God praksis i PPT

Hvordan få god praksis:
I PPT (pedagogisk-psykologisk tjeneste)
Beskrivelser av god praksis

I denne delen presenteres beskrivelser av praksis i PPT, som sikrer barns grunnleggende rettigheter for fremgangsmåte, etter FNs barnekonvensjon.  Beskrivelsene er laget med bakgrunn i hva barn og fagfolk har sett på som viktig for at hjelpen skal være trygg og nyttig for barn.

PPT må være synlig

Kunnskap direkte fra barn 

Mange barn vet ikke hva PPT er, hvem som jobber der eller hva de kan hjelpe med. Mange barn har fått hjelp fra PPT, uten å vite at det var PPT som ga dem hjelp. Når barn ikke vet hva PPT er eller hva de kan hjelpe med, kan det bli vanskelig å si ærlig om de vil ha hjelp av PPT. Derfor må voksne i PPT sikre systematisk informasjon om hva PPT er og hva de kan hjelpe med.  

En måte å være synlig på, er å besøke skoleklasser for å fortelle litt om hva PPT er og hva tjenesten kan hjelpe med. Dette kan gjøre det lettere for barn å selv ta kontakt med PPT. For at det skal bli trygt å ha besøk av PPT, kan voksne fra PPT fortelle litt om seg selv som person. F.eks. at de er glad i dyr, favoritthobbyen sin, hva som gjør dem glad eller en ting som er viktig for dem. Besøket bør skje på starten av skoleåret. 

Dette kan gjøres:

  • Synlig informasjon på skoler og andre steder der barn er
  • Besøke skoleklasser/barnehager for å fortelle hva PPT er, hvem de voksne der er og hva de kan hjelpe med
  • Kort film som kan vises i klasser/barnehager der voksne i PPT forteller litt om seg selv, hva PPT kan hjelpe med og hva barn kan snakke med PPT om. Kan være et alternativ til besøk, der det ikke er mulig

Når foreldre/skoler/barnehager ber PPT om hjelp

Kunnskap direkte fra barn

Når foreldre, skoler eller barnehager ber PPT om å hjelpe et barn, må de alltid sjekke med barnet om det ønsker hjelp fra PPT før det blir bestemt om barnet skal få hjelp av PPT. Mange barn har mistet tillit til voksne når de har fått vite at voksne har snakket sammen om dem før de kom til PPT. Når de ikke har hatt tillit, har de ikke fått sagt hva som var viktig for dem og hvilken hjelp de ønsker. 

Prat med foreldre/skolen/barnehagen
Fagpersonen gir informasjon om følgende: 

  • Fagpersonen ønsker å snakke med barnet, for at barnet skal kunne si hva som er viktig for barnet. Dette gjøres før fagpersonen kan avgjøre om PPT kan hjelpe barnet. Fagpersonen forklarer at dette er rettigheter alle barn i Norge har
  • Fagpersonen tar avgjørelsen om PPT skal hjelpe barnet eller ikke, så langt det er mulig, med utgangspunkt i barnets ønsker 

Så langt det er mulig, drøfter ikke PPT informasjon om barnet med foreldre eller andre, før PPT har snakket direkte med barnet. 

Prat alene med barnet 
Fagpersonen gjør følgende: 

  • Forteller at foreldre/skolen/barnehagen har tatt kontakt, og hvorfor 
  • Forteller om hva fagpersonen har fortalt til foreldrene/skolen/barnehagen
  • Forteller om hva PPT kan hjelpe med og hvem som jobber der
  • Forteller om hvem som kan få vite om barnet ønsker hjelp av PPT
  • Lar barnet uttale seg fritt om barnet ønsker å få hjelp av PPT

I starten av første prat

Kunnskap direkte fra barn

For mange barn er det første møtet med PPT avgjørende for om barn vil ha hjelp fra PPT. Derfor er det viktig at barn opplever dette møtet som trygt. For at det skal bli trygt, er det viktig at den voksne de møter, forteller litt om seg selv som person og hva PPT kan hjelpe med. 

