Forandringsfabrikken ga oss trygghet, mening, kraft og mot

Hva kan påstandene mot FF handle om? Mer enn ett år er gått, og noen tidligere ansatte tror fortsatt de vet best hvordan vi har det i FF.

Publisert 20. mai 2023, oppdatert 19.juni 

Vi proffer skriver dette fordi vi i alle år har hatt et ansvar for hvordan FF drives og ledes. FF er utviklet og ledes tett bygd på kunnskap fra barn og utfordrer derfor vanlige måter å tenke samarbeid og ledelse. Derfor er vi også med og leder arbeidet med å drive FF videre. Styret har gjentatte ganger beklaget og har villet lære av de hendelsene som noen ungdommer har opplevd. Les deres redegjørelse av prosessen her 

Av 16 av de 18 prosjektproffer 2018-2022  
16 av 18 av de som var prosjektproffer i hver våre deler av perioden 2018-22 står bak denne artikkelen: Alexander, Fredrik, Julie L, Anika, Ayla, Glorija, Hibaq, Michelle, Dania, Mathilde H, Vanessa, Karsten, Nora, Leon, Miriam, Mathea. Som prosjektproffer har vi jobbet veldig tett med både de ansatte og ledelsen på FF-kontoret, med research, fagutvikling, høringsinnspill og møter med politikere. En gruppe prosjektproffer har deltatt på hver helgesamling og hver sommercamp, og med veldig få unntak på hver scenepresentasjon, i 2018-2022.

Hvordan har det gått med oss: I FF fikk vi gjøre noe som ga mening. Samtidig ble vi inspirert til å sette fellesskapet høyt, ta hensyn til andre og å ta gode valg for å bli selvstendige. Det hjalp for å slutte å skade seg, sette seg i fare, ruse seg, bruke vold eller gjøre kriminalitet. Voksne vi hadde tillit til, turde å ta tak i “uvaner” vi hadde fått, etter vanskelig oppvekst og/eller tunge hjelpesystemer. Vi godtok det, fordi det ble gjort på ærlige, snille måter. Noen av oss var i systemene blitt fortalt at vi ville trenge mye hjelp i årevis fremover. For oss ble det ikke sånn. De fleste av oss er nå i utdanning eller jobb. Vi bor i vanlige leiligheter eller kollektiv. Verktøy fra FF hjalp for bedre kontakt med familie, andre viktige voksne og med venner. Hele “pakken” rundt å være proff, hjalp for å bearbeide vondt fra tidligere.

Hard og målrettet kritikk: Da FF i mai-juni 2022 fikk kritikk, opplevde vi den som hard, rå og veldig målrettet. Den prøvde å fremstille FF som et utrygt sted for proffer, undersøkelsene som ikke troverdige, oss prosjektproffer som manipulerte og fabrikkleder som for sterk og kontrollerende. Det er kritikken fra de ansatte vi skriver om her. De fleste av de tidligere ansatte som skrev, var anonyme. Vi har tilsammen vært til stede i alt som har skjedd i FF de siste årene og mange av oss lurte raskt på hva som lå bak disse påstandene. Likevel gjorde en sånn brutal kritikk veldig vondt. Det var så mange andre måter de kunne gått frem på hvis målet var å forbedre FF.
Det kom også kritikk fra noen tidligere proffer. Det kommer vi tilbake til i en artikkel om trygghet for proffer rundt i landet.

Vi har vært med å ta kritikk på alvor: Vi ser det skrives at FF ikke tar kritikken på alvor. Det kan kjennes som at de uttaler seg bråsikkert uten å ha fått med seg det som er gjort eller et nytt påskudd for å holde fast i “sannheten” om at proffer har det utrygt. Mange av oss som er nåværende og tidligere prosjektproffer har det siste året vært med i arbeidet med å ta kritikken på alvor. Vi vet at rutinene er gjennomgått og forbedret. Vi har sammen med styret gjort risikovurderinger av all aktivitet FF gjør. Vi har sett professorer gått gjennom mange av undersøkelsene og FFs metode. Vi har gjennomgått praksis for når proffer er med på scenepresentasjoner, i aktiviteter og i samlinger. Alle avvik etter Arbeidstilsynets undersøkelse i 2021 er lukket, de siste høsten 2022. 

