God praksis i skolehelstjenesten

Hvordan få god praksis:
FOR SKOLEHELSETJENESTEN

Del 1: Gjøre det trygt

Voksne må være snille og bry seg

Kunnskap direkte fra barn
Noe av det viktigste for at det skal bli trygt for barn å snakke med voksne i skolehelsetjenesten, er at barn merker at de voksne er snille. De merker at voksne er snille når de bruker snille ord, sier fine ting og snakker med varm, snill stemme. Barn merker det også når voksne viser at de vil barn skal ha det bra, sier og viser at de er glade i dem og sier til barn at de er verdifulle. De merker det også når voksne trøster, støtter og heier på barn.

Voksne må ta barn på alvor

Kunnskap direkte fra barn
For at det skal bli trygt nok for barn å snakke med voksne i skolehelsetjenesten, må voksne ta barn på alvor og lytte godt når barna snakker. De må følge med og være til stede i praten med hele seg, i stedet for å gjøre andre ting samtidig. Hvis voksne driver med flere ting, som å skrive eller se på mobilen, kan barn bli usikre på om det de sier er viktig nok. Barn merker fort på spørsmålene voksne stiller, om de har lyttet godt og om de hører etter med hjertet sitt.

Skolehelsetjenesten må være synlig

Kunnskap direkte fra barn
Mange barn vet ikke hva skolehelsetjenesten er, eller hva de kan hjelpe med. Mange vet ikke hvor skolehelsetjenesten holder til, hvordan komme i kontakt med dem eller når de er åpent. Noen barn tror at skolehelsetjenesten bare gir vaksiner, og at barn bare kan komme dit hvis de har slått seg og trenger plaster, og ikke hvis de trenger å snakke om viktige eller vonde ting.

Voksne i skolehelsetjenesten bør derfor sikre systematisk informasjon til barn, om hvem de er, hva de kan hjelpe med, hva barn kan snakke med dem om og hvordan barn kan komme i kontakt med dem. Dette kan gjøre det tryggere for barn å ta kontakt med skolehelsetjenesten.

Dette kan gjøres gjennom:

  • Synlig informasjon på skoler og andre steder der barn er
  • Besøke skoleklasser for å fortelle hva skolehelsetjenesten er, hvem de voksne der er, hvordan få hjelp der og hva de kan hjelpe med
  • Film som kan vises i klasser og legges ut på sosiale medier der unge forteller om hvordan de har opplevd skolehelsetjenesten og hva de tenker tjenesten kan hjelpe med. Voksne kan fortelle om hva skolehelsetjenesten kan hjelpe med, hvordan komme i kontakt, og hvem de voksne der er.

Del 2: Beskrivelser av god praksis

I denne delen presenteres noen beskrivelser av praksis i skolehelsetjenesten, som sikrer barns grunnleggende rettigheter for fremgangsmåte, etter FNs barnekonvensjon. Beskrivelsene er laget med bakgrunn i hva barn og fagfolk har sett på som viktig for for at hjelpen skal være trygg og nyttig for barn.

Sjekk om barn vet at noen har tatt kontakt

Kunnskap direkte fra barn
En del barn har ikke visst at en voksen har tatt kontakt med skolehelsetjenesten og heller ikke hvorfor barnet skulle dit. Når de ikke har visst, har det for mange barn kjentes utrygt eller skummelt. Mange barn har opplevd at skolehelsetjenesten har fått beskrivelser av seg, fra andre voksne. Disse beskrivelsene kunne ha stort fokus på hva barn har sagt eller handlinger de har gjort. Det viktige for barna, sto ofte ikke i beskrivelsene. Da kunne hjelpen bli bygd på voksnes beskrivelser og kunne bli lite nyttig for mange barn.

For at det skal bli trygt for barn å komme til skolehelsetjenesten, må de få nok informasjon og deretter få svare helt ærlig på om de vil være der. Voksne som kontakter skolehelsetjenesten på vegne av barn, har ikke alltid snakket med barnet om dette først. Derfor må voksne i skolehelsetjenesten alltid sjekke dette.

Fagpersonen gjør følgende:

  • Sjekker med den voksne som kontakter skolehelsetjenesten om barnet vet at skolehelsetjenesten er kontaktet, om barnet har fått informasjon og om barnet har uttalt seg fritt om at skolehelsetjenesten blir kontaktet
  • Hvis barnet ikke vet at skolehelsetjenesten er kontaktet, ber fagpersonen den voksne snakke med barnet igjen for å gi barnet informasjon og spørre om barnet ønsker å snakke med en voksen i skolehelsetjenesten

Trygt foreldresamarbeid

Kunnskap direkte fra barn
For at barn skal få til å fortelle om viktige ting, trenger barn vite hva som skjer med det de forteller. Hvis barn ikke vet det, er det veldig mange barn som ikke forteller. Barn kan være redde for at foreldre skal få vite, for at foreldre skal bli lei seg, skuffet eller sint. For noen barn kan det bli veldig skummelt eller farlig hvis foreldre får vite ting barnet har fortalt. Voksne kan aldri vite hvordan det er for barnet, hvis foreldre får vite. Derfor må barn alltid samarbeides med, når noe vurderes å deles videre.

