God praksis for tjenester som møter små barn

HVORDAN FÅ GOD PRAKSIS:
TJENESTER SOM MØTER SMÅ BARN

Del 1: Gjøre det trygt

Snakke med barn alene

Kunnskap direkte fra barn
At små barn får snakke alene, kan være helt avgjørende for om de får til å fortelle viktige ting. Hvis foreldre er tilstede, kan det gjøre at barn holder tilbake, og ikke forteller om vonde eller strevsomme ting som voksne trenger å vite for å kunne gi barn nyttig hjelp. Mange barn kan være redde for at foreldre skal bli skuffet, lei seg eller sinte for noe barnet forteller om. Voksne kan ikke vite hvilke barn som trenger å snakke alene. Når barn blir spurt om de vil snakke alene foran foreldre eller andre voksne, kan det være vanskelig å svare det de egentlig mener. Derfor må også de minste barna bli spurt alene om de ønsker å snakke med den voksne i tjenesten alene. For mange barn kan det da bli trygt nok til å fortelle om vonde, strevsomme og viktige ting. Da kan barnet og den voksne i tjenesten finne ut hvordan hjelpen kan bli trygg og nyttig for barnet.

Tips: Det kan være lurt å si til foreldre at tjenesten har som rutine å alltid snakke alene med barn, og at dette gjelder uavhengig av barnets alder, smerteuttrykk, symptomer eller diagnoser.

Fagpersonen gjør følgende:

  • Forteller at fagpersonen har lyst til å snakke alene med barnet og hvorfor 
  • Forteller at barnet selv kan velge hvor de skal snakke (lekerom, koselig kontor, andre steder) 
  • Forteller at barnet selv kan velge hva fagpersonen og barnet skal gjøre mens de snakker (leke med biler, sparke ball, tegne)  
  • Lar barnet fortelle hva det tenker om å snakke alene med fagpersonen 
  • Lar barnet få uttale seg fritt om hvor praten skal foregå, og hva barnet  ønsker å gjøre under praten

Hvis barnet ikke ønsker å snakke alene, bør fagpersonen spørre barnet jevnlig om det ønsker å snakke alene. Selv om barn ikke ønsker å snakke alene første gang, kan dette endre seg.

Forklare hvorfor fagpersonen vil snakke alene
For mange barn kan det være vanskelig å svare ærlig på om de vil snakke alene. For at det skal bli trygt for barn å svare ærlig, er det viktig at voksne forklarer hvorfor de ønsker å snakke alene med barnet. Barn må kjenne at voksne forklarer dette fordi de bryr seg og fordi de vil at barn skal ha det bra.

Eksempel på hva fagpersonen kan si:
Jeg har kjempelyst til å bli bedre kjent med deg, og høre hvordan du har det. Ofte kan det være vanskelig å bli ordentlig kjent og fortelle ærlig når det er mange andre mennesker rundt oss. Kan ikke du si hvor favorittplassen din er, så kan du og jeg gå dit å snakke/leke?

Jeg er veldig nysgjerrig på hvordan du har det. Om du er glad, trist, lei deg eller sint. De barna som er trist, lei seg eller sint kan synes det er vanskelig å snakke om de tingene når foreldre eller andre voksne er med, kanskjer er det slik for deg og. Vil du at vi to skal snakke litt sammen alene?

For meg er det kjempeviktig at du har det bra, både når du er i barnehagen, hjemme, på butikken etc. Det kan være litt vanskelig å fortelle om de gangene man ikke har det bra hvis foreldre eller andre voksne er sammen med oss, så kanskje du og jeg skal gå ut å leke og snakke sammen?

Når jeg snakker med barn, så bruker jeg å spørre alle barna jeg snakker med om de vil snakke alene uten at foreldrene er i det samme rommet. Jeg spør fordi det ofte er vanskelig å snakke om vonde, vanskelige eller dumme ting når foreldrene er der. Hvis du vil så kan du og jeg snakke sammen alene?

Hvordan bli litt kjent

Kunnskap direkte fra barn
Mange små barn trenger at det kjennes trygt, før de klarer å snakke om viktige eller vonde ting. For mange barn blir det tryggere når voksne forteller litt om seg selv som menneske, sånn at de blir litt kjent med den voksne. Dette kan være avgjørende for at det skal kjennes trygt i starten.