Bufdir ba ikke om å snakke med oss: Bufdir ba ikke om å snakke med noen av oss som har vært med på all FFs aktivitet 2018-22, før de bestemte seg for å bruke utrygghet for proffer som avgjørende begrunnelse for ikke å gi noe støtte til FF i 2023. Helsedir har fulgt Bufdirs konklusjoner. Dette kommer vi tilbake til i neste artikkel. 

Sett fra oss tar Bufdir og Hdir feil: Vi har opplevd veldig mye trygghet i FF. Å få bidra til bedre skolemiljø, barnevern, psykisk helsevern, kriminalomsorg og rettsvesen, har gitt mye mening. Å få gi innspill til hva som er god kvalitet i institusjoner og sengeposter som Bufdir og Helsedir har ansvaret for, hjalp for å finne mening i mye som hadde vært meningsløst. Dette var steder der vi tidligere i livet skulle fått god hjelp. Å møte noen modige voksne i FF, som har villet finne løsninger sammen med oss, har gitt mot og kraft. Dette er erfaringer, muligheter og en CV vi er svært takknemlige for.

Samarbeid er avgjørende for resultatene: Samarbeidet mellom ansatte i FF og prosjektproffer, tror vi har vært avgjørende for FFs resultater de siste årene. Når ungdommer med egen erfaring fra systemene for barn, samarbeider tett med voksne som virkelig vil, kan det lage store muligheter. Ungdom forstår, bryr seg om og kan forklare kunnskap fra barn på en måte som få voksne kan. Voksne har med seg utdanning, erfaring og kan forstå hvordan voksne tenker. Derfor ga ikke tidligere fabrikkleder opp ideen om et sånn samarbeid, selv om vi mange ganger opplevde det som vanskelig – og tydelig uttrykte det.

De ville lage sannheter om oss

Da kritikken kom, tror vi det handlet om at en gruppe tidligere ansatte prøvde å lage “sannheter” om FF. Vi tror de ville få Norge til å tro at FF ikke er trygt for proffer og ikke jobber på bra måter. De uttalte at prosjektproffer er manipulerte av ledelsen, FF-frelste og at FF er en sekt. De uttalte at proffer får mye kjeft og ikke kan delta på det de ønsker utenfor FF og at proffer ikke får helsehjelp. De presenterte FF som et usunt sted for oss. Noen tidligere ansatte har, sånn vi ser det, brukt erfaringer fra å jobbe i FF, til å utad sverte både proffer, andre ansatte, tidligere fabrikkleder og hele FF.

Vi som har vært prosjektproffer på FF-kontoret, har lært fra tidligere utfordringer i livet, at voksne har ulike motivasjoner for å gjøre det de gjør. Når de blir utrygge, ikke føler at de strekker til eller blir nok sett, er fornærmet eller misunnelige, kan det merkes på ulike måter. Tidligere ansatte uttalte seg anonymt, både i media, i intervju med KPMG og med Bufdir. De har kommet med påstander som handler både om oss og ledergruppa. Noen tidligere ansatte har brukt navn på oss, uten at vi fikk vite det. Dette er beskrevet som “sannheter”, uten å snakke med de det gjelder. Vi vil her kikke inn i disse “sannhetene”.

FF ble tatt fra retten til å uttale seg 
Når det kommer kritikk mot en person eller organisasjon, er det et krav at de som blir rammet av kritikken får kommentere de ulike punktene i kritikken. Bufdir sier at de har fått beskrevet en rekke hendelser som viser at proffer har det utrygt i FF. FF har ikke sett noen konkrete beskrivelser av hendelsene. Da blir det umulig å forklare. Ut fra hendelsene som ingen i FF har fått se og det derfor har vært umulig å kommentere, har KPMG laget konklusjoner og Bufdir tatt avgjørelser.

Ingen tidligere ansatte har dette året bedt om å treffe oss proffer, for å forklare kritikken eller gi innspill til konkrete forbedringer. Med et par unntak i media i fjor, opererer alle anonymt. Begrunnelsene deres har, sånn vi oppfatter det, er at proffer og ledelse gjør represalier. Det har vi aldri gjort. Se om dette her. Uttalelsene fra tidligere ansatte tror vi kom med håp om å spre skrekk om FF og å ta fra både oss, fabrikkleder og hele FF makt.

