Psykisk helse

Her har vi samlet innspill til hvordan psykiske helsetjenester for barn kan bli nyttigere og tryggere. Det er innspill til kommune- og spesialisthelsetjenesten. Forslagene er delt inn etter om tiltakene kan gjøres nasjonalt eller lokalt. Innspillene bygger på flere undersøkelser gjennomført av Forandringsfabrikken Kunnskapssenter: Psykisk helsevern fra oss som kjenner det (2019), Hvis jeg var ditt barn om  (2019), Vi skulle få det bedre (2020), Snakke snillt (2020), Sint utenpå vondt inni (2020)

Innføre et tydelig mål med psykisk helsetjenester for barn, som må inn i alle aktuelle lover, rammeverk og planer for psykiske helsetjenester: Alle psykiske helsetjenester for barn bidrar til at barn får det bedre inni seg, ved å komme inn til det som er vondt eller strevsomt og gi verktøy til livet

Hvorfor?
Det finnes ikke et klart mål for de psykiske helsetjenestene for barn i Norge. For å sikre fokus på det viktigste for barn, må et slikt mål inn. Dagens fokus på å sette diagnose og behandle symptomer, hindrer altfor mange fra å få 
fortalt om det vonde eller strevsomme inni seg.

Sikre at kommuneplaner for psykiskhelsetjenester for barn har med dette målet: Alle psykiske helsetjenester for barn bidrar til at barn får det bedre inni seg, ved å komme inn til det som er vondt eller strevsomt og gi verktøy til livet.

Hvorfor?
Det finnes ikke et klart mål for de psykiske helsetjenestene for barn i Norge. For å sikre fokus på det viktigste for barn, må et slikt mål inn. Dagens fokus på å sette diagnose og behandle symptomer, hindrer altfor mange fra å få 
fortalt om det vonde eller strevsomme inni seg.


Kartlegging og diagnoser

Hvorfor?

Kunnskap fra barn sier at det legges for stor vekt på kartlegging, diagnostisering og behandling av symptomer. Mange barn opplever derfor fagfolkene som lite interesserte i hvordan de har det, og hva som ligger bak symptomer og atferd. Fagfolk når derfor ikke inn til det som gjør vondt eller strevsomt, og da kjennes ikke hjelpen nyttig. Når såpass mange barn må ha diagnose for å kunne få hjelp, hindres mange i å oppsøke hjelp og gjør at mye av den hjelpen som gis ikke gjør at barn får det bedre inni seg.

Gjøre det mulig for barn å få hjelp i psykisk helsevern også uten å få en diagnose. Helsetjenestene sin oppgave er å gi hjelp bygd på det som er strevsomt eller vondt ved å drive psykisk helsehjelp uten å vektlegging av diagnose(r)

Sette i gang en pilot i en hel helseregion/utvalgte BUPer og tilbud i kommuner der man tester ut alle sider

Ha et lavterskeltilbud som inkluderer psykisk helse, der det er mulig for barn i kommunen å få hjelp også uten å få en diagnose. Helsetjenestene sin oppgave er å gi hjelp bygd på det som er strevsomt eller vondt

BUP: 7 viktigste ting for barn

3 av 4 barn fikk ikke til å fortelle det vondeste eller mest strevsomme som de opplevde. Hjelpen barn for i psykisk helsevern fokuserer på symptomer eller smerteuttrykk. Det kan være symptomer som å isolere seg, er frekke, sinte, hører stemmer, slutter å spise, spiser masse, skader seg selv, blir stille, eller plager andre (s. 60-61 fra oss som kjenner det)

Symptomer kommer av at noe gjør vondt inne i oss eller er strevsomt. Når vi ikke når inn til oss og finner grunnen til at vi har det vondt, får vi ikke jobbe med det vi faktisk trenger, og da får vi det heller ikke bedre.

Når barn går til BUP; må de få snakke om det de  selv mener at det er viktig å snakke om. Mange har opplevd at voksne har bestemt hva det er viktig å snakke om. Da har hjelpen blitt lite nyttig for barn. (s. 75 fra oss som kjenner det)

Mange er ikke vant til å sette ord på følelsene sine,  og synes det er skummelt. De er ikke vant til å snakke om følelser og da kommer følelsene ut i ulike symptomer som: å spise lite, spise mye, være frekk, være stille, skade seg selv eller plage andre.Barn trenger å lære at følelser er naturlig, at de ikke er farlig, og de må lære at det finnes flere følelser. De må lære seg å sette ord på følelsene sine og snakke om de. Når vi skal lære om følelser, trenger vi å lære det av voksne som klarer å vise og sette ord på sine egne følelser. (s. 81 fra oss som kjenner det)

Mange har opplevd at behandleren har hatt mye fokus på snakke med foreldrene våre, ofte før de har snakket med oss. Det gjør at mange barn føler at de ikke er viktige og hovedpersonen i eget liv, og da er det vanskelig å bli trygg nok til å fortelle. Når foreldre har blitt snakket med før barn, kjenner barn seg mindre viktige og det blir vanskelig å skulle få tillit til den voksne. 

