NY rapport: Klokhet om rus

28. november 2018

Hvordan kan vi hjelpe unge før de havner i rus? Hva er nyttig hjelp fra hjelpesystemer og skole? Hva må forandres i Norge? 58 unge som har strevd med rus deler sin kunnskap i den nye rapporten Klokhet om rus. 

Ideen bak Klokhet om rus er å lytte til hva unge som strever med rus tenker er nyttig hjelp. Målet er at Norge skal få nyttige og samarbeidende systemer, bygget på kunnskapen til ungdommer med erfaring fra rus. 

Klokhet om rus er en undersøkelse som er gjennomført i samarbeid mellom Forandringsfabrikken og Rådet for Psykisk helse. Prosjektet er støttet av ExtraStiftelsen.


BESTILLING:

Bestill rapporten i trykket versjon på: post@forandringsfabrikken.no

Pris: 1 stk kr. 60, 5 stk. kr 250,- 10 stk. kr. 400,-  25 stk. kr 750. Porto kommer i tillegg. 

Under kan du lese hele rapporten:

KLOKHET OM RUS - råd fra unge med ruserfaring

ORD I STARTEN

Vi er unge som har ruset oss. Vi har kjent på kroppen hvordan det er å bli møtt av hjelpesystemene på godt og vondt. Og vi har mye kunnskap om hva som gjør at vi vi flykter inn i rus, og hva som skal til for at vi skal komme ut av rus.

Disse rådene er til deg som brenner for at vi skal få et godt liv uten rus, og til deg med et åpent hjerte for å ta denne kunnskapen på alvor. Her får du kunnskap fra unge til skole, barnevern, BUP, barneverninstitusjon og ruskollektiv.

Når dere leser dette, vit at vi deler erfaringer og råd fra innerst i hjertene våre til dere som kan gjøre en forskjell. Vi ønsker oss at du tar med rådene og erfaringene og bærer de med deg i møte med de som kommer etter oss.

Det er mange forskjellige grunner til at vi har startet å ruse oss, men noe som er felles for alle oss er at vi har hatt mye vondt inni oss. Noen voksne har gjort ting som har gjort at det har blitt bedre inne oss, andre har gjort ting som gjør at det ble vanskelig å slutte å ruse oss. Her kommer våre råd for hvordan dere kan møte oss klokt når vi sliter med rus.

Varme hilsener fra oss som har gitt rådene

Innholdsfortegnelse:

"

Jeg tok kontroll over følelsene mine ved å ikke føle på dem.

Om ungdommene
58 unge som strever, eller nylig har strevd, med rus har deltatt i denne undersøkelsen. De er i alderen 15-23 år. 40 av de unge bodde i forskjellige ruskollektiv eller barneverninstitusjoner på det tidspunktet de ble snakket med. Over halvparten forteller at de tidligere har opplevd omsorgssvikt, hatt rus i oppveksten eller hatt foreldre eller familie som har brukt makt, vold eller overgrep mot dem.

Svar som har gått igjen fra mange unge, er oppsummert i denne rapporten. Svarene er publisert som de er sagt, uten tolkninger og analyser. Svarene er hentet inn med ForandringsMetodikk.

Del 1: Årsaker til rus

Flykter fra vondt

Oppsummert kunnskap:
De fleste av oss ruser oss for å flykte fra det som gjør vondt. Mange av oss har følt oss verdiløse og alene. Mange har hatt dårlig selvfølelse. De første gangene vi ruser oss, forsvinner de vonde følelsene. Rusen gjør at vi for en stund føler oss bedre. Noen av oss tør å være mer sosiale, noen kjenner mer glede.

I begynnelsen hjelper rusen oss til å ta kontroll over de vonde følelsene ved å ikke føle. Men etter hvert tar rusen kontroll over oss. Når rusen tar kontroll, kan det skje enda mer vonde ting. Det kan bli mer alvorlige hendelser og for mange blir det store personlige konsekvenser. Rusmidlene blir tyngre og noen ender i fengsel, institusjoner, eller mister livet.

Mange av oss har prøvd å si fra om at noe var vondt hjemme, siden vi var små. Vi har sagt fra på ulike måter. Noen har vært stille, noen triste, noen blide, noen bråkete, noen har vært mye ute og noen masete på voksne. Noen av oss har veldig ofte hatt med folk hjem fra skolen, mens andre av oss er mye med andre hjem fra skolen. Vi ville helst ikke være hjemme.

Sitater:
Alle var stolte over at jeg hadde sluttet med selvskadingen. Men jeg byttet det bare ut med rus. Rusen ble den nye selvskadingen.

Det handlet om å undertrykke følelser. Jeg var stappfull av angst og hadde det vondt. Når du ruser deg handler det om å ta kontroll over følelsene. Så tar rusen kontroll over deg. Rusen gjorde at jeg slapp å tenke og føle på alt som var vondt.

Jeg var opptatt av å ha kontroll inne i meg, men klarte ikke det og det var vondt og jævlig. En kjapp flukt fra dette var rus. Jeg tok kontroll over følelsene mine ved ikke å føle på dem. Og så tok jeg kontroll over livet med rus.