Fremgangsmåten nedenfor har fokus på når foreldre ber om informasjon om barnet, men gjelder også når foreldre ber om tips, råd og veiledning om barnet.

Prat med foreldre

Fagpersonen gir informasjon om følgende:

  • Fagpersonen må snakke med barnet, før fagpersonen kan avgjøre om informasjon om barnet kan deles eller ikke. Fagpersonen forklarer at dette er rettigheter alle barn i Norge har
  • Fagpersonen vil ta kontakt med foreldrene etter å ha snakket med barnet
  • Fagpersonen tar den endelige avgjørelsen om informasjonen skal deles, ikke barnet eller foreldre

Prat alene med barnet

Fagpersonen gjør følgende:

  • Forklarer at foreldre ønsker informasjon, hva de ønsker og hvorfor
  • Lar barnet uttale seg fritt og få forklare hva det tenker om dette
  • Prøver å finne ut hvorfor hvis barnet ikke vil at foreldre skal få informasjon om noe
  • Finner et rettslig grunnlag for å dele informasjon med foreldre
  • Gjør en konkret vurdering om det finnes vilkår for å dele informasjon. Ved denne vurderingen, må det legges vekt på hva barnet har uttalt
  • Gir informasjon til barnet om hva som bestemmes. Hvis informasjon skal deles, får barnet vite det i forkant (kan være unntak i nødrettssituasjoner)
  • Skriver ned det som bestemmes og lar barnets uttalelser komme tydelig frem i det som skrives

Forslag til spørsmål fagpersonen kan stille barnet:

  • Hva tenker du om at jeg tenker å fortelle dette videre? 
  • Hvorfor ønsker du/ønsker du ikke at jeg forteller det videre?
  • Hva tror du kan skje hvis foreldrene dine får vite dette? 
  • Er det noe du ønsker/ikke ønsker at jeg forteller videre?
  • Hvorfor ønsker du ikke at jeg forteller det videre?
  • Når og hvordan tenker du at jeg kan fortelle dette? 
  • Ønsker du å være med når dette fortelles? 

I starten av første prat

Kunnskap direkte fra barn
For mange barn er det første møtet med skolehelsetjenesten avgjørende for om barn tar kontakt igjen. Derfor er det viktig at barn opplever dette møtet som trygt. For at det skal bli trygt er det, for mange barn, viktig at den voksne de møter, forteller litt om seg selv som person og hva skolehelsetjenesten kan hjelpe med.

Fagpersonen gir informasjon om følgende:

  • Litt om seg selv og hva skolehelsetjenesten kan hjelpe med
  • Hvorfor skolehelsetjenesten vil snakke med barnet (når barnet er sendt dit og ved rutineprater), hvis barnet ikke selv har tatt kontakt
  • Barnet kan velge hvem av fagpersonene i tjenesten barnet vil snakke med, hvis det er mulig   
  • Barnet kan ha med en trygghetsperson 
  • Barnet kan selv velge hvor det skal snakke med skolehelsetjenesten (eksempel gåtur, park, koselig kontor) 
  • Barnet kan snakke med en annen voksen barnet selv er trygg på, hvis barnet vil, og at fagpersonen kan hjelpe med å ta kontakt med den voksne (eksempel lærer, annen voksen) 

Trygg start på alle prater

Fremgangsmåten er viktig i starten av alle prater, uavhengig om det er første gang fagpersonen møter barnet eller om de har snakket sammen flere ganger. For mange barn er starten av en prat avgjørende for om praten blir trygg, og om barn får til å fortelle om viktige ting.

Fagpersonen gir informasjon om følgende:

  • Snakker med barnet alene. Barnet kan ha med med sin trygghetsperson hvis barnet ønsker det 
  • Snakker med barnet på et sted som barnet synes er trygt 
  • Hvis fagpersonen har fått vite eller lest noe om barnet, får barnet forklare hva det tenker om det 
  • Gir informasjon om at ingenting av det barnet sier i praten, deles videre til andre fagfolk i tjenesten eller andre tjenester eller til foreldre, uten at barnet får vite og får uttale seg
  • Gir informasjon om at noe av det som blir snakket om i praten blir skrevet ned, men at barnet får vite hva som er skrevet og får si hva det tenker om det, før det lagres i noe system der andre kan se det

Trygg deling videre med andre fagfolk

Kunnskap direkte fra barn
Mange barn bærer på noe som kjennes strevsomt eller vondt, uten at de har fortalt om det til noen voksne i det offentlige. Kunnskap fra barn viser at en av de viktigste grunnene til dette, er at barn ikke vet hva som skjer med det de forteller, hva voksne kan gjøre med det, eller hvem som får vite det. Når barn ikke vet dette, blir det, for mange helt umulig å fortelle ærlig til voksne.