“Sannhetene” passet godt for flere voksne 
Vi har sett at “sannhetene” de har prøvd å lage, ble tatt godt imot hos flere. Kanskje passet dette godt for noen universitetsansatte, noen ansatte i tjenester og for noen i organisasjoner? Vi hørte setninger som at proffene hadde fått for mye plass og makt, fabrikkleder var for streng/sterk/pushet for hardt og for kompromissløs på vegne av kunnskapen fra barn. Proffer utfordret hardt på tema som en del voksne ikke ville utfordres på: om at det offentlige må møte barn med kjærlighet, om at bruken av diagnoser må gjøres mer nyttig, om at barn ikke må beskrives ut fra atferd og om dette landet er sikre på at det å gi fagfolk lengre utdanning, er viktigste tiltak for å bedre kvalitet. Nå var det nok!! Hadde proffene utfordret direktoratene for hardt?

Påstandene - en etter en

Vi går her gjennom noe av det som ble presentert som “sannheter”, som vi her kaller påstander. Vi tror dette ble laget av tidligere ansatte og noen som hadde sterke meninger om FF og som sammen bestemte hva de skulle gå i media med. Vi tror det lå grunner bak: kanskje var de uenige i måten FF jobbet på, følte at de ikke hadde lyktes eller kjente at noe med FF var urettferdig eller provoserende for dem.

Påstand 1: “Prosjektproffene er manipulerte og kontrollerte”

Til dere som lurer på om dette stemmer: Etter å ha bodd på institusjoner, sengeposter, vært i spesialundervisning og/eller i andre situasjoner der voksne bestemmer mye over barn, vet vi hvordan makt kan brukes mot barn. Livet har lært oss å velge hvem vi har tillit til og hvordan vi kan ha et mer overfladisk forhold til voksne vi ikke har nok tillit til. 

Når tidligere ansatte beskrev prosjektproffer som “guardians” for ledelsen eller noen som kan bli manipulert av ledelsen, tenker vi at det viser hva slags syn på ungdommer de hadde og hvor lite de forsto av hvem vi er som mennesker. Vi tror de sa sånne ting, for fritt å kunne snakke ned FF og umyndiggjøre oss. Kanskje lå det noe sjalusi der, mange tidligere ansatte visste at både tidligere fabrikkleder og flere i ledergruppa hadde stor tillit hos de fleste proffer.

Påstand 2: “Ledere styrte prosjektproffene strengt”

Til dere som lurer på om dette stemmer: I Forandringsfabrikken møtte Marit og mange av de ansatte vi fikk tillit til, oss prosjektproffer med tydelige forventninger. De forventet at vi kom når det var avtalt, gjorde oppgavene vi sammen hadde bestemt at skulle prioriteres, og at vi sa fra om noe var vanskelig. Og ja, både Marit og flere av de ansatte kunne være tydelige og også strenge. Men før dette, hadde de bygd tillit – med snillhet, omtenksomhet og gjentatte beskjeder om at de ville hjelpe. Da kunne strengheten komme. For mange av oss var det uvant. Institusjoner og sengeposter hadde vært strenge og brukt makt, uten først å lage det trygt nok. Og ja, noen ganger kunne ordene bli feil også i FF, og ja, noen ganger kunne vi bli usikre. Det skjer i klasserom, familier og på andre arbeidsplasser. Mennesker gjør ikke alt rett hele tiden. Det er normalt. Når noe kjentes feil, lærte vi å gå til Marit eller en annen voksen det gjaldt, for å snakke sammen om det. Vi lærte at ærlighet funket – og vi kom oss videre. 

For noen av oss var både det å få forventninger, det å kunne si fra, og det at det gikk å snakke sammen, uvant i starten. Vi kom fra systemer eller familier der det ikke ble snakket ærlig med oss og der vi ofte hadde blitt bedt om å ta vare på oss selv eller ikke slite oss ut, når noe var vanskelig. Vi hadde blitt sett på som svake, krevende, psykisk syke eller som farlige. FFs ide er å møte ungdommer med menneskevarme og forståelse, uansett bakgrunn, for etterpå å jobbe sammen, for å få tatt bort uvaner og øve på å fungere i fellesskap. FFs ide er å øve oss til det vanlige livet. Vi er alle uendelig takknemlige for at noen turte å gjøre dette.

