God praksis i oppsøkende sosialt arbeid

Hvordan få god praksis:
OPPSØKENDE SOSIALT ARBEID

For fagfolk i oppsøkende sosialt arbeid på skoler og offentlige steder, som for eksempel utekontakten, uteseksjon og ungdomsteam. I beskrivelsene kaller vi dette oppsøkende tjenester.

Beskrivelser av god praksis

I denne delen presenteres beskrivelser av praksis for oppsøkende tjenester, som sikrer barns grunnleggende rettigheter for fremgangsmåte, etter FNs barnekonvensjon. Beskrivelsene er laget med bakgrunn i hva barn og fagfolk har sett på som viktig for at hjelpen skal være trygg og nyttig for barn. 

Synet på barn er avgjørende

Kunnskap direkte fra barn 

For mange barn er synet voksne har på dem avgjørende for om de de får trygg og nyttig hjelp. Barn kan merke på voksne, hva slags syn voksne har på dem. Det blir derfor avgjørende at voksne tenker godt om barn, og at de viser dette i måten de møter barn på. Mange barn som er i kontakt med oppsøkende tjenester, har gjort dumme ting mot seg selv eller andre. Barn som bruker vold eller gjør kriminalitet, beskrives ofte som kjenninger av politiet, gjengangere, unge kriminelle, gjengmedlemmer eller farlige gjerningsmenn. De blir beskrevet som unge som ingen kan hjelpe, eller som at de er en fare for samfunnet. For mange barn oppleves det vondt når voksne beskriver dem slik. Det kan gjøre at mange barn begynne å tenke vonde tanker om seg selv. 

 

Barn trenger å bli møtt av voksne som tenker snilt om dem, og som oppriktig mener at ingen barn er slemme. Voksne må tenke at barn alltid gjør så godt de kan utfra hvordan de har det inni seg. Barn ber om at voksne husker dette, uansett hvilke barn de møter.

Tjenesten må være synlig

Kunnskap direkte fra barn 

Mange barn vet ikke hva oppsøkende tjenester er og hva de kan hjelpe med. Mange vet heller ikke hvor oppsøkende tjenester holder til, hvordan komme i kontakt med dem, eller når de er åpent. Det blir da vanskelig å oppsøke dem. Voksne i oppsøkende tjenester bør derfor sikre systematisk informasjon til barn, om hvem de er, hva de kan hjelpe med og hvordan barn kan komme i kontakt med dem. 

Dette kan gjøres gjennom:

  • synlig informasjon på skoler og andre steder der barn er
  • besøke skoleklasser for å fortelle om hva oppsøkende tjenester er
  • lage film som kan vises i klasser og legges ut på sosiale medier

Voksne som besøker skoler må fortelle om hva oppsøkende tjenester kan hjelpe med, hvordan komme i kontakt med tjenestene og hvem de voksne der er. Dette kan bidra til at det blir tryggere for barn. 

I filmen kan unge fortelle om hvordan de har opplevd de oppsøkende tjenestene og hva de tenker tjenestene kan hjelpe med. Voksne som jobber i tjenestene kan i filmen fortelle om hva oppsøkende tjenester kan hjelpe med, hvordan komme i kontakt med dem og hvem de voksne der er. Også en film kan bidra til at tjenestene oppleves tryggere for barn. 

Trygt første møte

Kunnskap direkte fra barn

For mange barn er det første møte med oppsøkende tjenester avgjørende for om barn tar kontakt igjen. Derfor er det viktig at barn opplever dette møtet som trygt. For at det skal bli trygt, er det for mange barn viktig at den voksne de møter, forteller litt om seg selv som person og hva oppsøkende tjenester kan hjelpe med. 

Dette er informasjon fagpersonen gir til barn første gang barnet møter oppsøkende tjenester.

Fagpersonen gir informasjon om følgende: 

  • Litt om seg selv og hva den oppsøkende tjenesten kan hjelpe med
  • Hvorfor den vil snakke med barnet, hvis barnet ikke selv har tatt kontakt
  • At barnet kan si noe om hvem i tjenesten barnet vil snakke med  
  • At barnet kan ha med en voksen barnet er trygg på, til tjenesten
  • At barnet kan få hjelp til å ta kontakt med en annen voksen barnet er trygg på (eksempel lærer, sosialarbeider, annen voksen), for å snakke  
  • At barnet kan si noe om hvor de vil snakke (eksempel gåtur, park, kafe) 
  • At ingenting av det barnet sier i praten, deles videre til andre uten at barnet først har fått informasjon og uttale seg fritt

Trygg start på alle prater

Kunnskap direkte fra barn

Når et barn ønsker å snakke jevnlig med oppsøkende tjenester, er det viktig at voksne har fokus på å gjøre det trygt nok for at barnet kan fortelle om viktige ting. Fremgangsmåten er viktig i starten av alle prater. 

