God praksis helstestasjon for ungdom

Hvordan få god praksis:
HELSESTASJON FOR UNGDOM

I denne delen presenteres noen beskrivelser av praksis på helsestasjon for ungdom (HFU), som sikrer barns grunnleggende rettigheter for fremgangsmåte, etter FNs barnekonvensjon. Beskrivelsene er laget med bakgrunn i hva barn og fagfolk har sett på som viktig for for at hjelpen skal være trygg og nyttig for barn.

Helsestasjon for ungdom må være synlig

Kunnskap direkte fra barn 
Mange barn vet ikke hva HFU er og hva de kan hjelpe med. Mange vet heller ikke hvor HFU holder til, hvordan komme i kontakt med dem eller når de har åpent. Når barn ikke vet dette, kan det bli vanskelig for barn å ta kontakt med dem. Voksne i HFU bør derfor sikre systematisk informasjon til barn, om hvem de er, hva de kan hjelpe med og hvordan barn kan komme i kontakt med dem. Da kan det bli tryggere for barn å ta kontakt med HFU for å få hjelp.

Dette kan gjøres gjennom:

  • Synlig informasjon på skoler og andre steder der barn er
  • Besøke skoleklasser for å fortelle om hva HFU er, hva de kan hjelpe med, hvem de voksne der er og hvordan komme i kontakt med HFU 
  • Lage film som kan vises i klasser og legges ut på sosiale medier der barn forteller om hvordan de har opplevd HFU, og hva de tenker HFU kan hjelpe med. Og hvor voksne som jobber i HFU kan fortelle om hva HFU kan hjelpe med og hvem de voksne er

Undre seg over hvorfor barn gjør som de gjør

Kunnskap direkte fra barn 
Når barn kommer til HFU, kan de komme dit av mange ulike årsaker. Noen kommer for å snakke om hvordan det går med venner, hvordan det er på skolen eller at de er mye lei seg. Andre kan komme for å ta en graviditetstest, teste seg for kjønnsykdommer eller for å få prevensjon. Uansett hva barn kommer for, og uansett hvor mange ganger de kommer, kan voksne på HFU være trygge voksne som barn kan få til å fortelle om vonde eller strevsomme ting til. For mange barn er det helt avgjørende at voksne stiller undrende spørsmål og lytter godt til det barn sier. Hvis voksne ikke undrer seg, kan de gå glipp av viktige ting for barn. Hvis det er noe barnet sier eller gjør som virker rart eller er vanskelig å forstå, er det viktig at voksne ikke bare går videre eller sier de forstår når de ikke mener det. Barn trenger at voksne forteller ærlig og stiller spørsmål for å forstå, når barn forteller. 

Noen barn som kommer til HFU kan også ha ulike uttrykk. For mange barn som har ulike uttrykk, kan det være avgjørende at voksne på HFU forstår at det alltid er en grunn til at barn gjør som de gjør, og at det veldig ofte ligger noe bak uttrykkene barn har. Når barn er lei seg, sinte, frekke, strever med mat, utsetter seg selv for uønsket sex, overtrener, selvskader, drikker mye, strever med rus, gjør kriminelle handlinger eller utsetter seg selv for vold eller farlige situasjoner, handler det alltid om noe vondt eller strevsomt inni dem. Da trenger barn at voksne har fokus på å komme inn til det som ligger bak uttrykkene de har, og gir hjelp til det som er vondt. 

Se bak rus

Kunnskap direkte fra barn 
Mange barn som har strevd og som strever med rus, sier tydelig at rus alltid handler om noe. Mange av dem har opplevd mye vondt, og ruser seg for å flykte fra det vonde. Mange har følt at de ikke har passet inn hjemme, på skolen eller andre steder. Å være en del av rusmiljøet ble for mange et sted de kunne kjenne på tilhørighet. Når de ruste seg, forsvant de vonde følelsene og de følte seg bedre for en stund. For mange barn har rusen vært en stor trygghet og blitt en stor del av livet deres, og det kan være vondt å gi den fra seg.  

For at voksne skal kunne gi nyttig hjelp til barn som ruser seg, er det viktig at de ikke blir møtt med straff og konsekvenser. For mange barn er det viktig at voksne har fokus på å nå inn til hvorfor de ruser seg, og å finne ting i livet deres som kjennes viktig for dem. Barn ber om at voksne i tjenesten ikke dømmer dem for at de ruser seg, det kan da bli utrygt og vanskelig å snakke ærlig til dem. Barn trenger å bli møtt åpent og med menneskevarme. For mange barn er det avgjørende at voksne undrer seg og vil forstå hvorfor barn gjør som de gjør. Barn trenger å lære at det er trygt å snakke om, og sette ord på vonde eller strevsomme følelser, og at det er voksne som vil hjelpe dem med dette. Når voksne møter barn med denne varmen og undringen, uten å dømme, kan det bli trygt nok til at barn klarer å snakke ærlig om hvorfor de ruser seg og hva de trenger for at de ikke skal ruse seg.

