Forskning og kunnskap fra barn - likheter?
Kunnskap fra barn er erfaringer og råd hentet inn i undersøkelser. I dette arbeidet brukes en deltakende metodikk, mer her.
Funnene i undersøkelsene har på mange områder mange likheter, både med funn i forskning og i offentlige utredninger.
Hvordan det offentlige møter og samarbeider med barn utsatt for omsorgssvikt, vold eller overgrep
Klokhet om vold og overgrep (2020)
500 barn og ungdommer utsatt for vold eller overgrep har delt erfaringer og gitt råd. Ett av temaene var hvordan gjøre det trygt nok for barn til å fortelle og trygt nok etter at de har fortalt.
- barn forteller ikke om vold og overgrep fordi de ikke vet hva som skjer med det de forteller. Hva vil de voksne gjøre? Hva vil de si, og til hvem? Kan det bli verre?
- barn vet ikke hva voksne ikke har lov til å gjøre mot barn. Da kan det bli vanskelig å fortelle om vold og overgrep
- fokus på barnets oppførsel, kan dekke over vold og overgrep. Hjelp til å fjerne symptomer eller oppførsel, kan gjøre livet verre for barn
Klokhet om vold og overgrep er skrevet av unge utsatt for det, i samarbeid med anerkjente fagpersoner.
Sentralt i boka er hvordan barnet kan følges opp på en trygg måte, og hvordan det de forteller, kan beskyttes.
500 barn og unge som har opplevd vold og overgrep i nære relasjoner, deler sine erfaringer og gir råd til god praksis. De har med seg fagfolk fra barnehage, skole, barnevern, helsetjenester og politi som alle bidrar med sin kunnskap.
Sentralt i boka er hvordan barnet kan følges opp på en trygg måte, og hvordan det de forteller, kan beskyttes.
Hvordan kan barnehage, skole, barnevern og helsetjenester oppleves trygge for barn?
Hvordan kan voksne snakke med barn når de er bekymret for vold og overgrep?
Hva må voksne gjøre når et barn har fortalt om vold eller overgrep?
Hva kan de voksne gjøre etter at barnet har fortalt?
Hvordan kan voksne tenke om flytting og om å anmelde?
Boka er for studenter som utdanner seg til å arbeide med barn og unge, for barnehagelærere, lærere, sykepleiere, helsesøstre, tannleger, psykologer, politi, barnevernspedagoger og sosionomer. Den er også nyttig for politikere, byråkrater og andre som vil forstå og bidra til å forebygge vold i nære relasjoner.
Barnevoldsutvalgets NOU 2017:12 “Svik og svikt”
Barnevoldsutvalget gikk gjennom alvorlige saker der barn og ungdom har vært utsatt for omssorgssvikt, vold og seksuelle overgrep. Noen funn fra gjennomgangen:
- barn får ikke snakke med trygge nok rammer til å fortelle om det de opplevde hjemme
- barn blir ikke snakket med direkte i undersøkelser av barnevernet, men foreldre, skole og hjelpetjenester snakkes med
- omsorgssituasjonen til barn blir vurdert uten å snakke med barnet
- fokus på barns smerteuttrykk, atferd og diagnoser uten vurdering av om dette handler om hjemmesituasjonen til barnet
Barnevoldsutvalget ble oppnevnt i 2015 og skulle gjennomgå alvorlige saker der barn og ungdom har vært utsatt for vold, seksuelle overgrep og omsorgssvikt. Utvalget leverte sin utredning i 2017. Dette var et av tiltakene i regjeringens tiltaksplan for å bekjempe vold og seksuelle overgrep mot barn og ungdom (2014–2017), En god barndom varer livet ut. Utvalgets oppgave var å avdekke hvorvidt, i hvilken grad og på hvilken måte det har forekommet svikt i det offentlige tjenesteapparats håndtering av sakene som de skulle se på. Barnevoldsutvalget fant mange av de samme utfordringene som kunnskapen direkte fra barn viser, og noen av disse utfordringene viser vi her.
Fra kap. 6 Områder av svikt i de gjennomgåtte sakene
Tekstene er direkte utdrag fra rapporten.
6.2.1 Avdekking var ikke et resultat av det offentliges innsats
«Nesten ingen av sakene som utvalget har sett på, ble avdekket som et resultat av det offentliges innsats.(…) Utvalget så også eksempler på at barn hadde blitt voksne eller nesten voksne før de fortalte til noen i hjelpeapparatet hva de hadde blitt utsatt for. Det var eksempler på at barn ikke ble trodd da de fortalte om vold eller seksuelle overgrep i hjemmet.»
6.2.2 Samtaler med barn mangler eller har for dårlig kvalitet
«Utvalget så eksempler på manglende samtale med barn for alle tjenestene i de sakene utvalget gjennomgikk. I nesten alle sakene var barna i en alder der det kunne forventes at de hadde fått muligheten til å snakke med en fra hjelpeapparatet på tomannshånd om mulig eksponering for vold, seksuelle overgrep eller omsorgssvikt.»
6.2.2.2 Undersøkelser av omsorgssituasjonen inkluderte ikke samtaler med barnet
“Utvalget så eksempler på at bekymringsmeldinger hadde ført til undersøkelse hvor barneverntjenesten og andre tjenester var i dialog med foreldre og med tjenester som hadde med barnet å gjøre, slik som skole og helsestasjon, men hvor det ikke ble snakket med barnet direkte.»
