Barns rettigheter i barnehagen
KORT FORTALT
Når voksne i barnehagen skal gjøre en handling eller ta avgjørelser som gjelder et barn, har barnet rettigheter som kan kalles prosessrettigheter. Disse rettighetene skal sikre at vurderingen av barnets beste gjøres på en trygg måte for barnet og at resultatet blir riktig og nyttig for barnet.
Handlinger og avgjørelser som berører barn i barnehagen kan for eksempel være å fortelle noe fra eller om barnet til voksne hjemme eller andre voksne eller bestemme at barnet skal få spesialpedagogisk hjelp.
Prosessrettighetene står blant annet i FNs barnekonvensjon som er en del av norsk lov:
- rett til å uttale seg fritt – art. 12
- rett til informasjon – implisitt av art. 12
- retten til respekt for privatliv – art. 16
- barnets beste – art. 3
Rettighetene gjelder alle barn uansett alder, og foreldre eller andre voksne kan ikke begrense rettighetene.
Sammenhengen mellom rettighetene kan forklares slik:
For at barnets beste skal kunne vurderes, må barnet få uttale seg fritt. For å kunne uttale seg fritt, må barnet få informasjon og få vite hva som skjer med det barnet forteller (respekt for privatliv). Prosessen som leder frem til en avgjørelse eller handling, skal gjøres på en trygg måte for barnet. Barnet skal bli inkludert og lyttet til.
HVA ER PROSESSRETTIGHETER
Når voksne i barnehagen skal gjøre en handling eller ta avgjørelser som handler om et barn, har barnet egne rettigheter. Disse rettighetene skal sikre at vurderingen av barnets beste gjøres på en trygg måte og at resultatet blir riktig og nyttig for barnet. Disse rettighetene kaller vi barns prosessrettigheter. Voksne har ansvaret for å sikre disse rettighetene. Hva som er det beste for barnet må vurderes konkret i alle saker og avgjørelser som berører barnet.
BAKGRUNN FOR PROSESSRETTIGHETENE
Prosessrettighetene finner vi blant annet i FNs barnekonvensjon. Barnekonvensjonen gjelder for barn i barnehagen og alle andre barn under 18 år. Barnekonvensjonen ble en del av norsk lov i 2003. Noen av rettighetene er tatt inn i barnehageloven, men ikke alle. Derfor må barnekonvensjonen brukes sammen med barnehageloven.
OM PROSESSRETTIGHETENE
Prosessrettighetene gjelder alltid når en skal gjøre en handling eller ta en avgjørelse som gjelder et barn. Det kan for eksempel være:
- Når noe skjer i barnehagen som gjør at en voksen må gripe inn eller snakke med barnet
- Når en voksen i barnehagen tenker den må si ifra om noe til foreldrene til barnet eller til andre voksne
- Hvis det skal være møte om et barn i barnehagen
- Hvis et barn gjør eller sier noe som gjør voksne bekymret og de tenker at det må gjøre noe med bekymringen
- I vurdering av om barn skal ha noen ekstra tiltak eller hjelp
For at barnets beste skal kunne vurderes, må barnet først få uttale seg fritt (snakke trygt). For å kunne uttale seg fritt, må barnet få informasjon og få vite hva som skjer med det barnet forteller (respekt for privatliv).
RETTEN TIL Å UTTALE SEG FRITT
(BK art. 12, Grl. § 104 og bhl. § 3)
Barn har rett til å uttale seg fritt ved alle handlinger og avgjørelser som gjelder barnet. Barn har denne rettigheten uavhengig av hvor gammel de er. I barnekonvensjonen står det at barn har rett til å uttrykke seg, det vil si at rettigheten også gjelder barn uten talespråk (1). Foreldre kan ikke begrense barns rett til å uttale seg fritt.