Mange barn har opplevd at voksne deler det barn har fortalt, videre til andre voksne, uten at det er avtalt med barnet. Da mister mange barn tillit. De slutter å fortelle, trekker tilbake eller endrer på det de har fortalt. Uten tillit til voksne, forteller ikke barn det viktigste. Tillit til en voksen, betyr ikke at barnet har tillit til andre voksne. Barn ber derfor voksne om å ikke dele det barn har sagt videre til andre voksne, uten å snakke med barn.

Fagpersonen gjør følgende

  • Forklarer hvis den vurderer å dele informasjon, hva den vil dele, til hvem og hvorfor den vil dele
  • Lar barnet uttale seg fritt og få forklare hva det tenker om dette
  • Finner et rettslig grunnlag for å dele informasjon med andre i tjenesten eller andre tjenester
  • Gjør en konkret vurdering om det finnes vilkår for å dele informasjon. Ved denne vurderingen, må det legges vekt på hva barnet har uttalt
  • Gir informasjon til barnet om hva som bestemmes. Hvis informasjon skal deles, får barnet vite det i forkant (kan være unntak i nødrettssituasjoner)

Fagpersonen stiller følgende spørsmål:

  • Hva tenker du om at jeg vil fortelle om dette videre? 
  • Hvorfor vil/vil du ikke at jeg forteller det videre?
  • Hva tror du kan skje hvis foreldre/andre fagfolk får vite dette? 
  • Er det noe du ønsker/ikke ønsker at jeg forteller?
  • Hvorfor ønsker du ikke at jeg forteller?
  • Er det noen voksne du tenker det er bedre at jeg forteller det til, eller noen voksne du tenker at jeg ikke skal fortelle det til?
  • Når og hvordan tenker du at jeg kan fortelle dette? Vil du være der?

Skrive i samarbeid med barn

Kunnskap direkte fra barn
Måten voksne skriver om barn på, kan bli viktig for hvordan barn blir møtt av andre voksne. Det har også mye å si for hva slags hjelp barn får, og hva slags syn barn kan få på seg selv. Hvis det som blir skrevet ikke stemmer med beskrivelsene fra barnet selv, kan hjelpen barn får oppleves feil eller lite nyttig. Barn ber om at beskrivelser av hva barnet trenger, kommer fra barnet selv, og ikke bare fra voksne. Dette kan gjøres ved at fagpersonen sjekker med barnet i slutten av praten om hva den tenker skal skrives og ikke. Det trenger ikke å ta lang tid. Når det som skrives blir riktig kan det spare tid i livene til barn. Da kan hjelpen barnet får bli mest mulig treffsikker og nyttig.

Fagpersonen gjør følgende

  • Gir informasjon om hva den tenker å skrive 
  • Lar barnet uttale seg fritt og forklare hva det tenker om dette
  • Hvis det er noe som barnet ikke ønsker at skal skrives, prøver fagpersonen å finne ut hvorfor 
  • Tar hensyn til barnets uttalelser, så langt det er mulig
  • Gir informasjon om hva som skal skrives og spør hva barnet tenker 
  • Får tydelig frem det barnet har sagt i det som skrives

Sende barn til andre tjenester

Kunnskap direkte fra barn
Mange barn har opplevd at de sendes raskt videre til andre tjenester. Dette kan skje når barn forteller om noe som voksne tenker at de ikke har nok kompetanse til å snakke med barnet om. Når barn forteller til en voksen, er det ofte fordi de har tillit til akkurat denne voksne. Den har viktig kompetanse, sett fra barnet.

Når voksne blir bekymret for et barn, er det viktig for å bevare barnets tillit til voksne, at de fortsetter å samarbeide og finner løsninger sammen med barnet. Barn ber om at voksne alltid samarbeider tett med dem før de blir sendt til andre tjenester, og at de sikrer at beskrivelsene fra barnet kommer tydelig frem.