Ting fagpersonen kan fortelle om seg selv: 

  • Hva du liker å gjøre på fritiden 
  • Hva du liker å spise og drikke 
  • Hvilke dyr du liker
  • Hva som gjør deg glad 
  • Hva som gjør deg lei deg  
  • Hva som gjør deg sint

Spør hvordan det kan bli trygt

Kunnskap direkte fra barn
Det er viktig at fagpersonen prøver å gjøre det trygt nok for barn, sånn at de kan fortelle viktige ting. Det er viktig at den voksne forklarer at den virkelig har lyst til å gjøre det trygt, og at den vil vite det fra barnet selv. Den voksne kan f.eks. spørre om barnet vil leke eller gjøre noe mens de prater sammen.

Forslag til hva fagpersonen kan si:
Når vi skal være sammen nå, er det viktig for meg at vi har det fint sammen og at du kan si ifra til meg hvis du tenker på noe.

Mens vi prater sammen nå, hva vil du at vi gjør da? Vil du leke med lego, spille spill eller leke i sandkassa, leke med dukker eller se på bilder?

Vi skal jo være sammen en liten stund nå. Hvis du kan velge en ting vi skal gjøre sammen, hva vil du gjøre? Har du lyst til å tegne, kaste ball eller huske?

Barn får all viktig informasjon

Kunnskap direkte fra barn
En av de viktigste grunnene til at barn, også de minste barna, ikke forteller om det som vondeste eller mest strevsomme, er at de mangler informasjon. For at det skal bli trygt nok å fortelle, og for at hjelpen de får skal bli nyttig, må alle barn få all viktig informasjon.

Når noe i livet til barn skal bestemmes, trenger barn all informasjonen som er nødvendig for å kunne si hva de tenker om det som skal bestemmes. Dette gjelder også når voksne har fått vite noe om barnet fra andre voksne. Barn trenger at informasjonen blir gitt på en måte som er forståelig for barnet, uten at noe av innholdet i informasjonen blir tatt vekk. Mange barn har forklart at de trenger å vite alt voksne vet om dem, og det som skal bestemmes. Barn har også forklart tydelig at å holde tilbake informasjon for barn, ikke er å beskytte dem. For de minste barna er det ofte foreldre som får informasjon. Alle barn, også de minste, trenger at voksne gir informasjon direkte til dem, og ikke kun til foreldre eller gjennom foreldre. Det er viktig at voksne spør om informasjonen er forståelig, og om det er noe som må gjentas eller bli forklart på en annen måte.

Det er viktig at voksne ikke bruker lang tid på å gi informasjon. Hvis voksne bruker lang tid, kan det kjennes lite nyttig og uviktig for mange barn. Det kan gjøre at barn går glipp av viktig informasjon de trenger, og vil ha. Det kan også kjennes utrygt å sitte i en prat med en voksen som prater lenge. Barn ber om at voksne finner måter å gi all viktig informasjon til barn, på en forståelig, konkret og effektiv måte. Dette gjelder også de minste barna.

Konkrete råd til hvordan gjøre dette i praksis: 

  • Bruk forståelig ord og snakk på en enkel måte
  • Forklar at det er viktig for deg at barnet får vite 
  • Unngå å gi informasjon ut fra lister eller skjemaer
  • Gi informasjon på en konkret, kort og effektiv måte, uten å ta vekk innhold
  • Husk at for at barn skal kunne trygt fortelle om viktige eller vonde ting, må barnet først få all viktig informasjon

Tips: Fagpersonen kan øve på hvordan gi barn informasjon på en forståelig, kort og konkret måte. For eksempel i bilen, om morgenen i speilet, med kollegaer, eller med egne barn/nevøer/nieser.

Snakke om viktige ting

Kunnskap direkte fra barn
Det er avgjørende også for små barn at de får snakket om ting som er viktige for seg. De vet mye om hvordan livet kjennes, hva som er fint, hva som er dumt og hva de trenger når noe er vanskelig.