Fagpersonen gjør følgende: 

  • Snakker med barnet alene. Hvis barnet ønsker det, kan barnets trygghetsperson være med
  • Snakker med barnet på et sted som kjennes trygt for barnet
  • Hvis fagpersonen har fått vite eller lest noe om barnet, får barnet vite det og si hva det tenker om det 
  • Gir informasjon om at ingenting av det barnet sier i praten, deles videre til andre i tjenesten, i andre tjenester eller til foreldre uten at barnet får vite og si hva det tenker om det
  • Gir informasjon om at noe av det som blir snakket om i praten blir skrevet ned, men at barnet får vite hva som er skrevet og får si hva det tenker om det, før det lagres i noe system der andre kan se det

Trygg deling videre av informasjon om eller fra barnet med andre

Kunnskap direkte fra barn 

Mange barn bærer på noe som kjennes strevsomt eller vondt, uten at de har fortalt om det til noen voksne i det offentlige. Kunnskap fra barn viser at en av de viktigste grunnene til dette, er at barn ikke vet hva som skjer med det de forteller, hva voksne kan gjøre med det, eller hvem som får vite det. Når barn ikke vet dette, blir det, for mange helt umulig å fortelle ærlig til voksne.  

Mange barn har opplevd at voksne deler det barn har fortalt, videre til andre voksne, uten at det er avtalt med barnet. Da mister mange barn tillit. De slutter å fortelle, trekker tilbake eller endrer på det de har fortalt. Uten tillit til voksne, forteller ikke barn det viktigste. Tillit til en voksen, betyr ikke at barnet har tillit til andre voksne. Voksne kan derfor ikke dele det barn har sagt videre til andre voksne, uten å snakke med barn. 

Fagpersonen gjør følgende:

  • Forklarer at den vil dele informasjon, hva den vil dele, til hvem og hvorfor
  • Lar barnet uttale seg fritt og får forklare hva det tenker om dette
  • Se etter et rettslig grunnlag for å dele informasjon med foreldre, andre i tjenesten eller andre tjenester, for å beskytte barns rett til privatliv
  • Gjør en konkret vurdering om det finnes rettslig grunnlag for å dele informasjon. Barnets uttalelse må veies opp mot det rettslige grunnlaget. Hvis barnet sier nei, er det stor sjanse for at tillit forsvinner. Dette må taes med i vurderingen av hva som er til barnets beste 
  • Forteller barnet hva som blir bestemt. Hvis informasjon skal deles, får barnet vite det i forkant

Fagpersonen kan for eksempel stille følgende spørsmål:  

  • Hva tenker du om at jeg vil fortelle om dette videre? 
  • Hvorfor vil/vil du ikke at jeg forteller det videre?
  • Hva tror du kan skje hvis foreldre/fagfolk får vite dette? 
  • Er det noe du ønsker/ikke ønsker at jeg forteller?
  • Hvorfor ønsker du ikke at jeg forteller?
  • Er det noen voksne du tenker det er bedre at jeg forteller det til, eller noen voksne du ikke vil at jeg skal fortelle det til?
  • Når og hvordan tenker du at jeg kan fortelle dette? 
  • Vil du være der når dette skal fortelles?

Skrive i samarbeid med barn

Kunnskap direkte fra barn
Måten voksne skriver om barn på, kan bli viktig for hvordan barn blir møtt av andre voksne. Det har også mye å si for hva slags hjelp barn får, og hva slags syn barn kan få på seg selv. Det som blir skrevet, kan bli feil for barn. Beskrivelser om hva barn trenger, må komme fra barnet selv, ikke bare fra voksne. Dette kan gjøres ved at fagpersonen forteller barnet i slutten av praten hva den tenker å skrive, og sjekker med barnet om det synes det er greit eller ikke. Dette trenger ikke å ta lang tid. Når det som skrives blir riktig, kan det spare mye tid i livene til barn. Da kan hjelpen barnet får bli mest mulig treffsikker og nyttig for dem. 