Fagpersonen gjør følgende:

  • Snakker med barnet om at den ønsker å sende barnet til en annen tjeneste, og forklarer hvorfor 
  • Gir informasjon om hva den andre tjenesten er og hva den kan hjelpe med 
  • Foreslår for barnet at de sammen kan ringe til tjenesten, for å høre hva tjenesten er, og sier at de kan ringe uten å si hvem barnet er.
  • Gir informasjon om at fagpersonen kan være med å møte den nye tjenesten, hvis barnet ønsker det  
  • Lar barnet uttale seg fritt om det ønsker å bli sendt til en annen tjeneste. Hvis barnet ikke ønsker det, prøver fagpersonen å finne ut hvorfor
  • Følger barnets uttalelser så langt det er mulig
  • Bestemmer om barnet skal sendes til en annen tjeneste. Avgjørelsen skal være til barnets beste 

Gir informasjon om det som er bestemt og lar barnet uttale seg fritt

Trygge samarbeidsmøter

Kunnskap direkte fra barn
I samarbeidsmøter som voksne har om barn, bestemmes det ofte ting som handler om barn. For at voksne i skolehelsetjenesten skal kunne bestemme noe som handler om barn, trenger de beskrivelsene direkte fra barnet selv. Mange barn har opplevd at voksne har hatt møter om dem, uten at de har vært tilstede. Mange barn har valgt å ikke delta, fordi det ikke har vært trygt nok. For at barn skal kjenne at de har lyst, og at det er trygt å være med på møter, trenger de at voksne forklarer barn at det som blir bestemt på samarbeidsmøter, kan ha stor betydning for livene deres. Derfor er det viktig at barnet blir med på møtet.

Hvis barn ikke blir samarbeidet med om hvordan møtene kan bli trygge for dem, kan det som bestemmes bli feil og lite nyttig for barn. Barn må alltid vite at det skal være samarbeidsmøter og hvorfor. De må også bli spurt om de vil være med. For mange barn er det viktig at møtene gjøres gøy og viktig nok, hvis barn skal være med.

Fagpersonen gjør følgende:

  • Snakker med barnet alene, evt. sammen med barnets trygghetsperson hvis barnet ønsker det. Her forklarer fagpersonen barnet at det skal være et samarbeidsmøte, hva det er og hvorfor det skal være
  • Gir informasjon om hvilke andre voksne det er tenkt at er på møtet
  • Prøver å finne ut hvorfor, hvis barnet ikke ønsker å være med på møtet 
  • Lar barnet forklare om barnet ønsker at møtet skal være selv om barnet ikke er tilstede og hvordan dette kan gjøres trygt
  • Tar en konkret vurdering om det vil være til barnets beste å gjennomføre møtet, selv om barnet ikke deltar, eller ønsker at møtet ikke skal gjennomføres
  • Gir barnet informasjon om at det vil bli skrevet referat, at barnet skal få uttale seg om det som skrives og om hvem som får lese referatet. 
  • Gir informasjon om hva den tenker å skrive i referatet, lar barnet uttale seg fritt om det og hvem som skal få lese det

Fagpersonen lar barnet uttale seg fritt om:

  • Om barnet ønsker å ha samarbeidsmøtet
  • Hvor møtet skal være 
  • Hvem som skal være til stede under møtet
  • Hvordan det kan gjøres trygt for barnet under møtet 
  • Hva som er viktig at blir snakket om på møtet
  • Hvordan barnet kan si ifra hvis det blir utrygt under møtet 
  • Hva som er greit og ikke greit at blir snakket om under møtet

Del 3: Trygg informasjon om vold og overgrep

I forbindelse med førsteklasseundersøkelsen

Slik førsteklasseundersøkelsen er i dag, kan den oppleves lite trygg. Dette er fordi informasjon om vold og overgrep gis til barn og foreldre sammen. Hvis barn skal fortelle om vold og overgrep, må det være trygt. Kunnskap fra mange barn som selv har opplevd vold eller overgrep sier tydelig at denne praksisen må endres, hvis det skal bli trygt for barn å fortelle. Voksne kan ikke vite hvilke barn som opplever vold og overgrep hjemme, derfor ber barn om denne endringen, slik at undersøkelsen blir tryggest mulig for alle barn.

Mange barn forteller ikke om vold eller overgrep til voksne. En av de viktigste grunnene til at de ikke forteller, er at de ikke konkret vet hva vold og overgrep er, eller hvem som kan gjøre dette mot barn.

Derfor er det viktig at førsteklasseundersøkelsen inkluderer å gi informasjon til barn om vold og overgrep, på en måte som oppleves trygg for barn. Dette kan ikke gjøres ved å gi informasjon til barn og foreldre sammen. Det bør gjøres ved å gi klassevis konkret informasjon til barn, for eksempel ved å ha undervisning om vold og overgrep i klassen. I etterkant av undervisningen kan helsesykepleier prate med hvert barn alene.

