om hvilke tiltak, satsinger og lovendringer som burde gjøres.

Myndighetene har i 15 år fått løsningsforslag fra de barna under 18 som det nå gjelder. Storberget-utvalget skriver at «det var krevende å finne barn under 18 år som ville snakke med dem». Dette forstår vi ikke, fordi FF flere ganger hadde tilbudt å hjelpe med å finne barn under 15 år, som utvalget kunne treffe. (Vi vektla at dette kunne være barn som ikke var tilknyttet Forandringsfabrikken)

Barn har siden 2009 bidratt med løsningsforslag. Barn som gjør alvorlige handlinger mot seg selv eller andre har foreslått at hjelpen må bygge på: 1. å finne mening og mestring i livet til barnet, for å få til å erstatte alvorlige handlinger. 2. Hjelpen må sikre at barn får snakke trygt om årsakene til de alvorlige handlingene. 3. Hjelpen må også sikre at barn stoppes i forståelsen for at mange er utsatt for vold og/eller overgrep. De må stoppes av personer de er trygge på og har tillit til og uten bruk av fysisk makt. 4. Tiltakene må være tilpasset hver enkelt barn. 5. Barns menneskerettigheter må ligge til grunn for alle tiltak. (se mer under «Oppsummerte løsninger fra barn siden 2009).

Ingen kunnskap viser at innlåsing har god effekt
Forskning tyder på at lukkede institusjoner ikke bidrar til å redusere tilbakefall til kriminalitet, skriver utvalget. Å låse barn inne kan fungere for å beskytte samfunnet her og nå. Vold og narkotikaforbrytelser har 60-70% tilbakefall i fengsel, viser statistikk fra SSB. Boken “Barn, unge og straffegjennomføring” (2025) skriver at tilbakefallet er på 78 prosent blant dem i aldersgruppen 18–20 år som har hatt tidligere fengselssoning før løslatelsen. Dette er mer enn dobbelt så mange som blant dem uten tidligere fengselserfaring (39 prosent). Merk likevel at det er få løslatte i denne undergruppen. For aldersgruppen 21–25 år er tilbakefallet 81 prosent høyere blant personer med tidligere fengselserfaring enn blant dem uten.

INNHOLD

Utvalget visste hva mange av barna er utsatt for. De skriver at ⅓ av barna er offer i voldssaker. Av de som gjør mest kriminalitet er ⅔ offer i voldssaker. Flere lever i utsatte livssituasjoner, har krigserfaring og ⅓ av barna som har vært i fengsel har foreldre som har vært i fengsel. Utvalgsleder Storberget påpekte i sin presentasjon av rapporten at “vi mener at statistikken for barne- og ungdomskriminaliteten i et historisk perspektiv ikke er på et uvanlig høyt nivå i dag (se mer under «hva barna er utsatt for»).

 

Barn i konflikt med loven skal beskyttes, sier Barnekonvensjonen art. 40: 1. Partene anerkjenner at ethvert barn som beskyldes for, anklages for eller finnes å ha begått et straffbart forhold, har rett til å bli behandlet på en måte som fremmer barnets følelse av verdighet og egenverd, som styrker barnets respekt for andres menneskerettigheter og grunnleggende friheter og som tar hensyn til barnets alder og ønskeligheten av å fremme barnets reintegrering, slik at det påtar seg en konstruktiv rolle i samfunnet.(…)

Innlåsning, kontroll og annen fysisk makt skader. Det ødelegger synet barna har på seg selv. Det ødelegger synet barna har på de som skal hjelpe. Barn blir redde og får flashbacks. Barn kan miste grensene de har for sin egen kropp. Barn kan miste tillit til voksne og til samfunnet. Det kan lage hat. (se mer under «Dette sier barn om skadene de fikk av å bli utsatt for kontroll, innlåsing og annen fysisk makt»)

Hva myndigheten har gjort
1- Barne- og familiedepartementet gir i mai 2022 oppdrag til en jurist om å vurdere adgangen til å innføre lovendringer som utvider mulighetene til å bruke tvang på flere barn i barnevernsinstitusjoner. BFD ønsket særlig å få utredet mulighetene til å etablere lukkede institusjoner i barnevernet.
2- Barne- og familiedepartementet sendte ut på høring april 2024 flere forslag som utvidet mulighetene for å bruke tvang.
3- Justisministeren sier i media at hun ønsker nasjonale trygghetshus som kan låses. I august 2024 setter hun ned et utvalg som skal utrede mulighetene for trygghetshus.
4- Justisdepartementet åpner i 2024 11 nye fengselsplasser for ungdom, som del av sine “gjengpakker”
5- Barneministeren åpner 10.mars 2025 en pilotinstitusjon, med soner og mulighet for låste dører
6- Storberget utvalget foreslår 13.mars 2025 blant annet sikkerhetsinstitusjoner med mulighet for låste dører
(se mer under «Løsninger sett fra voksne»)

Hvorfor prøver vi ikke det barn og barnekonvensjonen er enige om?
Barn vil stoppes fra å gjøre vondt og dumt mot seg eller andre. Men de ber om at dette ikke gjøres på måter som skader dem mer. Forslaget fra mange barn over mange år er å møte disse barna med SNILLHET, FORSTÅELSE OG VERDIGHET. Det samme sier barnekonvensjonen. Hvorfor ikke stoppe dem på måter som ikke skader dem men heller gjør at de føler seg verdt? At de ikke trenger å bli sett gjennom å gjøre dumt eller vondt? Er ikke det bedre samfunnsvern på sikt? Kunne vi laget en modell som stopper dem, men som gjør det gjennom å ville forstå at de fleste har vært utsatt for vold, overgrep eller annen maktbruk – og forstå at snillhet er den raskeste veien til tillit.

Hvorfor velger myndighetene løsninger som oppleves som straff og som skader disse barna enda mer og samtidig dytter dem bort fra samfunnet? Får vi ikke da barn som gir opp å tro på at de er verdt, som ikke kjenner at de hører til og som da blir farlige for seg selv og for samfunnet?

Forandringsfabrikken har siden 2009 hentet inn svar fra denne gruppen barn og unge 

I tillegg finnes kunnskap om hvilke konsekvenser maktbruk har fra: 

Hva barna er utsatt for

Ekspertgruppen for alvorlig eller gjentatt kriminalitet (2025) skriver:

4.2.1 Opphopning av vansker
De fleste barn som utøver gjentatt eller alvorlig kriminalitet har en svært belastende livssituasjon med få beskyttende faktorer. Barna har utfordringer på de fleste områder i livet og vanskene har hopet seg opp fra tidlig alder. Det kan for eksempel være utfordringer i familien eller omsorgssituasjonen, på skolen, med venner og i fritiden, med rus og psykisk uhelse og medfødte sårbarheter (som for eksempel lav impulskontroll mv). De har ofte opplevd nederlag og dårlig mestring på ulike livsområder, men av ulike og ofte sammensatte grunner. Fysisk og psykisk sykdom, ofte som resultat av tidlige traumer, kommer gjerne på toppen av materiell fattigdom, oppløste familier og et problemfylt nærmiljø. Dette innebærer at flere tjenester og sektorer gjerne er inne med tiltak, mange ganger, uten at tiltakene er godt nok samordnet (2025, De er våre barn, s.85)

Barn med innvandrerbakgrunn er overrepresentert blant siktede. Om lag halvparten av innsatte barn er selv født utenfor Norge eller har forelder født utenfor Norge. Flere har krigserfaringer, utfordrende flyktning- og innvandringsprosesser, og står overfor en rekke sammensatte utfordringer. Disse faktorene bidrar til økt risiko for utenforskap, som igjen kan føre til kriminalitet (2025, De er våre barn, s.86)