Påstand 3: “Prosjektproffer forventes å ha hele fokuset sitt i FF”

Til dere som lurer på om dette stemmer: Noen tidligere ansatte uttalte seg her skråsikkert uten nok kunnskap og uten å forstå. Krav som ble stilt og oppfordringer gitt til prosjektproffene i FF var:

  • Alle må gå på skole/studie/arbeid ved siden av FF
  • Alle må ha andre ting i livet ved siden av FF  
  • Alle må delta på trening / annen bevegelse
  • Alle oppfordres til å gå til en behandler eller en annen person utenfor FF, for å bearbeide det som er vanskelig og finne løsninger  
  • Alle oppfordres til å si tydelig fra om alt utenfor FF som det er viktig for proffen å delta på. Reiseutgifter for å treffe familie/nettverk dekkes.

Ledelsen i FF legger til rette for dette, i samarbeid med andre voksne vi hadde tillit til. Ledelsen har heiet på at vi holder på kontakt med mennesker som betyr mye for oss. Vi mener bestemt at påstander om det motsatte, ikke stemmer.

Vi har selv valgt å bruke mye tid i FF. Det har vært et livsvalg vi har tatt for en periode. Ledelsen legger til rette for at vi, unge fra svært utsatte livssituasjoner, kan bidra i forandringsarbeid. Dette har direkte reddet livet til flere av oss. Vi trengte noe å brenne for, som var sterkere enn det vonde vi kjente på. Vi ville bidra til bedre systemer for barn og samtidig å gi oss selv mulighet til å komme videre fra et liv der det vonde har tatt stor plass. 

Det at engasjementet i FF ble så viktig for oss, tror vi gjorde at det kunne gi dårlig samvittighet til de voksne som ønsket seg en veldig regulert arbeidssituasjon, hvor de kunne jobbe for utsatte barn og unge uten at dette tok for mye plass i livet deres. Noen voksne forsto for lite av hvor engasjementet vårt kom fra og når det ikke passet i deres forståelse, ville de ikke godta det.

Påstand 4: “Prosjektproffer må være i FF alle kvelder og helger”

Til dere som lurer på om dette stemmer: Ja, vi er mye i FF om kveldene og i helger. Kanskje hadde noen av de voksne dårlig samvittighet for at de ikke kunne være der så mye. Kanskje ønsket noen av dem å være der mer. Hvis det var sånn, burde de ha vært ærlige om det. I de senere årene har mye av proffenes jobbing skjedd på ettermiddagen og kvelden, alle må gå på skole på dagtid. Engasjementet vårt som prosjektproff har lignet på når andre ungdommer engasjerer seg i organisasjoner, bruker mye fritid på politikk eller sport eller jobber mye i en deltidsjobb. 

En del tidligere ansatte har hatt sterke meninger om hvor mye tid og innsats vi skulle bruke i FF. Noen tok det opp med oss, igjen og igjen. De var velmenende og ville overbevise oss om hva som er best for oss. For noen av oss ble disse pratene til vonde erfaringer. Disse ansatte har ofte visst for lite om at prosjektproffer jevnlig prater med voksne i FF som vi er trygge på – om hvordan oppgaver og livet kjennes, om noe er vanskelig i livet osv. Selv om en proff og en ansatt samarbeidet faglig, velger hver av oss selv hvem vi vil prate med om hvordan ting kjennes.

Påstand 5: “Prosjektproffer må være på jobb, selv når de strever”

Til dere som lurer på om dette stemmer: De aller fleste prosjektproffer har villet være på jobb, selv når vi kjente på sterke følelser. De fleste av oss kom til FF med mange vonde opplevelser og traumer. Reaksjoner på det kunne være at vi trakk oss unna, opplevdes usikre eller frustrerte, fjerne eller syke. Etter foredrag eller møter med noen som virket som at de ikke ville forstå den kunnskapen fra barn som vi prøvde å forklare, kunne vi reagere med harde ord, i fortvilelse. Selv når vi har vært fortvilte, sinte eller lei oss, har de fleste av oss likevel ønsket å fortsette med noe viktig arbeid. Det kunne gjøre ansatte usikre. 

Noen ansatte var ærlige og ville forstå bedre, før de kom med løsninger. Da kunne vi forklare at det å ha noe viktig å fylle dagene med, kunne holde deg unna å isolere deg, skade deg, ruse deg eller tenke på å avslutte livet. Å bidra gjennom å gjøre noe for andre, ga mange av oss mye håp. Andre ansatte ville fortelle oss eller andre ansatte at vi burde komme oss hjem, for å slappe av eller gjøre noe annet. Det kunne ødelegge mye tillit. 