Før undervisningen

Gir informasjon til foreldre

For noen barn kan det være avgjørende at foreldre ikke vet nøyaktig når undervisningen om vold og overgrep skal skje. Hvis foreldre vet dette, kan de påvirke hva barn kan fortelle, eller holde barn hjemme fra undervisningsdagen. Helsesykepleier kan ikke vite hvilke barn dette gjelder. For at det skal bli tryggest mulig for alle barn, kan det derfor være avgjørende at foreldre ikke får informasjon om hvilken dag barn skal ha undervisning om vold og overgrep. På foreldremøtet som skolen har i starten av skoleåret, kan foreldre informeres om at skolen har som rutine at alle førsteklassinger i løpet av skoleåret, skal ha undervisning om vold og overgrep. Dette kan helsesykepleier informere om som et supplement til de andre læringspunktene som barn har i førsteklasse.

Prøve å finne ut om alle barn har en trygghetsperson

Prøve å finne ut om alle barn har en trygghetsperson
Før undervisningen, kan det være lurt at helsesykepleier prøver å finne ut om alle barn har en voksen de er trygge på, og kan snakke ærlig og fortelle viktige ting til. Alle barn må bli spurt om dette, alene. Dette er viktig for at barn skal kunne ha muligheten til å fortelle, selv om det ikke er til helsesykepleier. Kunnskap fra barn viser at denne voksne ikke kan være foreldre, da dette kan være utrygt for mange barn. Dette betyr ikke at foreldre ikke kan være med på prater ol. sammen med barnet, men at barnet skal ha en annen trygghetsperson enn foreldrene. Hvis helsesykepleier ikke har hatt kontakt med barnet før, kan det lages en avtale med skole og/eller SFO om at de kan hjelpe til med dette.

På undervisningsdagen

Undervisning tidlig på dagen

Undervisningen bør ikke skje på slutten dagen og ikke rett før helg eller ferier. Dette for at det skal bli lettere for barn å si ifra hvis de opplever vold eller overgrep, eller hvis det er andre ting de tenker på, etter undervisningen. Når undervisningen er tidlig på dagen og ikke rett før en helg eller ferie, kan det bli lettere for voksne som har vært tilstede under undervisningen, å være tilgjengelig hvis det er noe barn lurer på eller vil fortelle om.

Fokus på trygghet

Trygghet i klasserommet vil være avgjørende for om undervisningen oppleves trygg for barna. Derfor bør helsesykepleier ha fokus på å gjøre det tryggest mulig i klasserommet. Alle voksne som er tilstede kan f.eks. fortelle litt om hvem de som person. I tillegg til helsesykepleier, kan kontaktlærer og miljøarbeider, være tilstede under undervisningen, for å sikre at det er andre voksne som barna kjenner godt, som er til stede under undervisningen.

Informasjon i klasserommet til alle barn

Før helsesykepleier gir informasjon om vold og overgrep, er det noen ting som kan være viktig for mange barn i en klasse å vite. For noen barn kan det f.eks. være avgjørende å vite at foreldre ikke vet at undervisningen foregår akkurat i dag, for å kunne fortelle at de blir utsatt for vold eller overgrep.

Helsesykepleier gir informasjon om følgende:

  • Det som blir sagt i klasserommet, og det barn forteller til voksne som har vært i klasserommet, blir ikke delt videre uten at barnet har fått vite det og får uttale seg. Slik er det også hvis barn forteller om vold eller overgrep
  • At foreldrene ikke vet at dette snakkes om i dag
  • Alle barn kan snakke med en voksen de selv er trygg på, og at helsesykepleier kan hjelpe med å få tak i den voksne 
  • Hvis noen av de voksne som er der i undervisningen blir redd for hvordan et barn har det, vil den voksne snakke alene med barnet etterpå 
  • Hvis noen av barna ønsker å snakke med en voksen etter undervisningen, er det mulig å snakke med de voksne som er der
  • Helsesykepleier kommer til å prate alene med alle barna i løpet av ukene etter undervisningen
  • Hva barnevernet er og hva barnevernet kan hjelpe med

Plan for hvis et barn begynner å fortelle i klasserommet

Det kan være lurt at de voksne, seg imellom har en plan for hva de kan gjøre hvis et barn begynner å fortelle om vold og overgrep i klassen, under undervisningen. En voksen kan f.eks. gå ut på gangen sammen med barnet, eller et annet sted som barnet synes er trygt. Barn bør ikke få beskjed om å stoppe å fortelle, da det kan stoppe barn fra å fortelle i det hele tatt.

Informasjon om vold og overgrep

Barn trenger konkret informasjon om hva vold og overgrep er, og eksempler på hvem som kan gjøre dette mot barn, for å kunne fortelle. De trenger også å vite hvordan det kan kjennes for dem, når de opplever vold og overgrep. Voksne kan ikke vite hvilke barn som trenger å få denne informasjon, derfor bør den gis til alle barn.