4.2.3.1 Utfordringer i familien og nærmiljøet Mange av barna har vokst opp med utrygge nærmiljøer og i familier med høyt konfliktnivå, psykiske lidelser eller rusmisbruk. I tillegg mangler de ofte fritidsaktiviteter og positive arenaer å oppholde seg på. Dette gjør at det blir lite samlet utviklingsstøtte. Da er det særlig viktig at tiltak ses i helhet. Flere av barna vokser opp med eneforsørger, og ofte er det ingen fungerende far.45 Mange har erfaring med at vold og trusler kan brukes til å oppnå det man ønsker, for eksempel å komme seg ut fra en barneverninstitusjon. Samtidig kan de ha et fravær av nødvendige grenser og struktur i hverdagen hjemmefra. Flere har erfaringer tidlig i livet sitt med overgrep og vold. For noen av guttene har voldserfaringene særlig vært knyttet til oppvekst i krigs- og konfliktområder, etterfulgt av en utfordrende flyktnings- og innvandringstilværelse. Mange har også opplevd vold i familie og/eller i omgangskretsen sin.46 Mange har flyttet flere ganger. Av barn som har vært fengslet med dom (i perioden 2000–2019), hadde omlag 40 prosent flyttet tre ganger eller mer før fylte 15 år. Dette fører til gjentatte brudd i oppveksten og lite kontinuitet i relasjoner. (side 86

En studie viser at en tredel av barn som har vært innsatt i ungdomsenhet eller fengsel har foreldre som har vært i fengsel. Foreldre som har vært straffet kan settes i sammenheng med sosioøkonomiske vansker og psykiske vansker hos foreldrene, som påvirker deres foreldreferdigheter. Dette kan bidra til emosjonelle reaksjoner hos barnet, som frykt, tristhet og mistro og det kan bidra til at relasjonen til foreldrene skades. Noen av barna kommer fra familier der det er straffesaker mellom andre familiemedlemmer (foreldre eller søsken) uten at barnet selv er involvert i straffesaken (2025, De er våre barn, s.87)

4.2.3.4 Offer og utøver samtidig Mange av barna har selv vært utsatt for vold, ofte i nære relasjoner, og innehar både rollen som offer og utøver. Denne doble rollen gjør at traumer og emosjonelle belastninger kan vedvare, og forsterker risikoen for gjentakelse av lovbrudd. En SaLTo-rapport (2022) viser til at blant aktive barn som begår kriminalitet under 18 år var nær en tredjedel registrert som offer i voldssaker. For de som begår mest kriminalitet var andelen nesten dobbelt så stor (62%). Flere av barna ble registrert som ofre første gang da de var under 1 år gamle (2025, De er våre barn, s.88)

Løsninger fra barn siden 2009

Barnevernsproffene (2009) 
24 unge, 14-19 år med erfaring fra institusjon

  • Vi vil ha grenser, ingen tvil fra oss. Men først og fremst må dere i barnevernet få god kontakt med oss. Da kan det bli bra grensesetting.
  • Ikke vær sånn kompis som lukker ofte øynene for det som skjer. Vær en kompis som bryr deg om at jeg skal ha det godt. 
  • Sett grensene til ungdommenes beste, ikke for å utøve makt eller for å straffe. Vi ber om respektfull grensesetting, der vi samtidig er sikre på at dere bryr dere. 
  • Dere grensesetter oss på måter som gjør at vi blir inspirert til å holde grensene. Dere legger oss ikke i bakken. 

Justisproffene (2010)
28 unge, 14-24 år, de fleste under 20 år. Erfaring med lovbrudd og straffereaksjoner

  • Vi vil bli stoppa, ikke fortsette å gjøre kriminelle ting. Ingen ungdom vil egentlig fortsette, om han snakker helt sant. Men han kan si det og insistere på det. Det kan være det eneste som gir status for han da
  • Hjernen til de under 18 har ikke vokst ut. Derfor må dere alltid la oss være på steder vi kan modnes. Der veien framover er tydelig. Da blir det nytteløst å sette oss i fengsel. Det må et klokt samfunn ta hensyn til
  • Tror kjærlighet kan brukes mer enn vi bruker det i dag. Vi som jevnt besøker glattcella, har kanskje fått lite kjærlighet
  • En institusjon kan hjelpe en kriminell ungdom. Men den må ikke bruke tvang som straff, det virker ikke. Da begynner vi å hate barnevernet.

Det gode barnevernet, Stortingsmelding (2011) 
200 barn og unge, 10-20 år med erfaring fra barnevernet

  • Bruk av straff og tvang erstattes av mer forståelse. Bruk av straff må vekk fra institusjonene og bruken av fysisk tvang som holding, skjerming og innlåsning må reduseres kraftig. De må arbeides hardt med å skape forståelse og barnevernet må ha stort trykk på å jobbe tvangsforebyggende og rapportere tvang på gode måter.
  • Vi ber dere om å ikke sette sinte ungdommer på isolasjon eller skjerming for å roe dem ned. Det fungerer ikke og det kan skade dem. Vi ber dere også om å slutte å straffer oss når vi bryter regler. Alt dette kan de fleste av oss mer enn nok av, vi trenger å lære andre løsninger på vonde følelser, sinne og på konflikter. Møt oss heller som et menneske, vis forståelse. Spør hvorfor vi gjør som vi gjør og finn veier ut av det sammen med oss. Hjelp oss deretter å øve oss på å bli bedre og tryggere mennesker.

Hvis jeg var ditt barn (2019) 
55 unge med erfaring fra fysisk makt, skjerming og fotfølging i barneverninstitusjon

  • For at ungdommer skal kjenne trygghet kan voksne sette grenser på en måte som ikke lager redsel og uro, men som allikevel er tydelige og trygge. For at voksne skal kunne sette grenser, må ungdommene først kjenne på at de voksne er snille i bunn, og ønsker dem godt. Hvis ikke, kan det fort bli skummelt. Ungdommene må forstå de grensene voksne setter. Uten det kan det bli skummelt inni ungdommene. Når de voksne først viser godhet, kan de lettere sette grenser – også da for å vise ungdommen at de bryr seg om dem.
  • Alle ungdommene svarte at de innerst inne har villet blitt stoppet fra å gjøre vonde eller farlige handlinger. Men de måtte bli stoppet på måter som oppleves trygge for dem. Mange svarte at det er viktig at de blir stoppet på måter som i minst mulig grad gjør at de mister selvfølelse og tar bort tillit til voksne
  • Hvorfor skal vi møtes hardt? Men hvorfor skal vi, som er unge i barnevernet, bli møtt hardt? Hvorfor skal vi holdes fast og følges etter? Er det på alvor noen som tror at dette er bra for oss? Er det på alvor noen som sier høyt at dette er til barnets beste? Hvorfor skal ikke vi møtes med varme og godhet?