Fagpersonen forteller:  

  • Litt om seg selv som person (hva man liker å gjøre) og hva PPT kan hjelpe med
  • Hvorfor PPT vil snakke med barnet, hvis barnet ikke selv har tatt kontakt
  • At barnet kan velge hvem i PPT barnet vil snakke med, når det er mulig  
  • At barnet kan ha med seg en voksen barnet er trygg på som barnet velger
  • At barnet kan selv velge hvor det skal snakke med PPT, så langt det er mulig  (eksempel gåtur, park, kafe, koselig kontor) 
  • Hvis barnet ikke vil snakke med PPT, kan barnet snakke med personen det er trygg på. De blir enige om hva som

Trygg start på alle prater

Kunnskap direkte fra barn

For mange barn er starten av en prat avgjørende for om praten blir trygg, og om barn får til å fortelle ærlig, og om viktige ting. Fremgangsmåten er viktig i starten av alle prater, uavhengig av om det er første gang fagpersonen møter barnet eller om de har snakket sammen flere ganger. 

Fagpersonen gjør følgende: 

  • Snakker med barnet alene, evt. med barnets trygghetsperson hvis barnet ønsker det 
  • Snakker med barnet på et sted som barnet synes er trygt 
  • Hvis fagpersonen har fått vite eller lest noe om barnet, får barnet vite det og får forklare hva det tenker om det 
  • Forteller barnet at ingenting av det barnet sier i praten, deles videre til barnehage/skole/andre tjenester/foreldre uten at barnet får vite det og får si hva det tenker om dette
  • Forteller at noe av det som blir snakket om i praten blir skrevet ned. Forteller også at barnet får vite hva som skrives og får si hva det tenker om det som skrives og om noe ikke skal skrives – før det lagres i noe system der andre kan se det 

Trygg deling av informasjon fra og om barnet

Kunnskap direkte fra barn

Mange barn bærer på noe som kjennes strevsomt eller vondt, uten at de har fortalt om det til noen voksne i det offentlige. En av de viktigste grunnene til at barn ikke forteller, er at de ikke vet hvem som får vite det de forteller og hva som kan skje videre. Når barn ikke vet dette, blir det for mange barn helt umulig å fortelle ærlig og viktige ting til voksne.  

Mange barn har opplevd at voksne forteller det barn har fortalt, videre til andre voksne, uten at det er avtalt med barnet. Da mister mange barn tillit til voksne. De kan slutte å fortelle, trekke tilbake eller endre på det de har fortalt. Uten tillit til voksne, forteller ikke barn det viktigste som voksne trenger å vite for å gi nyttig hjelp. Tillit til én voksen, betyr ikke at barnet har tillit til andre voksne. Derfor er det viktig at voksne ikke deler det barn har sagt videre til andre voksne uten å snakke med barnet først.  

Fagpersonen gjør følgende:

  • Forklarer at den vil dele informasjon, hva den vil dele, til hvem og hvorfor
  • Lar barnet uttale seg fritt og får forklare hva det tenker om dette
  • Se etter et rettslig grunnlag for å dele informasjon med foreldre, andre i tjenesten eller andre tjenester, for å beskytte barns rett til privatliv
  • Gjør en konkret vurdering om det finnes rettslig grunnlag for å dele informasjon. Barnets uttalelse må veies opp mot det rettslige grunnlaget. Hvis barnet sier nei, er det stor sjanse for at tillit forsvinner. Dette må taes med i vurderingen av hva som er til barnets beste 
  • Forteller barnet hva som blir bestemt. Hvis informasjon skal deles, får barnet vite det i forkant

Fagpersonen kan for eksempel spørre om:

  • Hva tenker du om at jeg vil fortelle om dette videre? 
  • Hvorfor vil/vil du ikke at jeg forteller det videre?
  • Hva tror du kan skje hvis foreldre/fagfolk får vite dette? 
  • Er det noe du ikke vil at jeg forteller videre?
  • Hvorfor vil du ikke at jeg forteller det videre?
  • Er det noen voksne du tenker det er bedre at jeg forteller det til, eller noen voksne du tenker at jeg ikke skal fortelle det til?
  • Vil du fortelle selv? Skal jeg fortelle det? Skal vi fortelle det sammen?

