Et nytt møte i FFs faglige råd for barn og familie er gjennomført. Det ble spennende høyttenkning om å beskytte barn og samtidig å legge til rette for at barn får uttale seg og blir tatt på alvor i beslutninger. Utgangspunktet for denne dialogen var uttalelsene fra Harry Shier, som vektlegger at alle barn, uavhengig av alder og livssituasjon, har rett til å si sin mening i alt som angår dem og at dette er en viktig del av det å beskytte barn.

Fra dialogen:
Jeg likte godt at Harry Shier sier at deltakelse og beskyttelse ikke står i motsetning til hverandre. Dette er det fint å formidle videre til de i tjenestene

Vi må sjekke med barna hva har de lyst til å få til i livet sitt. Svar fra en 6-åring stemmer ikke alltid med det foreldre mener. Forestillingen om at hvis det er problemer eller hvis du har psykiske utfordringer skal du gå til en ekspert som skal fortelle deg hva du skal gjøre for å endre livet ditt, er inngrodde holdninger i de strukturene vi jobber innenfor.

Jeg kjenner meg veldig igjen i hva som blir beskrevet av holdninger og kultur. Vi har ungdomsråd og politikerne snakker om det, men det er ikke det samme som å høre gruppene av barn som beslutningene handler om. Jeg vil tenke på hvordan vi kan oversette det her og ta det inn i vår organisasjon for å bli bedre.

Det kan ikke være beskyttelse over alt som styrer den diskusjonen, for da vil man ikke klare å høre barnets stemme. Skal man bare høre på den veldig veloppdragen ungen som vi voksne synes var fornuftig på forhånd? Selv om det kan gå en kule varmt fra ungdommer, må det ikke hindre oss i å høre på dem.

Begrepet beskyttelse blir satt på prøve, det dras på individnivå ofte inn mot kontrollperspektivet. Og jobber vi med beskyttelse for ungens del eller jobber vi med beskyttelse sånn at ungdommen ikke skal gå ut å gjøre ting som ikke er greit i samfunnet?

Hva gjør vi med det ungdommer sier? Vi må mer i dialog, ikke bare klappe fint å si takk for innspillet. Så vi må nok finne noen nye innspill. Vi må tenke på formene rundt det, at man ikke kommer inn og sier noe pent da og så klapper man og det skjer ingenting.

Noe av det de unge har spilt inn til NAV er viktig for å bygge tillit og relasjon og det er tatt inn i forskriften vår. For eksempel det å ha en fast kontaktperson, men så er det noe med de som skal forvalte det og jobbe det ut, det må vi jobbe med.

Vi skal jo skrive hvorfor vi ikke har snakket med barnet. Så langt er det i hvert fall kommet. Det er ikke noen aldersgrenser for dette. I dokumentet står det da at vi ikke har hentet inn synspunkter og da må vi skrive hvorfor man ikke har hentet inn synspunkt, til og med for den 5-åringen.

Det er utfordrende å høre stemme til de som absolutt trenger å bli hørt. Vi har jo ordninger som ungdomsråd, styrer på klubben og det er ofte ungdommer som har mye ressurser, men hvordan skal vi høre alle? Det er ikke motstand mot å høre på barn, men vi strever likevel med å få det til.

Kommunene har tilgang på ungdomsmård, og oppfatningen til mange kommuner er at dette er de mest ressurssterke ungdommene vi har. Samtidig lurer de på hvordan de kan nå de som ikke deltar i ungdomsrådene.