For mange barn kan det være uvant å få spørsmål som kjennes viktige for dem, fordi de ikke har blitt spurt om det tidligere. Derfor er det viktig at voksne forklarer hvorfor de vil vite fra barn, og sier til barn at de virkelig trenger og vil høre fra barnet. Da kan barn fra de er små lære at voksne tenker at barn har viktige svar om livet sitt.

Forslag til spørsmål fagpersonen kan stille barn: 

  • Hva kan gjøre at du blir glad, lei deg eller redd? 
  • Hvordan synes du at det er å være i barnehagen? 
  • Hvordan synes du at de voksne i barnehagen er? 
  • Når du er lei deg eller vil si ifra om noe, får du til å fortelle det til de voksne i barnehagen? 
  • Hvordan synes du det er å leke med de andre barna i barnehagen? 
  • Hva kan være bra med å leke med de andre barna, og hva kan være dumt? 
  • Hva pleier du og mamma og pappa å gjøre når du ikke er i barnehagen? 
  • Er det noe mamma eller pappa gjør som gjør at du blir lei deg/redd?
  • Er det noe mamma og pappa gjør som er dumt? 
  • Har du en voksen som du synes er snill og som du stoler på, som du kan snakke med hvis du er lei deg, eller hvis du har en hemmelighet du vil at noen skal vite om?


For at barn skal kunne svare helt ærlig på spørsmål som dette, er det avgjørende at spørsmålene blir stilt i en prat alene med barnet. Uansett alder, kan barn være redd for at foreldre eller andre voksne skal bli skuffet, såret, lei seg eller blir sinte for noe barnet sier.

Trygg deling av informasjon om eller fra barnet med andre

Kunnskap direkte fra barn
Mange barn har opplevd at det de har sagt eller gjort, har blitt delt videre med andre voksne, uten at de visste det eller ble samarbeidet med. Da har mange mistet tillit, men ikke bare til den voksne som delte noe videre, men til alle voksne. Det er når barn er små, at de lærer om det er trygt å fortelle til voksne og om voksne er til å stole på. Barn vet ofte om det er lurt at noe de har sagt eller gjort, blir delt videre eller ikke og hvordan det kan gjøres på en måte som er trygt for dem. 

Små barn merker når voksne snakker sammen om noe barnet selv ikke har fortalt. De kan merke det på noe voksne gjør, sier eller måten de snakker til dem på. De kan også merke det på spørsmål voksne stiller dem. Barn kan også merke dette med foreldre. Det er derfor avgjørende at voksne samarbeider med barn når små og store ting skal deles videre, helt fra barna er små.

Fagpersonen gjør følgende:

  • Forklarer at den vil dele informasjon, hva den vil dele, til hvem og hvorfor
  • Lar barnet uttale seg fritt og får forklare hva det tenker om dette
  • Se etter et rettslig grunnlag for å dele informasjon med foreldre, andre i tjenesten eller andre tjenester, for å beskytte barns rett til privatliv
  • Gjør en konkret vurdering om det finnes rettslig grunnlag for å dele informasjon. Barnets uttalelse må veies opp mot det rettslige grunnlaget. Hvis barnet sier nei, er det stor sjanse for at tillit forsvinner. Dette må taes med i vurderingen av hva som er til barnets beste 
  • Forteller barnet hva som blir bestemt. Hvis informasjon skal deles, får barnet vite det i forkant

Forslag til spørsmål fagpersonen kan stille barn:  

  • Hva synes du om at jeg sier det du har sagt til meg, til mamma/pappa/andre voksne? 
  • Vil du at jeg skal si det til pappa/mamma/andre voksne?
  • Hvorfor vil du ikke til at jeg skal si det? 
  • Er det dumt hvis mamma/pappa/andre voksne får vite det her?
  • Er det noe du ikke vil at jeg skal si til mamma/pappa/andre voksne?
  • Skal vi si det nå eller skal vi vente litt? Skal vi si det sammen? Vil du si det? Skal jeg si det? 

Forslag til hva fagpersonen kan si når den vil dele noe videre:  

Jeg tenker at det kan være lurt å fortelle det du har fortalt meg, til mamma og pappa. Da tror jeg de kan hjelpe deg best mulig når du er hjemme

Jeg har veldig lyst til at du skal ha det bra, og nå er jeg litt redd for at du ikke har det så bra. Så jeg lurer om det kan være lurt hvis jeg forteller det til noen andre voksne (fortell hvilke voksne og forklar hvorfor).