Skrive i samarbeid med barn 

Kunnskap direkte fra barn

Hvis det som blir skrevet ikke stemmer med beskrivelsene fra barnet selv, kan hjelpen barn får oppleves feil eller lite nyttig. Måten voksne skriver om barn på, kan påvirke hvordan barn blir møtt av andre voksne og hva slags hjelp barn får. Barn ber om at beskrivelser av hva barnet trenger, kommer fra barnet selv, og ikke bare fra voksne. Fagpersonen kan sjekke med barnet i slutten av praten hva barnet tenker skal skrives og ikke. Det trenger ikke å ta lang tid. Når det som skrives blir riktig kan det spare tid i livene til barn, fordi de raskere kan få bedre hjelp.

Fagpersonen gjør følgende: 

  • Forteller barnet hva den tenker å skrive 
  • Lar barnet uttale seg fritt og forklare hva det tenker om dette
  • Hvis det er noe som barnet ikke ønsker at skal skrives, prøver fagpersonen å finne ut hvorfor 
  • Tar hensyn til barnets uttalelser, så langt det er mulig
  • Forteller hva som skal skrives og spør hva barnet tenker 
  • Får tydelig frem det barnet har sagt i det som skrives
  • Skiller tydelig mellom det barnet har sagt og fagpersonens egne tanker om barnet 

Sende barn trygt til andre tjenester 

Kunnskap direkte fra barn

Mange barn har opplevd at de raskt sendes videre til andre tjenester. Dette skjer ofte når barn forteller om noe som voksne tenker at de ikke har nok kompetanse til å snakke med barnet om. Når barn forteller noe vanskelig eller vondt til en voksen, er det ofte fordi de har tillit til akkurat denne voksne. Den voksne har kompetansen barnet leter etter. Da er det viktig at barnet får fortsette å snakke med denne voksne, så langt det er mulig.

Når voksne blir bekymret for et barn, er det også viktig at barnet kan fortsette å samarbeide og finne løsninger sammen med barnet. Voksne må alltid samarbeide tett med et barn, før de sender barnet videre til en annen tjeneste. De må sikre at beskrivelsene fra barn kommer tydelig frem. 

Fagpersonen gjør følgende:

  • Snakker med barnet og forklarer hvorfor den ønsker å sende barnet til en annen tjeneste
  • Forteller hva den andre tjenesten er og hva den kan hjelpe med 
  • Foreslår for barnet at de sammen kan ringe til tjenesten, for å høre hva tjenesten er og gjør. De kan ringe uten å si hvem barnet er
  • Forteller at fagpersonen kan være med å møte den nye tjenesten, hvis barnet ønsker det  
  • Lar barnet uttale seg og forklare om det ønsker å bli sendt til en annen tjeneste. Hvis barnet ikke vil det, prøver fagpersonen å finne ut hvorfor
  • Følger barnets uttalelser så langt det er mulig
  • Bestemmer om barnet skal sendes til en annen tjeneste. Avgjørelsen skal være til barnets beste
  • Forteller det som er bestemt og lar barnet uttale seg fritt

Trygge og nyttige møter 

Kunnskap direkte fra barn

Mange barn har opplevd at voksne i PPT har hatt møter om dem, uten at barna selv har vært tilstede på møtet. Mange barn har også opplevd at voksne har hatt møter om dem, uten at barna har visst at det har vært møter eller hvem som har vært på med møtet. Mange har valgt å ikke delta på møter, selv om de egentlig ville, fordi det ikke har kjentes trygt nok. For at barn skal ha mulighet til å være med på møter, må møtene kjennes gøy og viktig. For at det skal kjennes viktig nok, må voksne forklare at det som blir bestemt der, kan være avgjørende for om hjelpen blir nyttig. Derfor er det viktig at barn blir med på møter. 

Barn må alltid få vite om møter og hvorfor de skal holdes. De må også bli spurt om de vil være med på møter. Hvis barn ikke blir samarbeidet med om hvordan møtene kan bli trygge for dem, kan det som bestemmes bli feil og lite nyttig for dem. Dette gjelder uansett om det er store eller små møter, og alle typer møter voksne har om barn.