Helsesykepleier gir informasjon om følgende:

  • Fysisk vold kan være å slå, klype, sparke, lugge, klore eller dytte barn 
  • Psykisk vold kan være å si ting som gjør at barn blir lei seg, redd eller får vondt i magen 
  • Seksuelle overgrep kan være at voksne eller barn tar på tissen, rumpa eller puppene til barn. Det kan også være at voksne eller barn putter tissen sin eller gjenstander i tissen, rumpa eller munnen til barn. Dette gjelder også når voksne eller barn får barn til å gjøre dette mot seg selv eller mot andre.
  • Voksne som kan gjøre dette mot barn, det kan være mamma, pappa, tante, onkel, besteforeldre, søsken, søskenbarn, fotballtrener, lærere, barn eller andre.
  • Når barn opplever vold eller overgrep, kan de få mye vondt i hodet, magen, bli kvalm, få det vondt inni seg, bli redd, trist, sint eller kjenne på andre følelser.

Etter undervisningen

Prat alene med alle barn

Uavhengig om helsesykepleier er bekymret for et barn, bør helsesykepleier ha en prat alene med alle barn. Dette kan gjøres samtidig som barna skal veies eller måles, eller i andre møter eller prater uten foreldre. Dette gjøres for at alle barna skal få mulighet til å si ifra, enten om det er følelser de kjenner på i etterkant av undervisningen, eller at de opplever vold og overgrep. Praten gjennomføres så raskt som mulig etter undervisningen. Det bør også gjennomføres en prat med de barna som ikke var tilstede under undervisningen. Helsesykepleier bør gi samme informasjon som ble gitt felles i klassen. Dette gjøres for å sikre at alle barn får konkret og samme informasjon om hva vold og overgrep er.

Hvis et barn begynner å fortelle under veiing eller måling og andre barn venter må helsesykepleier si tydelig at han/hun har veldig lyst til å fortsette og høre og at de derfor snakkes videre senere samme dag.

Starten av praten

Helsesykepleier gjør følgende:

  • Snakker med barnet alene, evt. med barnets trygghetsperson hvis barnet ønsker det 
  • Snakker på et sted som barnet synes er trygt, så langt det er mulig 
  • Hvis helsesykepleier har fått vite eller lest noe om barnet, får barnet forklare hva det tenker om det 
  • Gir informasjon om at ingenting av det barnet sier i praten, deles videre til andre tjenester/voksne/foreldre uten at barnet får informasjon og får uttale seg 
  • Gir informasjon om at noe av det som blir snakket om i praten blir skrevet ned, men at ingenting skrives ned uten at barnet får vite det og får si hva det tenker om at det skrives

Forslag til spørsmål helsesykepleier kan stille: 

  • Hvordan kjentes undervisningen for deg? 
  • Er det noe du har tenkt på eller lurer på om det som ble sagt under undervisningen? 
  • Var det noe du ikke helt forsto av det som ble sagt eller noe du vil jeg skal forklare igjen? 
  • Er det andre ting du har lyst til å snakke om? Det kan være små eller store ting

Spør åpent og direkte

Når barn begynner å fortelle om vold og overgrep, trenger barn at helsesykepleier viser at han/hun tåler og hører å høre det barn forteller om. Helsesykepleier bør forklare hvorfor han/hun stiller ulike spørsmål, sånn at barnet forstår hvorfor helsesykepleier vil vite. Helsesykepleier kan forklare at det er fordi helsesykepleier bryr deg om barnet, og vil at barnet skal ha det bra. Når barn får en forklaring på hvorfor helsesykepleier stiller ulike spørsmål, blir det tryggere og enklere å svare ærlig.

Det er også viktig at helsesykepleier forteller at ingenting av det barnet forteller i praten, deles videre til andre voksne uten at barnet har blitt snakket med først. Dette gjelder også hvis helsesykepleier og barnet har avtalt at det skal skrives ned noe under eller etter samtalen.

Forslag til spørsmål helsesykepleier kan stille barn:

  • Er du mye redd? Er du lei deg? Er du sint?
  • Vet du hva voksne ikke har lov til å gjøre med barn?
  • Hvordan kjennes det inni deg nå?
  • Hva kan vi gjøre nå, tenker du?
  • Jeg blir redd for at det skal skje noe dumt med deg, hva tenker du?
  • Hvordan kan jeg hjelpe deg best mulig? 
  • Når skjedde det? Skjer det ofte? Har det skjedd mange ganger?
  • Tror du at det vonde skjer med noen andre enn deg?
  • Har du fortalt om dette til noen andre før?
  • Haster det å gjøre noe i dag, eller vil du lage en trygghetsplan?