Ordet “fritt” betyr at voksne må sikre at det kjennes trygt for barn når det skal uttale seg. Dette gjøres ved å sørge for:
- Voksen som kjennes trygg: Barn må få snakke med en voksen det selv uttrykker at det kjenner seg trygg på eller ha med en voksen det kjenner seg trygg på
- Sted som kjennes trygt: Barn må få snakke på et sted barnet kjenner seg trygg (2)
- Ikke påvirkes: Barn skal ikke utsettes for påvirkning eller press når det skal uttale seg, verken fra foreldre, andre omsorgspersoner eller voksne i barnehagen (3)
- Informasjon: Barn må få nok og forståelig informasjon (4)
- Hva skjer videre: Barn må få vite hva som skjer med det de forteller (5)
RETT PÅ INFORMASJON
(Følger implisitt BK art. 12 jf. generell kommentar nr. 12 avsnitt 25)
Retten til informasjon er en forutsetning for at et barn skal kunne uttale seg fritt. For å kunne si at et barn har fått uttale seg fritt, må det derfor først ha fått nok og forståelig informasjon.
Alle barn har som utgangspunkt rett til informasjon og det er veldig få unntak fra dette. Barn har rett til informasjon uavhengig av hvor gamle de er. Foreldre kan ikke begrense denne rettigheten.
Informasjonen må gis på en forståelig og hensynsfull måte, den må gjentas når det trengs. Barn har også krav på å vite det hvis voksne får ny informasjon underveis.
Retten til informasjon er viktig fordi uten nok informasjon kan ikke barn vite hvilke muligheter som finnes eller vurdere hva som er det beste for seg i den aktuelle situasjonen.
Barn må få informasjon om
- Det som skal skje eller bestemmes
- De ulike alternativene som finnes og konsekvensene av disse
- Hvilken informasjon den voksne har og fra hvem
- Hva som vil skje med det barnet forteller
RETT TIL RESPEKT FOR PRIVATLIV
(BK art. 16, Grl. § 102 og EMK art. 8)
For å kunne si at et barn har fått uttale seg fritt før en handling eller avgjørelse tas, må barnet ha fått vite hva som skjer med det barnet forteller. Dette er en del av barns rett til respekt for sitt privatliv. I barnehagen betyr dette at opplysninger fra eller om barn ikke automatisk kan deles med foreldre, andre voksne eller tjenester.
Det kan gjøres unntak fra dette i noen tilfeller. Da må følgende momenter vurderes:
- Grunnlag i lov: Det må finnes grunnlag i en norsk lov.
- Nødvendig: Det være nødvendig å dele opplysningene.
- Barnets beste: Det må vurderes om det er til det beste for barnet å dele.
For å finne ut om det er grunnlag i lov, nødvendig og til barnets beste, må barnet få vite hva den voksne vil dele, hvorfor og hvem den vil fortelle videre til. Så må barnet få si hva barnet tenker om delingen, og det barnet sier må være viktig i avgjørelsen av om det skal deles eller ikke.
Hvis barnet sier ja til at ting kan deles, må den voksne uansett vurdere hva som er nødvendig å dele videre og om det er til barnets beste.
Hvis et barn sier nei til å dele, må den voksne så langt det er mulig prøve å finne ut hvorfor barnet sier nei, og barnets forklaring må være med i vurderingen av om det er nødvendig og til det beste for barnets å dele.
Hvis den voksne vurderer at det er nødvendig og til barnets beste å dele, selv om barnet ikke ønsker det, må den voksne forklare til barnet hvorfor. Hva som skal fortelles videre, til hvem, når og hvordan, må så langt som mulig bestemmes i samarbeid med barnet. Finn ut om man kan dele informasjonen på en måte som er trygg for barnet; kanskje kan man vente med å dele, og kanskje trenger man ikke å dele alt. Man skal uansett ikke dele mer enn det som er nødvendig.
BARNETS BESTE
Når barnet har fått nok og forståelig informasjon, fått vite hva som skjer med det de forteller og fått uttale seg fritt, kan det vurderes hva som er til barnets beste i den aktuelle situasjonen.
Etter barnekonvensjonen art. 3 og Grl. § 104 andre ledd skal barnets beste være et grunnleggende hensyn ved alle handlinger og avgjørelser som berører barn. Hensynet til barnets beste skal tillegges stor vekt og være utgangspunktet for avgjørelsen. (6)
Hva som er det beste for barnet må avgjøres ut ifra en konkret vurdering, der barnets egne meninger er et sentralt moment (7). Det at barnet er veldig ungt eller i sårbare situasjoner, for eksempel på grunn av funksjonshemming, fratar dem IKKE retten til å uttale seg fritt, og deres mening skal ikke vektlegges mindre i vurderingen av hva som er barnets beste (8).