Fagpersonen gjør følgende: 

  • Snakker med barnet alene, evt. sammen med barnets trygghetsperson hvis barnet ønsker det. Her forklarer fagpersonen barnet at det skal være et møte, hva det er og hvorfor det skal være
  • Forteller hvilke andre voksne det er tenkt at er med på møtet
  • Spør barnet om hvem som bør være møtet og ikke
  • Prøver å finne ut hvorfor, hvis barnet ikke ønsker å være med på møtet 
  • Lar barnet forklare om det ønsker at møtet skal holdes selv om barnet ikke er tilstede, og hvordan dette kan gjøres trygt
  • Tar en konkret vurdering om det vil være til barnets beste å gjennomføre møtet, selv om barnet ikke deltar, eller ønsker at møtet skal holdes
  • Forteller at det vil bli skrevet referat, at barnet skal få uttale seg om det som skrives og om hvem som får lese referatet
  • Etter møtet fortelle fagpersonen om hva det tenker å skrive i referat, lar barnet forklare hva det tenker om dette og hvem som skal få lese det 

Fagpersonen lar barnet uttale seg fritt om: 

  • Om barnet ønsker å ha møtet
  • Hvor møtet skal være 
  • Hvem som skal være til stede under møtet
  • Om barnet vil ha med trygghetsperson i møtet 
  • Hvordan det kan gjøres trygt for barnet under møtet 
  • Hva som er viktig for barnet at blir snakket om og ikke snakket om
  • Hvordan barnet kan si ifra hvis det blir utrygt under møtet 
  • Hva som skal gjøres hvis barnet går ut av møtet 
  • Hva som er greit og ikke greit at blir snakket om under møtet

Lage trygge sakkyndige vurderinger 

Kunnskap direkte fra barn

Mange barn som har fått hjelp fra PPT, vet ikke hva en sakkyndig vurdering er og at det har blitt skrevet en sakkyndig vurdering om dem. Den sakkyndige vurderingen kan avgjøre mye av ekstrahjelpen barn får på skolen. For at det som blir skrevet der skal bli riktig, og for at ekstrahjelpen barnet får skal bli nyttig, må barnet samarbeides med om hva som skal stå i den. Hvis skole, barnehage eller foreldre ber PPT om en sakkyndig vurdering, må PPT lage dette, hvis ikke barnet eller foreldrene sier nei.  

Fagpersonen gjør følgende i en prat alene med barnet: 

    • Forteller at PPT skal lage en sakkyndig vurdering, hva dette er, hva den brukes til, hva som skal stå i den og hvem som kan lese den 
    • Lar barnet si hva det tenker om at det skal lages en sakkyndig vurdering og prøver å finne ut hvorfor, hvis barnet ikke ønsker at den skal lages
    • Vurderer konkret for dette barnet, om det vil være til barnets beste å lage en sakkyndig vurdering, hvis barnet ikke ønsker det. Barnets uttalelser følges så langt det er mulig og må alltid taes med i vurderingen av hva som er til barnets beste
  • Gir barnet informasjon om hva som blir bestemt, forklarer hvorfor og spør barnet hva det tenker om dette 
  • Hvis en sakkyndig vurdering skal lages, lar barnet få uttale seg fritt om hva som skal stå og ikke stå i den. Prøver å forstå hvorfor og så langt det er mulig følge barnets ønske hvis det er noe barnet ikke vil at skal stå   
  • Følger barnets uttalelser så langt det er mulig når sakkyndig vurdering skrives. Lar barnet si hva det tenker, før den er helt ferdig skrevet
  • Lar barnet lese den sakkyndige vurderingen eller fagpersonen leser den for barnet og spør hva det tenker om det som står

Gi veiledning til skoler og barnehager

Kunnskap direkte fra barn

Av og til kan PPT bli bedt om å gi veiledning til voksne i skoler og barnehager, for å hjelpe til med klasse- og barnehagemiljøet. Når PPT skal gjøre dette, er det viktig at de samarbeider med barna om hvordan dette kan gjøres. PPT må først fortelle barna hva veiledning er. PPT kan ikke være helt sikker på hva voksne i akkurat den klassen eller den avdelingen i barnehagen trenger å bli bedre på, uten å snakke med barna. Dette er viktig for at veiledningen skal ha fokus på de viktige og riktige tingene sett fra barna. For å finne ut av om PPT skal gi veiledning og hvordan dette kan gjøres, bør de besøke klassen eller barnehagen for å få vite fra alle barna der hvilken veiledning de tenker voksne i skolen eller barnehagen trenger å få. 