Barn få snakke til den voksne alene uten foreldre, det gjelder både de som har et godt forhold til foreldrene sine og de som ikke har det så godt hjemme. De må få snakke uten å skulle tenke på og ta hensyn til om foreldre blir såret eller skuffa. Det kan bli vanskelig for mange å fortelle når foreldrene er i rommet. Og det kan gjøre at barn la vær å fortelle viktige ting som den voksne må vite for å kunne hjelpe barnet. Barn trenger voksne de kan snakke alene med. Og den voksne må sammen med barnet bli enige hvis noe skal fortelles noe videre til foreldrene. (112-113 rød bok)

Når det skal samarbeides mellom forskjellige instanser, føles det veldig utrygt for barn dersom informasjon deles videre uten at man vet det eller har fått sagt noe på hva man ønsker at andre voksne skal vite. Ved å avtale hvordan ting skal sies videre, kjenner vi at den voksne er der for oss. Da blir det trygt og vi vår tillit til den voksne  For at hjelpen skal bli nyttig må barnet bli en del av samarbeidet. Da får vi ofte hjelp som kjennes nyttigere. (116-118 rød bok)

Det skrives journal etter samtaler med barn i BUP. Papirene kan bli gitt videre til andre instanser eller ved bytte av behandler. Det er i dag behandleren som skriver referat etter timen. Mange har lest i journalen i ettertid og sett at mye av det som står er den voksnes tolkning av det barn gjør og sier. Å lese ting om seg selv som ikke stemmer eller at det er beskrevet mange negative ting ved seg gjør at det blir vanskelig for barn å skulle ha tillit til den voksne som skal hjelpe de, og da blir det også vanskelig for den voksne å skulle hjelpe barnet. Barn må være med når det skal skrives journalnotat fra timen, da slipper man misforståelser og beskrivelser som mangler forklaringer fra barn. Den voksne som skriver må huske på at barnet kan lese det som står og skrive på en måte som gjør at barnet kan lese det og kjenne seg igjen i det. (rød bok 119-120)

Eksempler: Kroppsvisitering, tvangsmedisinering, fotfølging, belter, holding, tvangsernæring

Det blir vanskelig å ta imot hjelp etter at det har blitt brukt tvang fordi man mister tillit til de voksne. Man mister grenser for egen kropp og det forsterker traumer og vonde opplevelser av vold eller overgrep. Tvang kan for mange kjennes som et overgrep, også hos de som ikke har opplevd det før. (s. 47-48, 52-53 Hvis jeg var ditt barn)

Barn opplever at voksne reagerer ulikt i like situasjoner og at andre ting kunne ofte blitt prøvd før tvang. (s. 100-101 fra oss som kjenner det)

Kommune: 7 viktigste ting for barn

Gi barn informasjon barn om hva helsesykepleier kan gjøre og hva man kan snakke om hos de.

Helsesykepleier må introdusere seg selv for klassene på skolen, det gjør det mindre skummelt å skulle snakke med helsesykepleier senere. Barn trenger å bli kjent for å bli trygg for å kunne fortelle og ta opp vanskelig ting. De må være rundt på skolen og i skolegården for å oppleves tilgjengelig for barn, det kan gjøre det lettere for barn å ta kontakt med helsesykepleier. 

Mange barn har opplevd at de vonde følelsene og opplevelsene de forteller om har blitt forklart med at det er på grunn av hormoner og puberteten. Barn må vite at den voksne tror på oss og tar det vi sier på alvor – når man begynner å åpne seg, sier man sjeldent det alvorligste først, så man «stikker tåa i vannet» for å se hvordan den voksne tar imot det man sier. Da er det viktig at den voksne undrer og bryr seg nok til å spørre mer.

Hvis du tenker at noe må fortelles videre hjem eller til en lærer på skolen ta det opp med oss først, det kan være flere grunner til at vi ikke har lyst til å dele det med. Dersom barnet ikke vil at noe skal deles videre, må den voksne spørre hvorfor og finne ut av hva som ligger bak. Er barnet redd for å skuffe foreldrene, er man ikke trygg nok på læreren sin til at den skal vite, eller kan det være farlig å komme hjem om foreldrene får vite det man har snakket om?

Barn må få vite at helsesykepleiere skriver journal, hvorfor de må skrive, hva som skrives og hvem som kan lese det. Ta oss med når dere skriver om oss. Barn må bli spurt om hva som kan stå og ikke stå.

Når helsesykepleiere skal samarbeide med andre voksne er det viktig at de husker på at det er barnet de skal samarbeide med. For at løsningene skal føles trygge og nyttige må barnet være med å bestemme. Når helsesykepleier samarbeider med andre voksne uten å snakke med barnet først, kan det raskt bli utrygt.

Mange barn har opplevd at det holdes møter om de der det blir bestemt hva slags hjelp de skal få og hva skal skje videre. Dette har kjentes utrygt ut og når voksne sammen har funnet løsningen har mange bommet fordi barnets stemme ikke har vært med eller fått vekt. Møter bør kun holdes dersom det gjøres trygt nok til at barnet kan bli med og tør å fortelle hva som er viktig for seg og opplever å bli lyttet til. 

Hovedutfordringer i BUP

Symptombehandling

Ikke bruken av medisiner i seg selv, men hvordan det brukes.

Medisinene kommer for fort

Veksling av innhold
Veksling av innhold