Jeg kommer ikke til å si det du har fortalt til meg til noen andre voksne før jeg har spurt deg om det er greit at jeg sier det til noen andre. 

Noen barn synes det er greit at jeg sier det de har fortalt til de andre voksne, andre barn synes det ikke er greit. Det er forskjellig fra barn til barn. Du skal vite at jeg sier ikke noe av det du har sagt til meg til noen andre før jeg har spurt deg om det er greit.

Del 2: Vold og overgrep

Spør åpent og direkte når barn begynner å fortelle

Kunnskap direkte fra barn 

Barn trenger at voksne viser at de tåler å høre det barnet forteller, at de orker å høre, og at de er like glad i barnet selv om det forteller om vold eller overgrep. Dette gjelder også de minste barna. Det er også viktig at voksne sier at ingenting kommer til å bli sagt videre til andre voksne, uten at barnet har blitt snakket med først. Når små barn som har fortalt om vold eller overgrep blir samarbeidet med, kan de lære at voksne er til å stole på. Det kan avgjøre om barnet fortsetter å fortelle, og om hjelpen barnet får blir trygg og er nyttig for barnet. Hvis barn får hjelp som oppleves trygg og nyttig når de er små, kan det spare dem for mange år med unyttig hjelp senere.

Forslag til spørsmål fagpersonen kan stille barn: 

  • Er du mye redd, lei deg eller sint?
  • Vet du hva voksne ikke har lov til å gjøre med barn?
  • Hvordan kjennes det inni deg nå?
  • Hva kan vi gjøre nå, tenker du?
  • Jeg blir redd for at det skal skje noe dumt med deg, hva tenker du om det?
  • Hvordan kan jeg hjelpe deg best mulig? (ev. foreslå)
  • Når skjedde det? Skjer det ofte? Har det skjedd mange ganger?
  • Tror du at det vonde skjer med noen andre enn deg?
  • Har du fortalt om dette til noen andre før?
  • Haster det å gjøre noe i dag, eller vil du lage en trygghetsplan? (forklar hva trygghetsplan er)

Hvis barnet svarer at det ikke vet, handler det ofte om at det ikke er gjort trygt nok til at barnet kan svare ærlig. Det kan også handle om at barnet ikke har fått nok informasjon til å ta en beslutning, og vurderer inni seg om det kan bli verre av å fortelle. 


For mange barn kan det dette for eksempel handle om: 

  • Hva som vil skje med søsknene, og hvem som vil beskytte dem
  • Redsel for å såre den forelderen som ikke gjør vonde ting
  • Ønske om å beskytte en forelder fra den andre
  • Redsel for at det barnet forteller, vil få konsekvenser for barnet
  • Tanker som: er jeg trygg nå, eller hva om det blir verre?
  • Hva kommer andre/foreldrene/familien til å få vite?

Bekymringsmelding i samarbeid med barn

Kunnskap direkte fra barn 

For mange barn er det avgjørende at voksne samarbeider med dem, når voksne er bekymret for at barn er utsatt for vold eller overgrep. Dette gjelder også små barn. Hvis voksne deler det barnet har fortalt videre eller sender bekymringsmelding til barnevernet uten at barnet vet, kan det bli utrygt for mange barn. De kan endre på det de har fortalt, trekke tilbake eller slutte å fortelle. Derfor må voksne alltid samarbeide med barn før de deler noe barnet har fortalt videre, eller hvis de skal sende bekymringsmelding til barnevernet. 

Når et barn har begynt å fortelle om vold eller overgrep til en voksen, er denne voksne nøye utvalgt av barnet. Da er det viktig at den voksne barnet har begynt å fortelle til fortsetter å snakke med barnet. Det kan være med å avgjøre om barnet fortsetter å fortelle eller ikke. Barn trenger at den voksne er ærlig og varm når den snakker med barnet, og at den viser følelser og reaksjoner når barn forteller. Det er viktig at den voksne sier tydelig til barnet at den først bare vil lytte til barnet, og ikke kommer til å gjøre noe eller fortelle noe videre uten at den voksne først har snakket med barnet om det. 