Rusen blir en flukt fra det man egentlig flyktet fra. Det ble lag på lag på lag på lag. Jeg flyktet fra problemene mine, men nå ville jeg heller hatt de problemene jeg hadde.

Rus ble flukt fra de to følelsene sur og sint. Jeg ville heller være «glad» når jeg rusa meg. Jeg har hele livet følt at jeg er til bry i verden.

Rusen brakte meg tilbake til den nøytrale delen, den gjorde meg fullstendig kald. Da jeg ruste meg, fikk jeg ikke mulighet til å utvikle følelsene mine. Jeg kunne ikke sette navn på vanskelige følelser.

Rus fikk meg til å tro at det fantes et lite håp der ute.

Mangler tilhørighet

Oppsummert kunnskap:
Mange av oss har følt at vi ikke har passet inn. Ikke passet inn hjemme, på skolen eller i samfunnet.

Noen av oss har også kjent på at det ikke er greit å ha det vondt. Rusmiljøet ble fort et sted der vi kunne kjenne på tilhørighet, en plass det var lov å ha det vondt. Et sted der du ble akseptert selv om du var annerledes. For mange av oss har det å være i et rusmiljø handlet om å bli akseptert og ha et felleskap og gå til.

Noen trente ekstremt mye. Vi har alle et stort ønske om å bli sett for å være flink eller spise lite. Noen blir sinte, slår og har veldig høye stemmer, andre er nesten usynlige og veldig snille. Noen av oss skader oss, spiller tv spill hele tiden, gambler, stjeler eller har sex med masse folk, for å få bekreftelse.

Dersom voksne ikke klarer å nå det som gjør vondt inni oss, blir rus siste stopp. Rusen blir en løsning for å slippe og føle. Det er siste løsning etter at vi i mange år har prøvd å si fra om at noe har vært veldig vondt. For mange av oss kan rus være noe vi ikke så for oss at vi kunne drive med. Vi ble den vi aldri ville bli.

Sitater:
Det å ruse seg, handlet om å høre til i et miljø. Det eneste kriteriet er at du ruser deg. Dersom du ikke blir akseptert noe sted, vil du uansett bli akseptert i rusmiljøet. Der aksepterer de alle.

I begynnelsen da jeg rusa meg så handla det om vennskapet og samholdet, at ingen ser rart på deg. Det var så lett å komme inn i rusmiljøet for der var det greit å ha det dritt og det var greit å være seg selv.

Rusen ble meg, og det føltes godt. Jeg kom i kontakt med andre som rusa seg og fikk lett venner i miljøet. Vi hadde et fellesskap i rusen. Helt til alt gikk galt.

Bærer på vold og omsorgssvikt

Oppsummert kunnskap:
Mange av oss har vokst opp med rus, omsorgssvikt, vold eller overgrep. Vi har vært utrygge og har ofte kjent på at vi ikke var gode nok. Det å vokse opp i disse hjemmene kan gjør at vi blir redde. Redde for når er neste gang vi blir slått? Når klikker pappa? Har mamma rusa seg i dag også? Hvorfor ligger hun bare i sofaen? Har vi mat hjemme denne uka? Vi legger skylda på oss selv, og begynner å tenke er det meg? Tar jeg for mye plass? Er det fordi jeg ikke ryddet huset i dag? Er det derfor hun ikke er glad i meg?

Og noen av oss skjønner ikke hvorfor mamma og pappa gjør vondt mot oss. Kunne vi gjort noe annerledes? Hvorfor straffer de oss, vi prøver så godt vi kan? Vi tar på oss selv ansvaret og blir minivoksne. Vi tar på oss ansvaret vi ikke skulle ha. Vasker huset, lager mat, henter mindre søsken i barnehage og skole. Vi går rundt hjemme og prøver og lage minst mulig lyd eller plass så mamma eller pappa ikke skal gjøre oss noe vondt.

Og noen av oss begynner å lure på om vi er verdt noe for noen. For hvordan kan vi bety noe for noen når de kan gjøre sånn mot oss? Alle de harde og slemme ordene vi får av de som egentlig skulle fortelle at de elsker oss og hvor stolte de er av oss, setter seg fast i magen. Den klumpen som vokser i magen bærer vi med oss helt fra vi er små.

For mange av oss har rus vært en måte å overleve med de erfaringene vi har inne i oss. Noen av oss har rusa oss fordi vi har tenkt at det var sånn det skulle være. Vi har vokst opp uten at noen har fortalt oss at det ikke skal være sånn hjemme, at det ikke er lov. Noen av oss har følt at vi har måttet ruse oss for å vise verden rundt at vi ikke har det bra hjemme eller inni oss. Vi har hatt voksne rundt oss som har fortalt at det ikke er lov å snakke om hva som skjer i familien. Eller voksne som ikke har latt oss få føle på redsel, tristhet, usikkerhet og da blir rus en måte å dempe disse følelsene på.

Sitater:
Foreldrene mine ga meg aldri mulighet til å være med venner. De skulle ha kontroll over meg. Det gjorde at jeg ikke fikk muligheten til å være meg. Jeg mista alle vennene.