Hvis barnet svarer “vet ikke”, er det ofte fordi det ikke er trygt nok for barnet å fortelle. Det kan også handle om at barnet ikke har fått nok informasjon til å ta en beslutning, og vurderer inni seg om det kan bli verre av å fortelle.

Dette kan for eksempel handle om:  

  • Hva som vil skje med søsknene 
  • Hvem som skal beskytte søsknene
  • Redsel for å såre den forelderen som ikke gjør vonde ting
  • Ønske om å beskytte en forelder fra den andre
  • Redsel for at det barnet forteller, vil få konsekvenser for barnet
  • Tanker som: er jeg trygg nå, eller hva om det blir verre?
  • Hva kommer andre/foreldrene/familien til å få vite?

Fortsette å snakke med barn når de har fortalt

Når et barn har begynt å fortelle til helsesykepleier, betyr det at barnet er trygg på helsesykepleier. Da er det viktig å bevare tilliten til barnet og fortsette å samarbeide med barnet, slik at barnet lærer at helsesykepleier er til å stole på.
Dette kan gjøre at det blir lettere for barnet å snakke med voksne i andre tjenester, som f.eks. barnevernet eller politi.

Helsesykepleier bør snakke med barnet om hvordan det kjennes inni barnet, hva barnet trenger, og hva helsesykepleier kan gjøre for å hjelpe barnet. Selv om bekymringsmelding til barnevernet blir sendt, er det viktig at helsesykepleier fortsetter å snakke med barnet, hvis barnet selv vil.

Bekymringsmelding i samarbeid med barn

Hvis helsesykepleier skal sende bekymringsmelding til barnevernet, etter at et barn har fortalt om vold og overgrep, er det viktig at bekymringsmeldingen sendes i samarbeid med barnet. Mange barn har mistet tillit og sluttet å stole på voksne, fordi de har sendt bekymringsmelding uten å samarbeide med barnet. Når det sendes bekymringsmelding over hodet på barn, kan gjøre at barn ikke forteller viktige ting til barnevernet eller politiet, fordi de har sluttet å stole på voksne. Barn ber også om at helsesykepleier sjekker med barnet om det virkelig haster å sende bekymringsmelding. Av og til kan det haste mer for den voksne, enn det gjør for barnet. Derfor er det lurt å sjekke med barnet først, for å finne ut av dette.

Helsesykepleier gjør følgende:

  • Snakker med barnet om bekymringen 
  • Gir informasjon om at ingenting av det barnet sier i praten, deles videre til andre voksne/tjenester/foreldre uten at barnet får vite og får uttale seg
  • Gir informasjon om at helsesykepleier tenker å sende bekymringsmelding til barnevernet og hvorfor 
  • Gir informasjon om hva barnevernet er, og foreslår at helsesykepleier og barnet sammen kan ringe barnevernet, for at barnevernet kan forklare hva de kan hjelpe med og hva som skjer hvis bekymringsmelding sendes. Og at dere kan ringe uten å si hvem barnet er
  • Lar barnet uttale seg og forklare hva det tenker om dette. Hvis barnet ikke ønsker det, prøver helsesykepleier å finne ut hvorfor
  • Følger barnets uttalelser så langt det er mulig
  • Gir informasjon om det som er bestemt og lar barnet uttale seg fritt
  • Gir informasjon om at helsesykepleier kan være med i praten med barnevernet, hvis barnet selv ønsker det 
  • Fortsetter å følge opp og snakke med barnet, hvis barnet selv ønsker det 
  • Gjør en konkret vurdering om foreldre skal få vite om bekymringsmeldingen. Barnet får forklare om barnet ønsker at foreldre skal få vite om bekymringsmeldingen. Det barnet sier følges så langt det er mulig

Forslag til spørsmål helsesykepleier kan stille:

  • Hva tenker du om at jeg vurderer å sende bekymringsmelding? 
  • Hvorfor ønsker du eller ønsker ikke at jeg skal gjøre dette? 
  • Hvordan tror du det blir for deg hvis jeg sender bekymringsmelding? 
  • Hvordan tror du forholdet ditt til søsknene dine blir hvis jeg sender bekymringsmelding?
  • Haster det for deg at vi sender bekymringsmelding nå, eller vil du at vi skal vente?

Helsesykepleier vurderer følgende før bekymringsmelding sendes:

  • Vil barnet fortsette å ha tillit til meg og andre voksne, og fortelle viktige ting hvis jeg sender bekymringsmelding?
  • Vil det bli bedre i livet til barnet, og vil barnet få det bedre inni seg hvis jeg sender bekymringsmelding? 
  • Hvis jeg velger å gjøre dette uten at barnet ønsker det, vil det fortsatt hjelpe barnet? 
  • Vil barnet få til å fortelle alt og det mest alvorlige til barnevernet, hvis jeg sender bekymringsmelding?