Hvis den voksne tenker at det haster å sende bekymringsmelding, må den tenke over hvem det haster for. Barn har ofte levd i vonde og utrygge situasjoner over tid, og har lært å beskytte seg selv. Barn forteller fordi de ønsker at det vonde skal ta slutt. For noen barn haster det, men for andre er det tryggest at den voksne har is i magen, og venter til barnet og den voksne har lagt en plan sammen. For å finne ut av hvem det haster for, må den voksne spørre barnet. Hvis den voksne tenker det haster selv om barnet ikke tenker det, må den voksne fortelle helt ærlig fra følelsene sine, hvorfor den tenker at bekymringsmelding må bli sendt selv om barnet ikke vil. 

Fagpersonen gjør følgende:

  • Snakker med barnet alene om bekymringen 
  • Forteller at ingenting av det barnet sier i praten, deles videre til andre voksne/tjenester/foreldre uten at barnet får vite og får uttale seg
  • Forteller at fagpersonen tenker å sende bekymringsmelding til barnevernet og hvorfor 
  • Forteller hva barnevernet er, og foreslår for barnet at de sammen kan ringe barnevernet for å høre hva barnevernet er og hva de kan hjelpe med. Sier at de kan ringe uten å si hvem barnet er 
  • Lar barnet uttale seg og forklare hva det tenker om dette. Hvis barnet ikke ønsker det, prøver fagpersonen å finne ut hvorfor
  • Følger barnets uttalelser så langt det er mulig
  • Forteller hva som er bestemt og lar barnet uttale seg fritt
  • Forteller at fagpersonen kan være med i praten med barnevernet, hvis barnet selv ønsker det 
  • Fortsetter å følge opp og snakke med barnet, hvis barnet selv ønsker det 
  • Gjør en konkret vurdering om foreldre skal få vite om bekymringsmeldingen. Barnet får forklare om barnet ønsker at foreldre skal få vite om bekymringsmeldingen. Det barnet sier følges så langt det er mulig 

 

Forslag til spørsmål fagpersonen kan stille barn: 

  • Jeg har lyst til å fortelle det du sa til meg til barnevernet. Hva tenker du er bra med at jeg forteller det? Hva tenker du er dumt med at jeg forteller det? 
  • Er det noe du er redd for? 
  • Hva gjør at du er redd for at barnevernet skal få vite det? 
  • Hvorfor vil du ikke at jeg skal si det til barnevernet? 
  • Vet du om noe av det samme som skjer med deg, skjer med søsknene dine også? 
  • Er det noe du er redd for at skal skje med søsknene dine hvis jeg forteller det til barnevernet? 
  • Hva gjør at du er redd? 
  • Gjør foreldrene dine noe vondt eller dumt mot søsknene dine? Hva er det de gjør? 
  • Vil du at jeg skal fortelle dette til barnevernet nå, eller skal vi vente? Hvorfor vil du vente?

 

Fagpersonen vurderer følgende før bekymringsmelding sendes:  

  • Vil barnet fortsette å ha tillit til meg og andre voksne, og fortelle viktige ting hvis jeg sender bekymringsmelding?
  • Vil det bli bedre i livet til barnet, og vil barnet få det bedre inni seg hvis jeg sender bekymringsmelding? 
  • Hvis jeg velger å gjøre dette uten at barnet ønsker det, vil det fortsatt hjelpe barnet? 
  • Vil barnet få til å fortelle alt og det mest alvorlige til barnevernet hvis jeg sender bekymringsmelding, selv om barnet ikke vil?

Før bekymringsmelding sendes, må fagpersonen vurdere om det kan ha større konsekvenser å sende bekymringsmelding, enn ved å ikke gjøre det eller ved å vente. Da kan det hjelpe å ha noen spørsmål som fagpersonen kan stille barnet. Spørsmålene kan hjelpe fagpersonen med å finne ut om det virkelig er til barnets beste å sende bekymringsmelding. Hvis barnet svarer nei på et eller flere av spørsmålene, må fagpersonen vurdere om konsekvensene av å melde imot barnets ønsker er større enn å vente.