Trygt første møte

Dette er informasjon fagpersonen gir til barn første gang de er hos HFU, eller hvis det er lenge siden de vært der.

Fagpersonen gir informasjon om følgende: 

  • Litt om seg selv og hva HFU kan hjelpe med
  • Hvorfor HFU vil snakke med barnet, hvis barnet ikke selv har tatt kontakt
  • Barnet kan velge hvem av fagpersonene i tjenesten barnet vil snakke med, så langt det lar seg gjøre   
  • Barnet kan ha med en trygghetsperson 
  • Barnet kan selv velge hvor det skal snakke med HFU (eksempel gåtur, park, kafe, koselig kontor) 
  • Barnet kan snakke med en annen voksen barnet selv er trygg på, hvis barnet vil, og at fagpersonen kan hjelpe med å ta kontakt med den voksne (eksempel lærer, annen voksen) 

Trygg start på alle prater

Fremgangsmåten er viktig i starten av alle prater, uavhengig av om det er første gang fagpersonen møter barnet eller om de har snakket sammen flere ganger. For mange barn er starten av en prat avgjørende for om praten blir trygg, og om barn får til å fortelle om viktige ting. 

Fagpersonen gjør følgende: 

  • Snakker med barnet alene. Barnet kan ha med med sin trygghetsperson hvis barnet ønsker det 
  • Snakker med barnet på et sted som barnet synes er trygt 
  • Hvis fagpersonen har fått vite eller har lest noe om barnet, får barnet vite det og forklare hva det tenker om det 
  • Gir informasjon om at ingenting av det barnet sier i praten, deles videre til andre fagfolk i tjenesten eller andre tjenester eller til foreldre, uten at barnet får vite og får uttale seg
  • Gir informasjon om at noe av det som blir snakket om i praten blir skrevet ned, men at barnet får vite hva som er skrevet og får si hva det tenker om det, før det lagres i noe system der andre kan se det

Trygg deling av informasjon om eller fra barnet med andre

Kunnskap direkte fra barn
Mange barn bærer på noe som kjennes strevsomt eller vondt, uten at de har fortalt om det til noen voksne i det offentlige. Kunnskap fra barn viser at en av de viktigste grunnene til dette, er at barn ikke vet hva som skjer med det de forteller, hva voksne kan gjøre med det, eller hvem som får vite det. Når barn ikke vet hva som skjer, blir det, for mange helt umulig å fortelle ærlig til voksne.

Mange barn har opplevd at voksne deler det barn har fortalt, videre til andre voksne, uten at det er avtalt med barnet. Da mister mange barn tillit. De slutter å fortelle, trekker tilbake eller endrer på det de har fortalt. Uten tillit til voksne, forteller ikke barn det viktigste. Tillit til en voksen, betyr ikke at barnet har tillit til andre voksne. Barn ber derfor voksne om å ikke dele det et barn har sagt videre til andre voksne, uten å snakke med barnet først.

Fagpersonen gjør følgende:

  • Forklarer at den vil dele informasjon, hva den vil dele, til hvem og hvorfor
  • Lar barnet uttale seg fritt og får forklare hva det tenker om dette
  • Se etter et rettslig grunnlag for å dele informasjon med foreldre, andre i tjenesten eller andre tjenester, for å beskytte barns rett til privatliv
  • Gjør en konkret vurdering om det finnes rettslig grunnlag for å dele informasjon. Barnets uttalelse må veies opp mot det rettslige grunnlaget. Hvis barnet sier nei, er det stor sjanse for at tillit forsvinner. Dette må taes med i vurderingen av hva som er til barnets beste 
  • Forteller barnet hva som blir bestemt. Hvis informasjon skal deles, får barnet vite det i forkant

Forslag til spørsmål fagpersonen kan stille barnet:

  • Hva tenker du om at jeg vil fortelle dette videre? 
  • Hvorfor vil/vil du ikke at jeg forteller det videre?
  • Hva tror du kan skje hvis foreldre/andre fagfolk får vite dette? 
  • Er det noe du ønsker/ikke ønsker at jeg forteller?
  • Hvorfor ønsker du ikke at jeg forteller?
  • Er det noen voksne du tenker det er bedre at jeg forteller det til, eller noen voksne du tenker at jeg ikke skal fortelle det til?
  • Når og hvordan tenker du at jeg kan fortelle dette? Vil du være der?