Sint utenpå, vondt inni (2020)
101 barn 13-20 år med erfaring fra å bruke vold

  • Når du er rolig, snakker snilt og er varm, blir ofte barn roligere. Noen ganger kan barn fortsatt være desperate, sinte eller aggressive. Si at du vil hjelpe. Ingen barn vil skremme eller såre. De vil bli stoppet, men de ønsker at du stopper dem som barn som har det vondt. Du må aldri stoppe for å straffe, men for å hjelpe. Barn må bli stoppet på trygge måter. Det som hjelper er at du er ærlig og viser menneskevarme. Hvis du har prøvd med ærlighet og menneskevarme og barnet fortsatt har det veldig veldig vondt, så kan du prøve å stoppe barnet trygt ved å holde rundt barn som en klem. Fortell at du ikke vil at barnet skal skade seg selv eller andre. Forklar barnet at det er fordi du er glad i barnet og ønsker det godt. Slipp barnet med en gang faren er over

De tror de vet best (2021) 
152 barn og unge, 11-18 år med erfaring fra å bo på barneverninstitusjon

  • For at barn skal slippe å flytte langt unna, hvis de ikke mener at de selv trenger det, må det finnes kommunale og interkommunale tiltak i alle regioner. Det oppleves ofte mye tryggere. Det kan også gjøre det lettere å holde kontakt med viktige mennesker i barnas liv. Tiltakene må ta utgangspunkt i barns behov og ha fleksible rammer, tilpasning til hvert enkelt barn og en blandet gruppe ansatte inkludert ansatte med egenerfaring.
  • Det bor alltid mer enn ett barn på hvert BO TRYGT tiltak. Unntak gjøres kun hvis barnet over tid sier at det ønsker å bo alene. Enetiltak må aldri brukes uten at barnet har fått helt ærlig informasjon om hva enetiltak betyr og fått uttalt seg fritt om at det ønsker det. Alle barn må få alternativer til enetiltak. Voksne kan ikke presse eller påvirke ved å fortelle at barn bør si ja til enetiltak fordi barnet er så sykt eller farlig at de trenger flere voksne som kan passe på. Når et barn opplever at det er trygt der det bor, kan alle barn bo med andre barn. Ingen er for syk eller for farlig til det. Når de voksne tar ansvar for å gjøre det trygt for alle barna, kan alltid flere bo sammen.
  • BO TRYGT tiltak jobber ikke etter spesifikke metodikker eller modeller. Hjelpen og måten barna møtes på, tilpasses hvert enkelt barn. Hvert eneste barn som flytter inn, får fortelle trygt hva det trenger for å få det bedre. De må vite alternativene som finnes og hva som skjer med det de forteller. Barna må få si noe om hva de trenger for å kunne si fra om viktige ting og for å kunne få det bedre. Det barna sier blir grunnlaget for hvilken hjelp barnet skal få. Dette er den eneste måten man kan treffe med hjelpen. 
  • Alt som gjøres i tiltaket kan bidra til trygghet eller utrygghet. BO TRYGT tiltakene og de voksne der må derfor oppleves trygge for barna. Det vil dramatisk redusere sjansene for at det oppstår utrygge situasjoner og at situasjonene eskalerer. Trygghet og samarbeid, sett fra barnet, må være i fokus fra dagen barnet flytter inn. Situasjoner hvor barn må stoppes, starter nesten alltid lenge før det blir farlig eller skummelt. I BO TRYGT tiltak må de voksne prøve å forstå og snakke med barna om hva som trigger dem og hvordan de kan unngå det. Trygghet og tillit forebygger utrygge situasjoner og er den viktigste delen av å stoppe trygt, også med barn som kan gjøre farlige ting.
  • I BO TRYGT tiltak skal barn stoppes trygt når det skjer farlige eller vonde situasjoner. Barn som truer, rømmer, skader seg, knuser eller lager kaos skal møtes med varme og ærlighet. De voksne må være modige og si ærlig hvordan det kjennes inni dem hvis de blir redde, lei seg eller usikre. Barn skal møtes med forståelse om at noe er vondt, og at de voksne vet at barna er snille. 
  • Endring må komme raskt. Barn trenger barnevernsinstitusjoner bygd opp i tett samarbeid med dem. Hvis Norge vil ha barnevernsinstitusjoner som er trygge og nyttige for barn, må kunnskapen fra barn tas på alvor, og danne grunnlaget for hvordan barnevernsinstitusjoner skal være. Barns rettigheter etter FNs barnekonvensjon, må legges til grunn i alle barnevernsinstitusjoner. Å følge barns rettigheter er ikke et valgfag.

Ikke slem det handler om noe (2021) 
103 barn og unge, 13-20 år med erfaring fra straff

  • Vi ber dere samarbeide med oss når det skal bestemmes hva straffen skal være. Når vi er med å bestemme innholdet og det har som mål at vi skal få det bedre inni oss, kjennes det mindre ut som tvang. Da er det lettere å gjennomføre straffen. Om det vi foreslår ikke går, forklar oss hvorfor, og prøv å finne en annen løsning, eller møt oss på midten. Fokusere mindre på hva vi har gjort, og mer på hvordan vi skal få det bedre. Fortell oss heller hva vi er gode på, og fine ting ved oss, enn å minne oss på dumme ting vi har gjort. 
  • Når reaksjonen kalles straff, skyver vi den ofte vekk. Den kan også ta fra oss muligheten til å få hjelp. Det kan kjennes som vi ikke er ønsket i samfunnet. Barn og unge som gjør kriminalitet trenger hjelp, ikke straff. Hjelpen må tilpasses og bli bygd på det som kjennes trygt og nyttig for hver enkelt av oss. Den må ha som mål at vi skal få det bedre og at det kriminelle skal stoppe.
  • For at vi skal kunne forklare hvorfor vi gjør kriminalitet, må vi være trygge på og merke at dere vil hjelpe. Minn oss igjen og igjen på at vi ikke er slemme. Fortell oss at dere virkelig vil at vi skal få det til. Fortell oss at dere vil hjelpe oss sånn at vi får det bedre inni oss og slipper å gjøre kriminalitet. Fortell oss hva dere kan hjelpe med og hvordan vi sammen kan finne ut hvilken hjelp vi skal få. 
  • De voksne finner sammen med hver enkelt av oss, noe som vi kjenner er viktig, som vi kan fylle dagene med. Det må være noe som kan ta plassen til kriminalitet eller rus og noe som vi VIL sterkt nok til at vi kan slippe det livet vi har hatt. Det kan være å prøve en jobb, å fullføre noe på skolen for å kunne studere, å engasjere seg i noe som man brenner for eller noe man gjør for å bidra for andre. De voksne ber oss tenke stort og ikke la oss stoppe av hva vi tror vi ikke kan få til. Det er lov å prøve forskjellige ting, for å finne det som gir nok mestring, glede, utfordring eller styrke. 
  • Vi kan trenge hjelp fra voksne for å gjøre eller få til disse tingene. De voksne hjelper oss med å tørre å dykke inn for å finne hva drømmene våre er. Vi kan også trenge hjelp med penger, med å komme oss et sted, med vekking om morgenen eller andre ting som må være på plass. De voksne finner ut sammen med oss hva slags hjelp vi trenger for å få dette til.

Uten trygghet er vi sjanseløse (2024)
11 unge med erfaring fra å bo på institusjon og sengeposter

Oppsummerte erfaringer og råd fra FFs undersøkelser:

  • Trygghet avgjør om et barn eller en ungdom kan få til å fortelle noe viktig til en voksen. Kjennes det trygt, trenger vi ikke å skjule eller lyve om det vi gjør, hvem vi snakker med, eller hvem vi treffer. Kjennes det trygt, kan den voksne få til å stoppe et barn eller en ungdom på en måte som ikke lager skade. Det kan være i situasjoner der et barn eller en ungdom vil dra fra institusjonen eller sengeposten, skade seg selv eller på andre måter sette seg selv i fare. Kjennes det trygt der barnet eller ungdommen bor, kan det bli mulig for dem å finne ro inni seg, jobbe med følelser og tørre å tro på fremtiden.
  • Tillit avgjør om et barn eller en ungdom kan få til å stole nok på en voksen til å samarbeide med den, om noe som skal gjøres eller bestemmes. Når vi har tillit til en voksen, kan den voksne også være streng, den kan gjøre noen feil, og vi kan la den gi oss råd, også når vi er i en vanskelig situasjon.
  • For at vi skal ha tillit til en voksen, må vi stole på at den voksne vil oss godt. Den må ikke gjøre noe som gjør oss redd, lager nye traumer eller gjør livet vårt vanskeligere. Noe som kan lage tillit, er at den voksne tar imot det vi forteller, på en åpen måte og viser at den ønsker å forstå hva vi tenker, og hvorfor vi tenker sånn. Den voksne må ikke bli sint eller skuffet over det vi forteller. Den skifter ikke syn på oss selv om vi gjør noe som er dumt eller farlig.
  • Når trygghet og tillit mangler, havner vi lett i situasjoner der vi må beskytte oss. Barn og ungdommer kan beskytte seg ved å være sinte, skade seg selv, ikke spise, dissosiere, lyve mye eller ved å ruse seg. De kan også beskytte seg ved å trekke seg unna, ikke fortelle hva de kjenner på, eller ved å prøve å gjemme seg eller isolere seg selv. Vi vet at voksne ikke alltid forstår at barn gjør dette for å beskytte seg selv.
  • Vi vet samtidig at i mange situasjoner skal og må unge bli stoppet fra å skade seg selv eller andre. De fleste ungdommer vil egentlig ikke skade. De vil bli stoppet, men på måter som oppleves trygge for dem. I de aller fleste situasjoner må det skje på andre måter enn med fastholding, skjerming eller fotfølging. Da kan tillit beholdes, og det kan være mulig å snakke sammen om hva som lå bak det at ungdommen fikk det så vanskelig at den gjorde noe som ble farlig for seg selv eller andre.
  • Kollektiv med mening erstatter dagens barnevernsinstitusjoner. Det heter «kollektiv» fordi det er et mer normalt ord, og noe de fleste ungdommer kan kjenne seg igjen i. Her beskriver vi hvordan kollektiv må være for at ungdom skal få det bedre, at det skal bli trygt og nyttig, og at ungdommer skal ha lyst til å være der. Kollektivene lages med fokus på trygghet, kjærlighet, mening og fellesskap og at ungdommen skal få hjelp som de selv opplever at hjelper.

Løsninger sett fra voksne

Ekspertgruppen for alvorlig eller gjentatt kriminalitet (2025) 
Institusjonen skal bestå av en hjemlig hoveddel som omfatter soverom, bad, fellesareal, kjøkken mv. Dette utgjør felleskapet. Målet er at barna skal bo i hoveddelen under institusjonsoppholdet. Bygningsmassen må være utformet slik at separate rom og boenheter med ulike sikkerhetsnivåer kan plasseres enten i samme bygg som den åpne hoveddelen ligger i, eller i få meters avstand. Dette gjør det mulig å ta barnet ut av felleskapet dersom det er nødvendig. Formålet med å ta barnet ut av felleskapet er å gi barnet nødvendig omsorg og beskyttelse eller avverge akutte faresituasjoner. Vi mener at det etter gjeldende barnevernslov er hjemmel for å benytte ulike sikkerhetsnivåer ut fra en konkret vurdering av barnets behov, jf. omsorgsansvaret som er nærmere utdypet i bvl. § 10-2, adgangen til å vedta inngrep overfor barnet etter gjeldende bvl. § 10-9 og handlingsrommet i forbindelse med akutte faresituasjoner etter gjeldende bvl. § 10-7. Det understrekes at bruk av de ulike sikkerhetsnivåene må oppfylle vilkårene i et av de alternative hjemmelsgrunnlagene, og være nødvendig og forholdsmessig.

Som et minimum bør det være tilrettelagt for tre ulike sikkerhetsnivåer i delen som er adskilt fra hoveddelen, hvor nivå 1 utgjør det høyeste nivået:

 – Sikkerhetsnivå 1: Innrettes som et eget rom med seng for akutte tilfeller med fare for liv og helse, for eksempel i form av rus, selvskading eller alvorlig utagering. Opphold skal avsluttes så snart akutt fare er over. Bygget må innrettes slik at det er mulighet for skånsom gjennomføring av kroppsvisitasjon, undersøkelse av bag, veske, sekk dersom det foreligger begrunnet mistanke om rus eller farlige gjenstander, jf. gjeldende bvl. § 10-8. Delen bør innrettes slik at ansatte ved behov kan følge med på barnet fra et annet rom. 

– Sikkerhetsnivå 2: Innrettes som en del med eget soverom som inkluderer pult, sofa og liknende og eget bad. Delen bør innrettes slik at ansatte ved behov kan følge med på barnet fra et annet rom. 

– Sikkerhetsnivå 3: Innrettes som en egen leilighet med egen utgang. Leiligheten består av soverom, stue/oppholdsrom, eget bad og tilgang på kjøkken. 

Etter vårt syn bør det legges vekt på sikkerhet ved valg av materialer og utforming av institusjonen. Dette innebærer valg av vinduer, dusj og toalett som ikke kan knuses, og valg av møbler som i minst mulig grad kan ødelegges og benyttes som farlige gjenstander. Både vinduer og dører må kunne låses av institusjonen for å hindre at barnet utsetter seg for alvorlig fare gjennom rømming eller tilgang på farlige gjenstander eller rusmidler.

Dette oppdraget ga BFD en jurist da de skulle utrede kap 10

Menneskerettslig handlerom “når barn trenger mer” 
I oppdragsbeskrivelsen ble det særlig bedt om å få vurdert følgende:
1. Adgangen til å innføre bestemmelser som gir rom for bruk av tvang i barnevernsinstitusjoner utover det dagens regler åpner for. Departementet ønsket særlig å få vurdert adgangen til å etablere «lukkede institusjoner» i barnevernet. 

2. Adgangen til å innføre tilsvarende bruk av tvang overfor barn i omsorgsinstitusjoner som det som i dag gjelder overfor barn i atferdsinstitusjoner. 

3. Adgangen for utvidelse av dagens tidsbegrensning ved atferdsplasseringer. 

4. Prosessuelle krav ved utvidelser i adgangen til bruk av tvang etter punkt 1,2 og 3.

 Det ble videre sagt at oppdraget skulle gi departementet et grunnlag for de menneskerettslige vurderingene i den varslede gjennomgangen av regelverket for tvang og rettigheter på institusjon, jf. Prop. 133 L (2020-2021).

Endringer BFD foreslo våren 2024

Høringsnotat forslag til endringer i barnevernloven mv. (kvalitetsreform).

BFD foreslo våren 2024 mange endringer i kap 10 for barneverninstitusjoner.
Forslag som kan få ekstremt dårlige konsekvenser for barn:

  • At alvorlig tvangsbruk som fysisk fastholding, kroppsvisitasjon, fotfølging og skjerming skal begrunnes i beskyttelse, barnets beste eller omsorg
  • At fysisk makt skal være en del av omsorgsansvaret
  • Å fjerne barns rettigheter og forbud for hva som er lov å gjøre mot barn i kap 10
  • At restriksjonene i §10-9 skal kunne gjelde alle barn. Dette innebærer adgang til å innskrenke bevegelsesfrihet, låse barn inne, nekte besøk, innskrenke og inndra kommunikasjonsmidler

Noen av begrunnelsene for disse endringene:
“Etter departementets oppfatning vil det i visse tilfeller ligge innenfor omsorgsansvarets handlingsrom å benytte fysisk makt, utover milde former som å lede barnet eller holde barnet kortvarig fast.” (Høringsnotat – kvalitetsreform s. 208)

Departementet har i tråd med barnekonvensjonen artikkel 3 nr. 1 vurdert om det er til barnets beste å lovfeste at institusjonen kan bruke fysisk makt hvis det er strengt nødvendig for å avverge at barnet utsetter eget liv eller helse for alvorlig skade. Departementet vurderer at en tydeliggjøring av rammene for bruk av fysisk makt, utover milde former, vil bidra til at barn som bor på institusjon får nødvendig og forsvarlig omsorg og beskyttelse. Tydeligere vilkår og rammer for bruk av fysisk makt skal også bidra til å hindre vilkårlig og uforholdsmessig bruk av fysisk makt overfor barn som bor på institusjon.