6.2.2.3 Samtaler med barnet ble ikke tilrettelagt slik at det var mulig for barnet å snakke fritt
«Det var blant sakene også eksempler på at barn hadde blitt snakket med, men ikke på en måte eller med rammer rundt som var egnet til å gjøre dem trygge nok til å kunne fortelle om det de opplevde hjemme. Man snakket for eksempel med familien samlet i sofaen eller rundt kjøkkenbordet hjemme, eller man snakket med barnet mens foreldrene var til stede i et naborom.»
6.2.2.4 Undersøkelser og behandling som inkluderte samtaler med barn utforsket ikke om barnet var utsatt for vold, seksuelle overgrep eller omsorgssvikt
«Enten var samtalene generelle rundt «nøytrale» temaer, eller de var rettet mot å hjelpe barnet med sosiale og skolerelaterte vansker. De utsatte utvalget var i kontakt med, var klare på at de aldri hadde blitt spurt hvordan de hadde det hjemme, eller hvorfor de oppførte seg som de gjorde.»
6.2.2.5 Barn ble ikke lyttet til
«Utvalget så også eksempler på at barn ikke ble trodd når de fortalte om at de ble utsatt for vold, seksuelle overgrep eller omsorgssvikt. I en av sakene ble
et barns forklaring om at forelderen var voldelig, tolket av barneverntjenesten som en hevnaksjon, og meldingen ble henlagt som sjikane.»
6.2.3 Manglende forståelse av årsaker til symptomer, atferdsuttrykk mm
«Det var eksempler på manglende vurdering av vold, seksuelle overgrep og omsorgssvikt som en mulig differensialdiagnose. Det vil si at helsevesenet ikke vurderte om et barns plager eller symptomer kunne skyldes at de
ble utsatt for vold, overgrep eller omsorgssvikt. (…) Utvalget så eksempler på at barn blant annet slet med sosial tilbaketrekningsatferd, forsinket språklig og motorisk utvikling, søvnproblemer, sengevæting, uro og hyperaktivitet, oppmerksomhets- og konsentrasjonsvansker, atferdsvansker med raserianfall og fysisk utagering, sosiale tilpasningsvansker i skolen og skolefaglig tilkortkommenhet. Det var eksempler på at barna gjennom kontakt med psykisk helsevern hadde fått diagnoser på grunnlag av slike vansker. Blant diagnoser som gikk igjen i sakene, frmsto ADHD som den klart vanligste. Det var også barn som var diagnostisert med atferdsforstyrrelser, angst, depresjon, spiseforstyrrelser og Aspergers syndrom, med flere. (…) Likevel var refleksjoner rundt slike årsaksforhold nærmest fraværende i dokumentene utvalget hadde tilgang til (…) Hjemmesituasjonen eller andre livsbelastninger var ikke tematisert i samtaler med barnet. (…) Når det gjelder ADHD, virket det som om tilstanden jevnt over ble forstått som en medfødt tilstand.»
6.2.6.5 Sammenhengen mellom atferdsvansker eller diagnostiserbare lidelser og belastninger i omsorgssituasjonen ble ikke undersøkt
«Utvalget så eksempler på saker der barna hadde alvorlige atferdsvansker og tilpasningsvansker i skolen, og fikk diagnoser knyttet til denne atferden uten at det ble undersøkt i hvilken grad problemene kunne være miljøbetingede. (…) Det var eksempler på saker der dette sviktet i psykisk helsevern for barn og unge, og utvalget så også eksempler på at atferd observert under kontroller ved helsestasjonen, slik som tilbaketrekningsatferd hos barn, burde ha utløst bekymring for at barna levde under truende forhold.»
6.2.6.3 Omsorgssituasjonen ble vurdert uten å snakke med barna
«Et av de mest fremtredende funnene fra utvalgets gjennomgang var fraværet av samtaler med barn – at omsorgssituasjonen ble vurdert uten at man hadde forsøkt å innhente barnas egne opplevelser av hjemmesituasjonen. Utvalget så eksempler på at bekymringsmeldinger til barneverntjenesten var utløst av at barn selv hadde fortalt direkte til voksne at de ble slått, eller at det var vold i hjemmet, men hvor dette likevel ikke ble fulgt opp med samtaler med barna alene. Dette gjaldt ikke kun barneverntjenesten. Utvalget så eksempler på at tjenestene ikke snakket med barn om potensiell utsatthet for vold, seksuelle overgrep eller omsorgssvikt.»
6.2.6.4 Sakkyndigvurderinger og utforming av sakkyndiges mandat bidro til å forlenge barnas tilværelse i skadelige oppvekstforhold
«Det var eksempler på saker som etterlot et inntrykk av at vurderinger gjort av eksterne sakkyndige bidro til å svekke barneverntjenestens arbeid og forlenget barnas tilværelse i helt uakseptable omsorgsforhold.»
6.2.11 Relasjonen til den voksne blir prioritert
«Det var eksempler på saker der utvalget fikk inntrykk av at barneverntjenestens rolle bar mer preg av å være et foreldrevern enn
et barnevern. Det var eksempler på saker der det kunne virke som saksbehandlerens relasjon til foreldrene grenset til å være av mer privat karakter. Lojaliteten til foreldrene syntes å være sterkere enn lojaliteten til barnet. Dette kunne komme til uttrykk ved at tjenestepersonen tok parti med forelderen overfor andre tjenester som uttrykte bekymring, kun basert på foreldres egne utsagn og uten å ha gjort nærmere kritiske undersøkelser av hjemmesituasjonen eller foreldrenes omsorgsevne.»