Skrive i samarbeid med barn

Kunnskap direkte  fra barn
Måten voksne skriver om barn på, kan bli viktig for hvordan barn blir møtt av andre voksne. Det har også mye å si for hva slags hjelp barn får, og hva slags syn barn kan få på seg selv. Hvis det som blir skrevet ikke stemmer med beskrivelsene fra barnet selv, kan hjelpen barn får oppleves feil eller lite nyttig. Barn ber om at beskrivelser av hva barnet trenger, kommer fra barnet selv, og ikke bare fra voksne. Dette kan gjøres ved at fagpersonen sjekker med barnet i slutten av praten om hva den tenker skal skrives og ikke. Det trenger ikke å ta lang tid. Når det som skrives blir riktig kan det spare tid i livene til barn. Da kan hjelpen barnet får bli mest mulig treffsikker og nyttig. 

Fagpersonen gjør følgende: 

  • Gir informasjon om hva den tenker å skrive 
  • Lar barnet uttale seg fritt og forklare hva det tenker om dette
  • Hvis det er noe som barnet ikke ønsker at skal skrives, prøver fagpersonen å finne ut hvorfor 
  • Tar hensyn til barnets uttalelser, så langt det er mulig
  • Gir informasjon om hva som skal skrives og spør hva barnet tenker 
  • Får tydelig frem det barnet har sagt i det som skrives

INNHOLD

Beskrivelse

Laget av unge og fagfolk i samarbeid

Beskrivelsene av god praksis er bygd på: 

  1. kunnskap fra barn (erfaringer og råd) om helsestasjon for ungdom 
  2. kunnskap fra fagfolk om hva som er god praksis 
  3. barns grunnleggende rettigheter for hvordan voksne i alle offentlige tjenester, skal møte barn, bygd på FNs barnekonvensjon

Forandringsfabrikken Kunnskapssenter inviterte i 2019 psykisk helsetjenestene i ti storbyer til samarbeid. Målet var å lage nasjonale beskrivelser, bygd på kunnskap fra barn, kunnskap fra fagfolk og barns grunnleggende rettigheter etter FNs barnekonvensjon. Unge med erfaring fra psykisk helsetjenester (proffer) i kommunen, reiste sammen med fabrikkarbeidere rundt til storbyene og presenterte kunnskap direkte fra barn, om hva som er god kvalitet sett fra barn. Deretter ble det gjennomført dialoger, med fagfolk og ledere. Proffene presenterte også forslag til arbeidsmåter og verktøy, som fagfolkene ble invitert til å prøve ut. Så møtte proffer fagfolk i hver av tjenestene til dialog-, og fordypningsdager. Fagfolkene presenterte hva de var enige i, uenige i og la vekt på det de gjerne ville gjøre, men som møtte på utfordringer. Fagfolk og proffer laget i 2020-21 beskrivelser av god praksis.

Barn = barn og unge 0-18 år (FNs barnekonvensjon), inkluderer barn med alle slags smerteuttrykk, symptomer eller diagnoser. Beskrivelsene er også relevante i møte med ungdommer over 18 år
Fagperson = alle voksne som jobber på helsestasjon for ungdom, uansett utdanning eller yrke
Trygghetsperson = en person barnet er trygg på og selv har valgt (ikke foreldre)

Barn har grunnleggende rettigheter

Her presenteres barns fire grunnleggende rettigheter for hvordan barn skal bli møtt, etter FNs barnekonvensjon

FNs barnekonvensjon har siden 2003 vært inkorporert i norsk lov med forrang gjennom menneskerettsloven §§ 2 og 3. Det betyr at ved motstrid med andre særlover, retningslinjer eller rundskriv, skal barnekonvensjonen gå foran. Da barnekonvensjonen ble inkorporert, ble kun deler av barns rettigheter tatt inn i særlovgivning, rundskriv og retningslinjer for barn.

Fagfolk har lært om barnets beste og barnets rett til å bli hørt. Hvordan barns rettigheter skal harmonere med øvrig lovgivning og brukes i praksis, er imidlertid ikke godt nok kjent. Barnekonvensjon er lite brukt side om side og i sammenheng med særlovgivningen. Det medfører at tjenestene for barn ikke godt nok kjenner til hvilken konkret betydning de grunnleggende rettighetene har for barn og hvordan de skal brukes i praksis. Da er det ikke sikkert at barns rettigheter blir ivaretatt av fagfolk.

Barnekonvensjon inneholder fire grunnleggende rettigheter for framgangsmåte som gjelder alle barn fra 0-18 år. Disse rettighetene har barn uavhengig av partsrettigheter, samtykkekompetanse og foreldres rettigheter. Rettighetene må ivaretas i framgangsmåten for alle handlinger eller avgjørelser som angår barn.

Disse fire grunnleggende rettighetene for fremgangsmåte er: 

  • at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn ved alle handlinger som berører barn (BK art. 3, Grunnloven § 104), 
  • at barnet har rett til uttale seg fritt om forhold som berører barnet (BK art. 12, Grunnloven § 104),
  • at barnet har rett på informasjon for å kunne uttale seg (BK art. 12) 
  • at barnet har rett til respekt for sitt privatliv (BK art. 16, EMK art. 8, Grunnloven § 102).

Mer om barns grunnleggende rettigheter, se felles grunndel.