Forslag om å presisere institusjonens plikt til å beskytte barn som bor på institusjon og  barnets rett til forsvarlig omsorg og beskyttelse, se kapittel 8.4.2.1, skal sammen med  tydeliggjøring av handlingsrommet innenfor omsorgsansvaret bidra til å hindre usikkerhet  blant ansatte på institusjon og hos tilsynsmyndighetene om hvilket handlingsrom  institusjonen har til å sette grenser eller bruke fysiske makt for å beskytte barn som bor på  institusjon.

Departementet vurderer at det har oppstått et tomrom mellom tolkningen av handlingsrommet innenfor omsorgsansvaret og adgang til bruk av fysisk makt i akutte  faresituasjoner. Dette tomrommet medfører etter departementets oppfatning stor risiko for at  sårbare barn som utsetter seg selv for alvorlig fare og skade ikke får forsvarlig omsorg og  beskyttelse.

Etter departementets oppfatning vil det i visse tilfeller ligge innenfor omsorgsansvarets handlingsrom å benytte fysisk makt, utover milde former som å lede barnet eller holde barnet kortvarig fast. Bruk av fysisk makt er imidlertid særlig inngripende og kan være både skremmende og krenkende for at barn.

Barn om skadene de fikk av kontroll, innlåsing og fysisk maktbruk

Barn om skadene de fikk av kontroll, innlåsing og fysisk maktbruk

Barnevernsproffene (2009)

  • De kaller det grensesetting også når de låser folk inne på rom eller låser institusjonene, uten at ungdommene forstår. Da virker det motsatt av det de voksne tenker.
  • Nesten alle stedene jeg har vært har de brukt fysisk makt når de ikke trenger det. Det er kjipt. De voksne burde trukket seg unna, gitt ungdommene tid til å roe seg ned. Vold gjør at ungdommene blir verre. Man må snakke sammen
  • Du utagerer ikke uten grunn. Jeg har aldri vært voldelig mot noen andre enn institusjonsfolk 
  • Her er konsekvensen å dras med på tur, hvor vi må snakke ut om ting. Veldig strengt, men viktig. Der jeg var før, hadde vi “slusa”, et rom med seng og bad. Jeg satt der i timesvis uten voksne til stede. Det nytter ikke å sette oss på et isolat og si “skjerp deg”. Det blir bare straff. 
  • Det er viktig at de voksne ikke blir sinte eller skumle. Eller at de mister kontrollen. Det har mange av oss opplevd for mye av hjemme og vi vil ikke at barnevernet skal være sånn. Vi vil få grenser på trygge måter, for å lære. 

Justisproffene (2010) 

Følelser før fengsel
Du føler deg bitteliten. Som en bitteliten skitt Fikk angst ei uke før, redd for at det ville klikke helt, kom inn der full av angst Ble skremt og tvang meg til å tenke at jeg bare måtte bli ferdig med det Fikk veldig mye følelser, ble panisk,…hvordan skal det gå? Begynte å spørre mange, de sa de første tre månedene er jævligst Ble helt mørkt inni meg, ble veldig lei meg Tenkte mye og ble så usikker Det første jeg tenkte på var at nå skuffa jeg familien Jeg prata med folkene hjemme. Pappa brøyt kontakten med meg fra da av Biter tennene sammen, lukker meg inne, må bare komme meg igjennom Kjente på skammen over lillesøsknene, de skulle se broren bli hentet til fengsel Hadde begynt å skjerpe meg. Så fikk jeg beskjed om å sone. Tror alt raser igjen.

Glattcelle og varetekt
Det er umulig å sove på glattcelle Du hører de andre så godt, folk banker, slår, skriker, hyler De nye cellene er verre, selv om du ikke hørrer bråket fra de andre Der hører du bare ventilasjonen, det er og til å bli gal av. Mange under 18 har vært på glattcelle mange ganger Kjennes som de kan gjøre det for å skremme, irritere – Cella brukes som forhandling og psyker oss ut …om du bare sier noe, skal du slippe ut Det skaper irritasjon, sinne og frustrasjon Det går så treigt inne i glattcella. Du blir gal i hodet, en rar hodepine Iblant må de ta oss men ikke sette oss på glattcelle. Glattcelle er dårlig psykisk. Den lager bare hat i mennesker, ingen 18 må settes der.

Sitte i fengsel
Du føler deg stuet bort og pakka vekk Alt av håp er bortgjemt når du sitter inne I fengsel er du så hjelpeløs, du får ikke ordna noe Du er bare et fangenummer Blir veldig usikker her, på om du er noe verdt Du ville så gjerne være et forbilde, særlig for de yngre i familien Derfor er det så skamfullt Når familien din kommer, blir du «svak» Det er vel da du er deg selv, resten av tida beskytter du deg bare Fengsel hjelper ikke for tenåringer Du søker lett mot eldre kriminelle, blir påvirket av alle andre Det gir dårlig nettverk, opplæring til mer og verre kriminalitet Du kommer garantert ut i dårlig stand Hatet blir bare verre og verre Du mister jobbmuligheter når du kommer ut Du blir veldig kjapt redd for verden utenfor.

Det er veldig stor forskjell på de ansatte Noen er veldig bra folk og du føler de vil gjøre alt de kan. De gjør bra jobb og er respektfulle. I et fengsel der jeg satt er er det nesten bare sånne voksne. Andre voksne merker du at liker å bestemme over folk Det kjenner du ganske fort, på blikk, bevegelser og ord de bruker Blir helt gal her. Har sittet et halvt år, hodet mitt er helt ødelagt Blir forandra til en annen person Du blir veldig lukka av å sitte i fengsel Og du kjennes fort ganske forandret inni deg Du får dumme tanker – og kan få veldig såre tanker Fengsel bryter ned ungdommene, men bygger de ikke opp igjen Fra du første gang vet du skal settes inn, starter nedbrytingen Du blir mer og mer aggresiv langt inne i deg av å sitte inne Det ble laga sinne og hat ovenfor alle Tida i fengsel gjorde meg så innadvendt Aggresjon og skyldfølelse har jeg og fått mye av, i herlig blanding Det er ikke akkurat det beste å være fylt av når du kommer ut Blikket mitt blir farligere, for det er en tomhet i det

Konsekvenser av fengsel
Du opplever så mye vondt. Du må takle låste dører og murer på alle kanter. Ingen som ikke har prøvd, kan forstå Det skjer med det samme du hører ordet fengsel og at du skal dit. Allerede da er det gjort. Og etterpå er det egentlig for sent. Tror det er sånn for mange Du får ikke kontakt med følelsene dine mer. Når du mister frihetsfølelsen, skjer det fort. Du kjenner at følelsene bare blir tatt fra deg, på en måte. Men kan ikke høre hva som skjer med dem heller, da gjør det bare altfor vondt. Du blir følelsesløs av å sitte i fengsel. Du driter i hva som skjer med deg Du virkelig driter i det. Fordi du må beskytte deg Du får ikke gjort noe her, du må bare stole på andre. Det gjør utrolig vondt. Du får heller ikke gjort noe godt for flokken din når du sitter inne De tar stoltheten din De vil vi skal sitte her og tenke at vi skal bli bedre personer. Den som sier noe sånn, må sitte inne sjøl. Da skjønner han fort at det hadde vært flott om det var sånn. I fengsel blir du bare redd, folkesky, avstumpa og gir mer og mer faen. Egentlig er det opplæring i å gi faen Unge som ikke følger loven må stoppes. Men kall det å stoppe dem. Hjernen deres er dårlig utvokst, og da et det smart å stoppe dem i å lage det dummere for seg og alle rundt seg. Straff gir ingen mening da.