Prat med den som ber om veiledning
Fagpersonen gir informasjon om følgende: 

  • At fagpersonen ikke kan avgjøre om den skal gi veiledning eller ikke, før den har snakket med barna i klassen/barnehagen. Fagpersonen forklarer at dette er rettigheter alle barn har
  • At fagpersonen ønsker å snakke med alle barna i klassen/barnehagen, for å høre hva de tenker om veiledning til voksne der

Prat med klassen 
Når fagpersonen skal besøke klassen/barnehagen, er det viktig at fagpersonen prøver å gjøre det tryggest mulig for barna. Dette kan gjøres ved at fagpersonen forteller litt om seg selv som person og hvorfor den er på besøk i klassen/barnehagen. Hvis barn ikke får en forklaring på dette, kan det for mange barn kjennes utrygt og skummelt å ha fagpersonen på besøk. 

Fagpersonen gjør følgende: 

  • Forklarer litt om seg selv som person og hvorfor fagpersonen er på besøk 
  • Ber voksne som ikke skal delta i opplegget, forlate klassen/barnehagen, for å sikre at barna kan snakke ærlig
  • Forklarer hva veiledningen er og hva det kan brukes til
  • Lar barna få si noe om de ønsker at voksne i klassen/barnehagen skal få veiledning og hvorfor de ønsker som de gjør
  • Lar barna få si noe om hvordan veiledning kan gjøres på en måte som barna synes er trygg
  • Følger barnas uttalelser så langt det er mulig

Fagpersonen kan for eksempel spørre barna om:

  • Er det noe den voksne kan bli bedre på? Hvis ja, hva da? 
  • Hvorfor tenker dere det?
  • Hvordan kan den voksne bli bedre på det, har dere noen tips?
  • Er det noe som er viktig at den voksne får vite fra dere i klassen?
  • Hvordan kan vi gi veiledning til den voksne, på en måte som dere synes er trygg og som ikke blir dumt eller rart for dere?

Hjelpe til med lærings- og klassemiljø 

Kunnskap direkte fra barn

Mange barn har opplevd at voksne i skolen eller barnehagen bestemmer hvordan jobbe for et bedre miljøet eller hvordan lære bedre, uten at barna har blitt inkludert i dette. Det trenger ikke bli hjelpsomt for barna. For at barn skal lære og trives best mulig, er det for mange helt avgjørende at det kjennes trygt i barnehagen og i klassen. Trygghet gir plass til læring og trivsel. 

Hvis PPT blir bedt om å hjelpe til med miljøet i barnehagen eller skolen, er det viktig at de spør alle barna i klassen/barnehagen, om hva som skal til for at det skal bli bedre. Dette gjelder også de små barna i barnehagen. Hjelpen som skal gis må være bygd på hva barna synes er viktig, og hva de sier må til for at de skal lære og trives bedre i klassen/barnehagen.

For å finne ut av hvordan PPT kan hjelpe til med læringsmiljøet eller miljøet i barnehagen eller klassen, bør de snakke med alle barna der. Sammen med barna i klassen/barnehagen kan det lages en plan for hvordan miljøet skal bli bedre og hvordan de kan lære best mulig.

Fagpersonen gjør følgende:

  • Forteller litt om seg, hvorfor den er der og hva den kan hjelpe med
  • Spør hva barna i klassen/barnehagen tenker må til for at miljøet skal bli bedre og hvordan de kan lære best mulig
  • Lager en plan for dette, i samarbeid med barna
  • Avtaler når og hvordan barna kan gi tilbakemelding på det som er tenkt

Fagpersonen kan for eksempel spørre om:

  • Hva må til for at dere skal ha det fint sammen i klassen/barnehagen?
  • Hvordan blir det trygt å være sammen med de andre barna her?
  • Når lærer dere bra? Og når lærer dere ikke så bra?
  • Er det noe som dere barna kan gjøre annerledes?
  • Er det noe de voksne her kan gjøre annerledes?