Fagpersonen gjør følgende:

  • Gir informasjon om hva den tenker å skrive 
  • Lar barnet uttale seg fritt og forklare hva det tenker om dette
  • Hvis det er noe som barnet ikke ønsker at skal skrives, prøver fagpersonen å finne ut hvorfor 
  • Tar hensyn til barnets uttalelser, så langt det er mulig
  • Gir informasjon om hva som skal skrives og spør hva barnet tenker 
  • Får tydelig frem det barnet har sagt i det som skrives

Trygge samarbeidsmøter

Kunnskap direkte fra barn

Mange barn har opplevd at voksne har hatt møter om dem, uten at de har vært tilstede. Voksne har hatt mange møter om barn, uten at barn har visst at det har vært møter, eller hvem som har vært der. Mange barn har valgt å ikke delta på møter, selv om de egentlig vil, fordi det ikke har kjentes trygt nok. Barn ber om at voksne forklarer at det som blir bestemt på samarbeidsmøter, kan ha stor betydning for barn og livene deres, og at det er det viktig at barnet blir med på møtet. 

Hvis barn ikke blir samarbeidet med om hvordan møtene kan bli trygge for dem, kan det som bestemmes bli feil og lite nyttig for barn. Barn må alltid vite at det skal være samarbeidsmøter og hvorfor. De må også bli spurt om de vil være med på samarbeidsmøtet. Voksne må samarbeide med barn om hvordan samarbeidsmøtene kan bli trygge og nyttige for barn. Det gjelder også små møter mellom tjenester eller kollegaer. 

Fagpersonen gjør følgende:

  • Snakker med barnet alene, evt. sammen med barnets trygghetsperson hvis barnet ønsker det. Her forklarer fagpersonen barnet at det skal være et samarbeidsmøte, hva det er og hvorfor det skal være
  • Gir informasjon om hvilke andre voksne det er tenkt at er på møtet
  • Prøver å finne ut hvorfor, hvis barnet ikke ønsker å være med på møtet 
  • Lar barnet forklare om barnet ønsker at møtet skal være selv om barnet ikke er tilstede og hvordan dette kan gjøres trygt
  • Tar en konkret vurdering om det vil være til barnets beste å gjennomføre møtet, selv om barnet ikke deltar, eller ønsker at møtet skal være
  • Gir barnet informasjon om at det vil bli skrevet referat, at barnet skal få uttale seg om det som skrives og om hvem som får lese referatet. 
  • Etter møtet gir fagpersonen informasjon om hva det tenker å skrive i referat, lar barnet forklare hva det tenker om det og hvem som skal få lese det 

Fagpersonen lar barnet uttale seg fritt om: 

  • Om barnet ønsker å ha samarbeidsmøtet
  • Hvor møtet skal være 
  • Hvem som skal være til stede under møtet
  • Hvordan det kan gjøres trygt for barnet under møtet 
  • Hva som er viktig at blir snakket om på møtet
  • Hvordan barnet kan si ifra hvis det blir utrygt under møtet 
  • Hva som er greit og ikke greit at blir snakket om under møtet

Plan for hvordan stoppe barn trygt

Kunnskap direkte fra barn

Barn som gjør vonde ting mot seg selv eller andre ønsker å bli stoppet, men det er avgjørende at de stoppes på måter som de opplever som trygge. Hvis voksne stopper barn uten å spørre barn hvordan det kan gjøres trygt, kan voksne stå i fare for å stoppe barn på måter som oppleves utrygge for barnet. Da kan mange barn miste tillit til voksne. For å vite hvordan et barn kan stoppes trygt, kan det i samarbeid med barnet lages en plan for hva som kan gjøres i situasjoner der barnet har det vanskelig og gjør vonde ting. Dette kan gjøre det tryggere både for barn og for fagfolk.

Fagpersonen gir informasjon om følgende:

  • Fagpersonen ønsker å lage en plan for hvordan stoppe barnet trygt, og forklarer hva planen er
  • Barnet kan velge hvilken voksen barnet vil lage planen med, så langt det er mulig
  • Planen deles ikke med noen andre uten at det har blitt avtalt med barnet
  • Eksempler på hva planen kan inneholde: hvilke ting barnet trenger for at barnet ikke skal gjøre vonde ting, hvilke voksne barnet er trygg på og som kan kontaktes hvis noe vondt skjer, eller hva barnet trenger at den voksne sier eller gjør når noe vondt skjer

For å vite om planen er nyttig, må fagpersonen be om tilbakemelding og sammen med barnet eventuelt endre planen.



INNHOLD