Noen ganger kunne smerteuttrykkene til en av oss bli for utfordrende til å ha i fellesskapet, både i forhold til andre ungdommer og ansatte. Da ble vi bedt om å unngå å være i FF i en periode. Da la vi en plan, sammen med Marit eller en annen voksen vi hadde tillit til, for hvordan vi kunne få hjelp og hva vi kunne gjøre for at livet skulle bli bedre.

Påstand 6: “Prosjektproffer får ikke motta helsehjelp”

Til dere som lurer på om dette stemmer: Vi har sett uttalelser fra tidligere ansatte om at vi ble nektet helsehjelp. Dette er misforståelser eller usannheter. 

FF vil at proffer får helsehjelp, når en proff selv ønsker dette. Vi vet hvordan FF har villet hjelpe oss å finne behandler hos BUP, DPS eller andre steder, når vi har ønsket det. Vi kan vise logger med helsehjelp vi har mottatt. I livene til mange av oss har fabrikkleder vært den som pusha oss til å få hjelp. Hvis en prosjektproff har nektet å ta imot hjelp fra andre enn de i FF (dette kan særlig skje når proffer er nye), har FF prøvd hardt å finne måter å hjelpe oss på, som kan ta vare på den tilliten som finnes og samtidig bygge tillit. Målet er at vi kan ta imot hjelp i det offentlige. 

Mange av oss har båret på traumer, fra institusjoner og innleggelse. Da har vi kunnet nekte eller være veldig utrygg på å bli innlagt, selv om vi hadde det vanskelig. Noen tidligere ansatte tror vi kunne syntes dette var vanskelig. I stedet for å snakke ærlig om det med proffen det gjelder eller noen i ledelsen, har de sagt at “normen” i FF er at proffer ikke skal få helsehjelp. Dette stemmer ikke. Hvis en proff veldig tydelig ikke ønsket å legges inn, har proffen fått tett oppfølging av en den hadde tillit til. FF stenger aldri kl 16, som BUP eller barnevernet ofte gjør og vi kunne derfor få tett oppfølging når det trengtes. 

Hvis en prosjektproff har trengt mye hjelp, og skulle legges inn eller få annen behandling, kunne proffen bli bedt om å ta pause fra kontoret for kortere eller lengre tid, for å ha fokus på å få nytte av hjelpa. Når situasjonen ble roligere og vi fikk det bedre, kunne vi alltid velge å komme tilbake som proff på kontoret.

Påstand 7: “Prosjektproffer får ikke slutte i FF”

Til dere som lurer på om dette stemmer: Hver av oss har erfart at vi har blitt heiet på, når vi har ønsket forandring eller å gå videre i livet. Prosjektproffer har startet i annen jobb, på skole i annen by eller villet gjøre noe annet. Både fabrikkleder og andre av de ansatte vi har samarbeidet med, har heiet høyt, på hver eneste av oss. FF har en aldergrense på 22 år for proffer, etter det kan vi bidra som prosjektarbeidere. 

Til slutt

Vi opplever at det som har skjedd er veldig alvorlig. Når den som blir kritisert ikke får se kritikken og ikke kan kommentere den punkt for punkt, hva slags prosess er dette? Da kan vel hvem som helst skjule seg bak anonymitet og si hva som helst? Skal det være sånn i det norske demokratiet?

Det lille vi har sett av det tidligere ansatte har beskrevet, er i stor grad vrengt og vridd på eller direkte usant. Påstandene skulle forklare oss som hjelpeløse, manipulerte og kontrollerte, for samtidig å kritisere ledelsen. De som har laget dem, tror vi hadde ulike motivasjoner for å gjøre det de gjorde. Vi tror vanskelige følelser inni dem, har gått utover oss og at de ikke greide å gå i ærlige dialoger om det de opplevde som utfordrende i samarbeidet med oss. Vi tror flere av dem også var uenige i måten FF jobbet på. 

Hvis voksne hadde opplevd å ha blitt beskrevet og tolket uten å bli spurt hva de tenkte om det, tror vi lett de kunne blitt veldig sinte og oppleve det som urettferdig. Vi opplever det som veldig urettferdig at prosjektproffer ble brukt som våpen for å ta ledelsen i FF – og at kritikken ble presentert på den måten den ble. 

Når Bufdir har bygd vedtakene sine på disse påstandene, uten å ha pratet med noen av oss prosjektproffer om dem, tenker vi det er alvorlig. Det har allerede gått utover utrolig mange. Vi kan bare håpe at prosessen fra nå av blir bedre.