Tvang og institusjon
Hvis du ikke trives må du si fra veldig mange ganger Hvis ingen hører på deg, må du rømme Hvordan skal man greie å være på et sted man ikke trives? Da presser du hjertet alt for hardt Det er veldig vanskelig å slutte med kriminalitet når du bor på institusjon. Ofte vet du lite om hva som skal skje der og lite om framtida Hele greia blir så diffus og midlertidig, da kjennes det uten mening.

Jeg begynte med kriminalitet i kamp mot barnevernet De hadde så utrolige mange muligheter til å hjelpe meg I stedet brukte de hardt mot hardt og problemene ble store Når du blir låst inne i barnevernsinstitusjoner blir det veldig forvirrende De voksne tar makta, men det lages ikke nok forståelse først Da blir det lett en kamp og ungdommene vil ikke tape de kampene Er du innestengt, får du lyst til å stikke av De voksne snakker om at du skal roe deg ned Det som skjer oftest, er at du blir full av irritasjon og hevn Og at du ødelegger kontakten til hjertet enda mer Et barnevern som prøver å ta makta over ungdommene er ikke noe bra Så vil ungdommer som ikke takler dette, bare rømme derfra

Det gode barnevernet, Stortingsmelding (2011)
Det kjennes som at barnevernet har stor tro på regler og straff. Ofte er det ingen sammenheng mellom reglene som blir brutt og straffen du får. Holding, skjerming, isolasjon og stengte dører brukes etter regelbrudd og vi har veldig sterke meninger om bruken av dette. Dere må gjøre store endringer om institusjonene skal kunne bli steder som hjelper og støtter oss. Straff og tvang lukker bare i hjertene våre, og gjør at vi mister enda mer tillit til voksne. Isolasjon fører bare til mer hat og til at det vonde lukkes inne i hjertet.

De voksne må være dem som er rolige og trygge nok  til å hindre at situasjonen blir hardere og i stedet gå  ut av den for å roe det hele ned. Ofte ”forfølger” de  oss i stedet, med ordbruk eller ved å gå etter oss,  for eksempel når vi vil gå på rommet. En del ganger  straffer de også ”umulig oppførsel” ved å legge oss  i bakken. De fleste ungdommer som kommer på en  institusjon, er vant til å bli straffa og kjenne fysisk  makt, fra foreldrene, annen familie eller fra livet ellers. Vi er vant til å bli svikta og til ikke å få tillit.  Vi stoler ikke på voksne. Men mye bruk av straff og  fysisk tvang, blir det enda mer usikkerhet og mistillit og det fører lite godt med seg. Det vi trenger, er å bli  møtt med tillit.

Vi ber dere om ikke å sette sinte ungdommer på iso lasjon eller skjerming for å roe dem ned. Det funge rer ikke og det kan skade dem. Vi ber dere også om  å slutte og straffe oss når vi bryter regler. Alt dette  kan de fleste av oss mer enn nok av, vi trenger å  lære andre løsninger på vonde følelser, sinne og på  konflikter.

Hvis jeg var ditt barn (2019) 
De fleste svarer at skjerming og fastholding gjorde at de kjente seg utrygge. Mer enn halvparten beskriver at de kjente seg hjelpeløse eller maktesløse. Mange beskrev at de opplevde det som uforståelig eller umenneskelig at voksne gjør dette med ungdom. En av tre forteller at tvangen gjorde at de kjente seg farlige og begynte å se på seg selv som farlige.

Mange av ungdommene, mellom halvparten og tre fjerdedeler, har tidligere opplevd foreldre eller familie som har brukt makt, vold eller har gjort overgrep. De fleste av dem har ikke fortalt om dette på barnevernsinstitusjonen. En del av dem har ikke fortalt om det til noen i det offentlige. Alle ungdommene har opplevd omsorgssvikt i ulike former. Disse erfaringene sitter i kroppene. Bruk av tvang vekker mange minner fra da de vokste opp. 

Nesten alle ungdommene forteller at når voksne bruker makt over dem, så mister de tillit til de voksne. De forteller om hvor vanskelig det er å beholde tilliten til noen som har tatt hardt i deg, sittet oppå deg og holdt deg i gulvet eller på bakken, vridd hendene dine på ryggen for å få lagt deg ned, fulgt etter deg rundt i huset, tatt deg inn på et rom der du ble isolert eller holdt deg inne på et rom ved bruk av makt. 

Mange forklarte at de skulle ønske at voksne som mener det er riktig at barnevernet kan bruke denne typen tvang når det ikke er livsfare, først må kjenne denne type tvang på kroppen selv. De voksne må kjenne dette flere ganger, også med makt, for å kjenne om de fortsatt mener at dette har plass i et barnevern som kan kalles forsvarlig.

Noen av ungdommene beskrev bruk av tvang barnevernet som en korttenkt og lettvint løsning. Voksne bruker makt i situasjoner der de selv blir engstelige eller redde. En del voksne bruker makt når de blir irriterte, sinte og ikke greier å møte situasjonen klokt. Når samfunnet lar dem gjøre dette og bruk av fastholding, skjerming og fotfølging til og med blir forsvart som en del av god praksis, hva lærer ungdommer da om voksne og om samfunnet? Hva slags håp får de for livet videre?

Noen av ungdommene stilte også spørsmål ved om de voksne kanskje ikke helt forsto at det å bruke tvang ikke er noe varig løsning. Når ungdommer er på institusjoner der bruk av tvang skjer jevnt og trutt, hva er tanken videre? Ungdommene blir jo etterhvert 18 år. Når de lærer at de som er satt til å ha passe på dem kan bruke fysisk makt, hva lærer de da? Flere svarte at dette hadde tatt fra dem troen på mennesker og på vitsen med å leve. 

Mange av ungdommene forklarer hvordan det å fotfølges, skjermes eller holdes fast, gjør at de endrer syn på seg selv. De har begynt å se på seg selv som syke, en som kan skade seg selv eller en som kan gjøre andre vondt. For noen har det laget tanker i dem om at de er en forbryter, et monster, eller i hvert fall en som er veldig farlig.

Mange forteller helt konkret om hvordan det å bli holdt hardt, lagt i bakken, fulgt etter eller tvunget inn i et skjermingsrom i situasjoner der de har det veldig vondt, kjennes veldig nedverdigende Det kan kjennes som de ikke er noe verdt, derfor kan voksne gjøre sånt. Gjentatt bruk av tvang og makt har påvirket tankene, og når følelsen av å være lite verdt har vokst, har dette blitt alvorlig. 

Nesten alle ungdommene forteller om ettervirkninger etter bruk av tvang i institusjon: Redsel for høye lyder, kvalme av lukter som forbindes med bruk av tvang, redsel for blikk som ligner på de fra ansatte, redsel for kalde og ironiske stemmer som ligner på stemmer til ansatte som har brukt tvang, redsel for folk som minner om de som har brukt tvang på institusjonen. 

Mange av ungdommene har opplevd vold og overgrep i oppveksten. For mange er dette historier som ikke er fortalt. Når ansatte på institusjoner holder dem fast, skjermer, fotfølger eller bruker andre typer «rammer» forteller ungdommene om ulike reaksjoner. Noen får «flashbacks» fra hendelser i oppveksten, noen forteller om at kroppen «fryser» og at de da bare gjør det som andre ber dem om å gjøre. Andre får voldsomme motreaksjoner og forteller om at vondt fra tidligere opplevelser kan rase gjennom kroppen. Det kan gjøre at de blir frekke, aggressive eller svært voldsomme. 