Besøk i klassen/barnehagen for å følge med på et barn i miljøet sitt

Kunnskap direkte fra barn

Mange barn har ikke visst at en voksen har fulgt med på akkurat de, og har ikke fått vite det før det ble bestemt. De har skjønt at det har vært voksne, som de ikke visste hvem var, som har fulgt ekstra godt med på akkurat dem. For mange har dette gjort at det har blitt utrygt å være i klassen eller på skolen. Det har gjort det vanskelig å være seg selv og konsentrere seg. 

Når PPT tenker å følge med på et barn, må barn bli samarbeidet med før dette bestemmes. Det er også viktig at den voksne finner ut sammen med barnet hva den voksne kan si og ikke si til resten av klassen når den er på besøk. Mange barn som selv har blitt fulgt med på (observert), er tydelig på at dette ofte ikke oppleves trygt eller nyttig, og at voksne ofte ikke finner ut av viktige eller riktige ting ved å følge med på barn. 

Å følge med kan ikke alene være grunnlaget for hjelpen PPT skal anbefale til skoler eller barnehager. For mange barn er det viktigste at barn trygt får si hvilken hjelp de ønsker, og at de blir samarbeidet med om hjelpen. Hvis barn likevel skal følges ekstra med på, er det viktig at PPT forklarer hva dette er, og sikrer at barn får si hvordan dette kan gjøres trygt.

Før besøket gjør fagpersonen følgende i en prat alene med barnet: 

  • Forteller at den vurderer å følge med på barnet, og forklarer hvorfor
  • Forklarer hva besøket går ut på og hva det skal brukes til 
  • Lar barnet si hva det tenker om å bli fulgt med på, og prøver å forstå hvorfor, hvis barnet ikke ønsker det
  • Følger barnets uttalelser så langt det er mulig og vurderer konkret om det vil være til barnets beste å følge med på barnet, hvis det ikke ønsker det
  • Forklarer det som bestemmes, og lar barnet få uttale seg fritt om det 
  • Lar barnet få si noe om hvordan besøket kan gjøres på en trygg måte, og følger barnets uttalelser så langt det er mulig

  • Forklarer om og hvordan besøket skal være, og lar barnet få uttale seg fritt om det 


Etter besøket gjøres følgende i en prat alene med barnet:  

  • Forteller hva fagpersonen så da han/hun sist fulgte med på barnet
  • Lar barnet forklare hva det tenker om det fagpersonen har sett 
  • Finner løsninger sammen med barnet på hva som nå skal gjøres

Besøk i klassen/barnehagen for å følge med på barna/en voksen

Kunnskap direkte fra barn 

Når en voksen i PPT skal komme på besøk i en klasse/barnehage, sier svar fra barn at den voksne må spørre spørre barna om hvordan dette trygt kan gjøres. Barn ber om å bli spurt om hva som fungerer og ikke fungerer i klassen/barnehagen – og om hva som skal til for at barn skal trives og lære. De må også bli spurt om hva som skal til for at den voksne i skolen/barnehagen skal bli tryggere for barna. Fremgangsmåten brukes både når fagpersonen skal følge med på en klasse/barnehage, og når en voksen skal bli fulgt med på.  

I starten av besøket gjør fagpersonen dette:

  • Forteller litt om hva som gjør dem glad, hva de liker å gjøre, hva som er viktig for dem. Forklarer hva PPT er og hvorfor fagpersonen er på besøk
  • Forklarer hva besøket går ut på, hvorfor de er på besøk og lar barna få si hva de mener om å få besøk 
  • Følger barnas uttalelser så langt det er mulig. Gir informasjon om det som er bestemt, og lar barna få si hva de tenker om det
  • Lar barna få si noe om hvordan besøket kan gjøres på en trygg måte og følger barnas uttalelser så langt det er mulig
  • Forklarer avgjørelsen, og lar barna få uttale seg fritt om den 

På slutten av besøket gjør fagpersonen dette:

  • Forteller hva du så sist på besøk og fulgte med på barna
  • Lar barna få si noe om hva de tenker om det du har sett  
  • Spør barna hva de tenker skal til for at det skal bli bedre i klassen/barnehagen, og om hvordan de tenker at den voksne i klassen/barnehagen bli en bedre lærer/voksen 



INNHOLD