Før bekymringsmelding sendes, bør helsesykepleier vurdere om det kan ha større konsekvenser å sende bekymringsmelding, enn ved å ikke gjøre det eller ved å vente. Da kan noen spørsmål som helsesykepleier kan stille barnet, være til hjelp. Spørsmålene kan hjelpe helsesykepleier med å finne ut om det virkelig er til barnets beste å sende bekymringsmelding. Vil det f.eks. hjelpe å sende bekymringsmelding til barnevernet, hvis barnet ikke får til å fortelle alt eller det mest alvorlige til barnevernet? Kan barnevernet da få til å hjelpe barnet? For å vurdere dette må helsesykepleier snakke med barnet. Hvis barnet svarer nei på et eller flere av spørsmålene, må helsesykepleier vurdere konsekvensene av å melde imot barnets ønsker er større enn å vente.

INNHOLD

Beskrivelse

Laget i samarbeid mellom unge og fagfolk 🙂
Mål: fagfolk i skolehelsetjenesten skal ha beskrivelser av god praksis, bygd på:
kunnskap fra barn (erfaringer og råd) om psykisk helsetjenester
kunnskap fra fagfolk om hva som er god praksis
barns grunnleggende rettigheter for hvordan voksne i alle offentlige tjenester, skal møte barn, bygd på FNs barnekonvensjon.

Forandringsfabrikken Kunnskapssenter inviterte i 2019 psykisk helsetjenestene i 10 storbyer til samarbeid. Målet var å lage nasjonale beskrivelser, bygd på kunnskap fra barn, kunnskap fra fagfolk og barns grunnleggende rettigheter etter FNs barnekonvensjon. Unge med erfaring fra psykisk helsetjenester i kommunen, kalt proffer, reiste sammen med fabrikkarbeidere rundt til storbyene og presenterte kunnskap direkte fra barn, om hva som er god kvalitet sett fra barn. Da proffene kom på besøk neste gang var det for dialoger, mellom unge, fagfolk og ledere. Proffene presenterte også forslag til arbeidsmåter og verktøy, som fagfolkene ble invitert til å prøve ut. Proffene møtte senere fagfolk i hver av tjenestene til dialog-, og fordypningsdager. Fagfolkene presenterte hva de var enige i, uenige i og la vekt på det de gjerne ville gjøre, men som møtte på utfordringer. Fagfolk og proffer laget i 2020-21 beskrivelser av god praksis.

Begreper
Barn = barn 0-18 år (FNs barnekonvensjon)
Fagperson = alle voksne i skolehelsetjenesten
Trygghetsperson = en person barnet er trygg på og selv har valgt (ikke foreldre)

Barn har grunnleggende rettigheter

Her presenteres barns fire grunnleggende rettigheter for hvordan barn og unge skal bli møtt, etter FNs barnekonvensjon

FNs barnekonvensjon har siden 2003 vært inkorporert i norsk lov med forrang gjennom menneskerettsloven §§ 2 og 3. Det betyr at ved motstrid med andre lover, retningslinjer eller rundskriv, skal barnekonvensjonen gå foran. Da barnekonvensjonen ble inkorporert, ble kun deler av barns rettigheter tatt inn i særlovgivning, rundskriv og retningslinjer for barn.
Fagfolk har lært om barnets beste og barnets rett til å bli hørt. Men hvordan barns rettigheter skal harmonere med øvrig lovgivning og brukes i praksis, er ikke godt kjent. Barnekonvensjonen brukes ikke sammen med særlovgivningen. Det gjør at tjenestene for barn ikke godt nok kjenner til hvilken betydning de grunnleggende rettighetene har for barn og hvordan de skal brukes i praksis.
Barnekonvensjon inneholder fire grunnleggende rettigheter for framgangsmåte som gjelder alle barn fra 0-18 år. Disse rettighetene har barn uavhengig av partsrettigheter, samtykkekompetanse og foreldres rettigheter. Rettighetene må ivaretas i framgangsmåten for alle handlinger eller avgjørelser som angår barn.
De fire grunnleggende rettighetene for fremgangsmåte er:
at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn ved alle handlinger som berører barn (BK art. 3, Grunnloven § 104),
at barnet har rett til uttale seg fritt om forhold som berører barnet (BK art. 12, Grunnloven § 104),
at barnet har rett på informasjon for å kunne uttale seg (BK art. 12)
at barnet har rett til respekt for sitt privatliv (BK art. 16, EMK art. 8, Grunnloven § 102).

Mer om barns grunnleggende rettigheter, se felles grunndel.