INNHOLD

Beskrivelse

For fagfolk i alle psykisk helsetjenester som møter barn 2-7 år
I helsestasjon, PPT, fysioterapeut m.m.

Laget av unge og fagfolk i samarbeid

Beskrivelsene av god praksis er laget for at fagfolk som jobber med små barn, skal ha beskrivelser av god praksis bygd på: 

  1. kunnskap fra barn (erfaringer og råd) om psykisk helsetjenester
  2. kunnskap fra fagfolk om hva som er god praksis 
  3. barns grunnleggende rettigheter for hvordan voksne i alle offentlige tjenester, skal møte barn, etter FNs barnekonvensjon

Forandringsfabrikken Kunnskapssenter inviterte i 2019 psykisk helsetjenestene i ti storbyer til samarbeid. Målet var å lage nasjonale beskrivelser, bygd på kunnskap fra barn, kunnskap fra fagfolk og barns grunnleggende rettigheter etter FNs barnekonvensjon. Unge med erfaring fra psykisk helsetjenester (proffer) i kommunen, reiste sammen med fabrikkarbeidere rundt til storbyene og presenterte kunnskap direkte fra barn, om hva som er god kvalitet sett fra barn. Deretter ble det gjennomført dialoger, med fagfolk og ledere. Proffene presenterte også forslag til arbeidsmåter og verktøy, som fagfolkene ble invitert til å prøve ut. Så møtte proffer fagfolk i hver av tjenestene til dialog-, og fordypningsdager. Fagfolkene presenterte hva de var enige i, uenige i og la vekt på det de gjerne ville gjøre, men som møtte på utfordringer. Fagfolk og proffer laget i 2020-21 beskrivelser av god praksis.

I dialoger mellom proffer og fagfolk, har flere fagfolk pekt på utfordringen ved å gjøre det trygt for små barn, sånn at små barn får til å fortelle om viktige og vonde ting. De har også løftet frem utfordringer ved å samarbeide med de minste barna. Disse beskrivelsene viser hvordan fagfolk, konkret, kan gjøre det trygt for små barn og hvordan fagfolk kan samarbeide med dem.

Barn har grunnleggende rettigheter

Her presenteres barns fire grunnleggende rettigheter for hvordan barn og unge skal bli møtt, etter FNs barnekonvensjon.

FNs barnekonvensjon har siden 2003 vært inkorporert i norsk lov med forrang gjennom menneskerettsloven §§ 2 og 3. Det betyr at ved motstrid med andre særlover, retningslinjer eller rundskriv, skal barnekonvensjonen gå foran. Da barnekonvensjonen ble inkorporert, ble kun deler av barns rettigheter tatt inn i særlovgivning, rundskriv og retningslinjer for barn.
Fagfolk har lært om barnets beste og barnets rett til å bli hørt. Hvordan barns rettigheter skal harmonere med øvrig lovgivning og brukes i praksis, er imidlertid ikke godt nok kjent. Barnekonvensjon er lite brukt side om side og i sammenheng med særlovgivningen. Det medfører at tjenestene for barn ikke godt nok kjenner til hvilken konkret betydning de grunnleggende rettighetene har for barn og hvordan de skal brukes i praksis. Da er det ikke sikkert at barns rettigheter blir ivaretatt av fagfolk.
Barnekonvensjon inneholder fire grunnleggende rettigheter for framgangsmåte som gjelder alle barn fra 0-18 år. Disse rettighetene har barn uavhengig av partsrettigheter, samtykkekompetanse og foreldres rettigheter. Rettighetene må ivaretas i framgangsmåten for alle handlinger eller avgjørelser som angår barn.

Disse fire grunnleggende rettighetene for fremgangsmåte er: 

  • at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn ved alle handlinger som berører barn (BK art. 3, Grunnloven § 104), 
  • at barnet har rett til uttale seg fritt om forhold som berører barnet (BK art. 12, Grunnloven § 104),
  • at barnet har rett på informasjon for å kunne uttale seg (BK art. 12) 

at barnet har rett til respekt for sitt privatliv (BK art. 16, EMK art. 8, Grunnloven § 102).