En del av ungdommene forteller at når ansatte på institusjon brukte tvang, var det verre for dem enn opplevelsene fra når foreldre eller søsken gjorde det. Det var fordi det var mennesker i barnevernet som de trodde skulle hjelpe. 

Flere unge forklarer at de nå går i behandling for å bearbeide skadene de har fått etter å ha blitt utsatt for tvang. De fleste av dem som deltok i undersøkelsen, har ikke fått hjelp til å snakke om og bearbeide opplevelsene fra bruken av tvang. De fortalte om hvordan de på ulike måter strever med ettervirkninger. 

Mange av ungdommene bærer på erfaringer med at voksne i oppveksten har brutt ned grensene for hva andre kan gjøre med kroppene deres. Bruk av skjerming, fotfølging og fastholding på institusjon har gjort at grenser på nytt er blitt tråkket over. Det er med på å ødelegge enda flere grenser for å kunne si nei eller for å gå vekk når de opplever noe vondt eller dumt. 

Sint utenpå, vondt inni (2020) – bruk av makt

Hva slags typer makt politiet brukte på barn:

  • harde ord og strenge stemmer 
  • ransake eller legge dem i bakken 
  • håndjern eller pepperspray 
  • putte dem på glattcelle 
  • true med hund y ta raskt eller hardt i armen til barn, for å få kontroll 
  • bruke mer makt enn nødvendig for å få kontroll 
  • ikke beklage etterpå eller prate ordentlig om situasjonen

Hvordan det ble for barn: 

  • det bygget seg opp forsvar inni dem
  • de følte de måtte stå opp for seg og ble sinte og harde mot politiet 
  • de reagerte på instinkt, som en refleks, når de ble møtt med makt 
  • de følte de ble behandlet urettferdig og dømt på forhånd 
  • de følte seg satt tilbake til oppvekst med vold, trusler og kontroll 
  • de fikk store reaksjoner, kunne fryse til og få flashbacks til tidligere overgrep
  • de fikk skader og nye traumer fra møter med politiet
  • de mistet tillit til politiet når politiet brukte makt mot dem
  • bruk av makt kjentes ikke nyttig, og de forsto ikke at politiet var lært opp sånn

De tror de vet best (2021) – Konsekvenser stengte for å nå inn 

Hvordan voksne brukte konsekvenser: 

  • de strammet inn regler rundt barn når de skadet seg, var frekke eller truende, rømte eller på andre måter gikk ut over reglene
  • de kalte det nødvendig å gjøre, for å stoppe barn fra å gjøre mer dumt eller vondt
  • de satte konsekvenser inn uten først å snakke med barn om hva de tenkte de trengte

Hvordan det har blitt for barn når voksne ga konsekvenser: 

  • de stengte av følelser, eller forsvarte seg for å ikke kjenne på følelser som trigget
  • de opplevde det som om institusjonen straffet dem for å ha det vondt
  • det gjorde det umulig å være ærlig med voksne
  • det trigget vonde følelser fordi foreldrene hadde gjort det samme
  • det vonde inni barn var der fortsatt når rammer eller andre innstraminger ble sluppet opp
  • det gjorde vonde følelser inni barn enda vondere

De tror de vet best (2021) – Møtt som syke og farlige 

Hvordan barn ble møtt som syke eller farlige: 

  • voksne snakket eller skrev om dem som syke eller farlige
  • voksne beskrev dem som barn med komplekse og sammensatte behov
  • de fikk spørsmål om de hadde hvilt og slappet av nok
  • de fikk spørsmål om de trengte mer medisiner eller enda en innleggelse
  • voksne sa at det var viktig for barn å dra til BUP for at de skulle bli bedre eller friske
  • voksne låste dørene, holdt dem fast, fotfulgte eller ransakte
  • barn fikk strenge konsekvenser hvis de skadet seg selv eller andre
  • det som kunne knuses ble skiftet ut med plast eller papp
  • voksne låste ting inne eller låste deler av institusjonen

Hvordan det har blitt for barn når de ble møtt som syke og farlige: 

  • de fikk ikke mulighet til å trygt fortelle hvordan de burde bli møtt
  • det kjentes som de voksne ikke trengte å høre hva barn mente
  • det kjentes vondt og det var vanskelig å tenke at noe skulle bli bedre
  • det var lett å ville gi opp
  • de begynte å tro på at det kunne være noe sant i det voksne hadde sagt
  • det føltes som om voksne var redde for dem
  • det kjentes som om voksne synes synd på dem
  • å gjøre syke eller farlige handlinger ble en måte å beskytte seg selv på og samtidig gi voksne det barn følte de voksne ønsket
  • det ble vanskelig å tenke snilt om seg selv og å tenke at det kunne bli bedre
  • det ble umulig å vise at de var snille

De tror de vet best (2021) -Fastholding lagde skader 

Hva barn hadde gjort før de ble holdt fast: 

  • knust noe
  • prøvd å rømme
  • angrepet noen
  • skadet seg selv
  • skadet andre 

Hvordan det har blitt for barn når de opplevde fastholding: 

  • opplevdes som straff for det de hadde gjort
  • gjorde at traumer fra tidligere hendelser kom opp igjen
  • minner og mareritt kunne komme tilbake
  • gjorde dem redde og kunne lage nye sår inni dem
  • følte de bare måtte komme seg vekk derfra
  • føltes som et nytt overgrep, som de også hadde opplevd tidligere
  • opplevde det ikke som om voksne forsto de store konsekvensene av å gjøre det
  • gjorde at de mistet tillit og at det da nesten ble umulig å få det bedre

Ikke slem, det handler om noe (2021) – Bruker makt

Hvordan politiet brukte makt mot barn: 

  • sjekket dem på gata 
  • la dem i bakken
  • satte dem i håndjern og tok dem inn i politibil
  • kjørte dem hjem i politibil
  • ransaket dem foran andre
  • snakket med nettverket deres og sa at de ikke lenger fikk være med det barnet
  • låst dem inn på glattcelle, styrte lyset og fulgt med på det de gjorde 

Hvordan det ble for barn: 

  • maktbruk kunne kjennes verre enn straff. De har ikke visst når den sluttet og har kjent seg fanget av politiet uansett hvor de har gått
  • glattcelle har kjentes skummelt og vondt og føltes som straff. Det har ikke opplevdes som nyttig

Uten trygghet er vi sjanseløse (2024)

Fysisk makt blir brukt for å beskytte
Vi har tidligere beskrevet hvordan fysisk makt ble brukt i situasjoner hvor vi hadde det vondt inni oss. Bruk av fysisk makt har også skjedd når ungdommer har satt seg selv i farlige situasjoner fordi de var desperate i situasjonen. For mange ungdommer har fysisk makt også blitt brukt i situasjoner der det verken var fare for liv eller helse. Voksne forklarte maktbruken med at det måtte gjøres for å beskytte ungdommen, andre ungdommer eller voksne. For mange ungdommer har dette fått store konsekvenser som de har måttet gå i terapi for.

Eksempler på begrunnelser vi har hørt fra voksne:

  • Fordelene ved å bruke fysisk makt veier opp for skadene. Vi må beskytte ungdommer mot å skade seg selv eller andre gjennom å bruke fysisk makt. Det er mye omsorg i å bruke fysisk makt når ungdommer utsetter seg selv eller andre for fare. Vi trener på å holde dem fast på skånsomme måter.
  • Noen ungdommer ønsker selv å bli brukt tvang på. Noen unge voksne har i ettertid sagt at de er takknemlige for at de ble holdt. De var redde for hva de selv kunne finne på å gjøre.

Utfordringer med sånne begrunnelser:
Mange ungdommer med sterke smerteuttrykk er tidligere blitt utsatt for vold, overgrep eller annen maktbruk. Forandringsfabrikkens undersøkelser viser at hele 75 % i psykisk helsevern og 80 % på barnevernsinstitusjon hadde vært utsatt for dette. Veldig få hadde fortalt om dette til noen i det offentlige.

På sengeposter og barnevernsinstitusjoner kunne de bli holdt fast, lagt i belter, tvangsmedisinert, tvangsernært eller skjermet. Vi vet at voksne blir lært opp til at det er for å hjelpe eller beskytte. Dette gjøres ofte uten at de vet hva en ungdom tidligere har blitt utsatt for. Traumer kan trigges, og nye traumer lages. Ungdommer kan miste grenser for hva de lar andre gjøre med kroppen deres, bli mer desperate og gjøre enda mer alvorlige handlinger som lager nye skader.

Vi har opplevd at voksne raskt kan bli redde og tenke at fysisk makt er riktig. Andre klarer å stoppe ungdommer uten å bruke fysisk makt. De fleste ungdommer med sterke smerteuttrykk vil bli stoppet fra å gjøre vondt mot seg selv eller andre. Men de må stoppes trygt. Selv om noen ungdommer i ettertid har sagt at de er takknemlige for å ha blitt holdt, er det umulig å vite om bruk av fysisk makt vil skade en ungdom. Voksne må derfor læres opp til å stoppe ungdommer trygt.

Ungdommer ses på som at de har dårlig atferd og er farlige
Vi har tidligere beskrevet hvordan voksne har snakket eller skrevet om oss, som at vi har dårlig atferd eller er farlige. Det kunne skje når vi gjorde handlinger som gjorde at en voksen ble provosert, sint eller redd. Beskrivelsene ble ofte utgangspunkt for hjelp og tiltak. Mange fikk tiltak med strenge rammer, konsekvenser og bruk av fastholding og begrensninger i bevegelighetsfrihet.

Eksempler på begrunnelser vi har hørt fra voksne:

  • Ungdommer kan mangle empati og være slemme. Noen ungdommer er virkelig farlige, og da må voksne ramme dem inn. Ungdommen greier ikke å sette seg inn i andres følelser og forsvarer handlingene sine. Noen kan ønske å såre andre.
  • Ungdommer må forstå konsekvensene av det de gjør. Barn og unge med dårlig atferd forstår ikke alltid selv at det de gjør, har konsekvenser. Voksne må vise dem dette ved å f.eks. gi dem belønninger og straff.

Utfordringer med sånne begrunnelser:
Vi forstår at voksne kan bli provoserte og redde, og at de da kan bli utfordret i situasjoner der et barn eller en ungdom har gjort en dum eller farlig handling. Voksne er mennesker, og det er helt normalt å bli redd og bekymret når noen gjør noe farlig. Problemene med begrunnelsene mener vi likevel er alvorlige. De gjør at ungdommer kan skru av følelser, for å slippe å føle hvor vondt det er å beskrives sånn. De kan dytte mennesker bort, miste følelsen av å være noe verdt og selv tro på at de er farlige. Da er det virkelig alvor, og handlingene ungdommen gjør, kan da bli mer alvorlige.

I media, på Stortinget og i rapporter kan barn og unge fortsatt beskrives som, uten anger eller uten respekt for voksne. Lukkede institusjoner, flere fengselsplasser og senkning av den kriminelle lavalderen foreslås. 

Hvorfor velger myndighetene fremdeles å beskrive barn og ungdommer med at de har dårlig atferd, eller som farlige? Hvorfor blir løsningene så raskt lukkede institusjoner? Hva bygger disse forslagene på? Svarene vi finner fra barn, viser at innlåsning og mer fysisk makt oftest gjør vondt verre. Vil ikke fagfolk og myndigheter hjelpe ungdommer til å føle seg trygge og komme ut av kriminalitet?

Samtidig vet stadig flere voksne at ungdommer kan gjøre farlige handlinger som en naturlig reaksjon på store livsbelastninger og å ha vært utsatt for mye vondt. Må ikke samfunnet finne løsninger som bygger videre på denne forståelsen? Noen fagmiljøer løfter sånne løsninger. Vi håper mange flere vil gjøre det fremover.

Sinne og sorg maktbruken lagde
«Det at voksne har lov til å bruke fysisk makt på barn de ikke vet hva har blitt utsatt for, får det til å boble inni meg. Det å bli holdt fast i bakken, låst inne på strippa rom, puttet i belteseng eller fotfulgt har laget traumer inni meg. I flere år fikk jeg ikke til at noen rørte meg bakfra eller på håndleddene. Jeg måtte bruke tid i behandling på å snakke om traumene fra det, mens jeg skulle få hjelp av det offentlige i stedet for å snakke om det jeg hadde blitt utsatt for i oppveksten. Det gjør meg sint at staten lovlig kan påføre oss ungdommer som allerede har blitt utsatt for maktbruk, mer maktmisbruk, og så er det lovlig. Jeg har lurt på om de som har bestemt at ungdommer kan bli utsatt for sånt, vil ungdommer vondt eller ikke liker ungdommer. Hvorfor ellers skal man utsette barn for sånn?»

«Jeg har blitt vant til å bli overvåket og at alt jeg gjør, blir skrevet ned. Det har gjort at jeg har blitt veldig alvorlig av meg. Jeg har måttet lære meg å være flat hele tiden og stenge av følelsene mine for å f.eks. ikke bli anklaget for å være ruset når jeg skifter humør. Det føles som om jeg har mistet personligheten min og den jeg var før. Før var jeg glad, sprudlende, morsom og omsorgsfull. Etter årene på institusjon føler jeg ofte at jeg bare sitter der som en seriøs og apatisk person. Jeg sliter med å være meg selv.»

«Jeg mistet 15 år av livet mitt til systemet. Alt kunne vært annerledes hvis de hadde forstått ting litt tidligere. Jeg fikk aldri være et normalt barn. Når jeg ser barn som leker eller vennene mine snakker om når de var små, er det ganske vondt å vite at jeg aldri kommer til å ha sånne minner. Jeg har minner fra å være innlagt som 7–8-åring eller ungdomstiden min som ble tilbrakt på institusjon. Jeg føler at noen har stjålet barndommen min fra meg siden de voksne ikke ville høre på det jeg hadde å si. Det gjør meg veldig lei meg siden jeg aldri får den tilbake. Det gjør så vondt at jeg må stenge av alt jeg føler, for at jeg ikke skal skade meg selv.»

«Hvis jeg kjenner på det, gjør det veldig vondt å tenke på alle årene livet kunne vært annerledes. Alle ungdomsårene gikk med på å være innelåst på sengepost eller bo på institusjon, mye alene med mange voksne. Det er år jeg aldri kommer til å få tilbake. Istedenfor at jeg kan tenke tilbake på ungdomstiden som noe fint, gøy, spennende, flaut og litt vanskelig, er den første følelsen som dukker opp, ekstrem redsel og intens smerte.»

«Jeg kjenner på sorg overfor hvordan jeg tenker og føler om meg selv. Når jeg ble kalt for syk, farlig, empatiløs, ikke egnet til å gå på vanlig skole, måtte bo på enetiltak eller institusjon for barn med alvorlige atferdsvansker, begynte jeg å tenke at jeg var en drittperson. Jeg begynte å se på meg selv som dum, ubrukelig. Jeg tør ikke å bli kjent med folk eller gripe muligheter i livet mitt. Beskrivelsene jeg fikk, sitter fast.»

Mediesaker

Publikasjoner