Det var psykisk og fysisk vold mot oss ungene som varte over tid og som satte seg fast inni meg. Alle de som ble vennene mine hadde også problemer hjemme, Vi starta med små rampestreker og så fortsatte det med at vi begynte å ruse oss alle sammen.

Hjemme var det vold og rus. Rusen gjorde at jeg fikk vekk det som gjorde vondt. Jeg begynte å drikke da jeg var 12, jeg visste ikke hvordan jeg skulle greie meg.

Jeg var redd for og glad i pappa samtidig. Han var både skummel og grei. Da jeg var 10 år, ville jeg bli som pappa. Jeg var 12 år første gang jeg fikk prøve hasj av pappa.

Jeg ruste meg fordi jeg var deprimert og det var rus i familien min. Barnevernet og politiet var ofte på besøk. Jeg begynte å drikke alkohol som 12 åring.

Hvis du ikke blir lært hjemme hvordan du skal snakke om hva som plager deg, hva faen skal du gjøre? Da må du hyle! Det er det som fungerer.

Pappa ga meg mye juling. Mamma var mye borte. Jeg følte meg ensom hjemme og lærte å ikke stole på voksne. Men i gjengen med eldre ungdommer, følte jeg meg pen, morsom og at jeg mestret livet. Da rusa jeg meg med dem.

"

Vi trenger hjelp til å reise oss igjen, med en gang.

Råd 1

Nå inn til hvorfor

For å kunne hjelpe oss med å komme ut av rus, må de voksne på skolene, helsestasjonene, helsesøstrene, barnevernet, barneverninstitusjonene og ruskollektivene først og fremst jobbe med å komme inn til grunnen til at det gjør vondt. Vonde erfaringer kan komme fra oppvekst, situasjoner på skolen eller fra andre opplevelser som livet har gitt oss. Felles er det at det er opplevelser som har satt seg fast. De fleste av oss vil at voksne skal finne ut av hvorfor vi ruser oss, for å kunne hjelpe oss. Dette må dere gjøre sammen med oss.

For å komme ut av rusen, MÅ vi kunne snakke om det som gjør vondt. For å få til det, må det være trygt nok. Voksne kan hjelpe med å finne den riktige personen eller det riktige stedet, der det er trygt nok. Dette må være personer som vet hvor viktig det er å ikke fortelle videre det vi snakker om, uten å avtale med oss.

Sitater:
For at dere skal hjelpe oss ut av rusen må dere alltid jobbe inn til grunnen til hvorfor vi ruser oss. Når dere har nådd inn til grunnen til hvorfor vi faktisk ruser oss, må vi sammen finne ut hvordan vi kan gå fremover uten rus.

Det hjelper å få en forståelse av hvorfor ting har blitt som det har blitt. Det er en grunn til at vi har de problemene vi har. For at vi skal kunne løse dem, må man inn til roten av problemene. Sammen må vi finne en løsning for hvordan vi kan håndtere dem.

Gode voksne snakker i dybden. En god voksen bruker tid på å bli kjent og forstå. De gir ikke skyldfølelse når vi viser sinne, men vil prøve å forstå hvorfor vi er sinte. Hvis dere ikke vet ordentlig hvem vi er og hva det dreier seg om, kan dere heller ikke hjelpe oss.

Spør oss direkte hvis vi er trygge på dere. Ikke gjør det skummelt å snakke om de vonde tingene. Vær nysgjerrige, og spør oss om hva slags følelser vi har.

Ikke ha fokus på rusen i seg selv. Vi vet at det er ulovlig og farlig. Nå inn til grunnen. Etter at vi har snakket om hvorfor vi ruser oss, må dere vise oss at dere ønsker å hjelpe oss med å finne løsninger. Hvis vi skuffer dere, så prøv å forstå hvorfor det ble som det ble. Det er greit å være skuffa, men ikke kjeft. Du kan også fortelle hvordan det ble inni deg, men uten å anklage.

RÅD 2

Avtal med oss før noe fortelles videre

Mange av oss har tidligere i livet opplevd at det vi forteller til voksne ofte blir fortalt videre til andre voksne uten at vi vet at de gjør det. Dette kan være både til foreldre og til fagfolk. Dette har gjort at vi har forstått at mange voksne tror de eier informasjonen vi gir til dem, og vi har blitt utrygge på dem. For at mange av oss skal kunne åpne oss, og for at vi skal kunne snakke ærlig og rett fra hjertet må vi vite at det vi sier ikke blir sagt videre, uten at det er avtalt med oss først. Når vi åpner oss opp og forteller om vanskelige ting, er det oftest fordi vi stoler på en av dere. Hvis den som vi forteller til deler det videre til andre voksne, kan det kjennes ut som et stort svik. Rådet er derfor å ha mot, og is i magen til å ikke fortelle videre før vi kan gjøre det i samarbeid. Først må det kjennes trygt nok. For mange er det ikke trygt nok før vi har blitt litt vant til å fortelle om det og blitt vant til å høre oss selv fortelle det.

Sitater:
Når dere tar opp at jeg ruser meg kan vi sammen bli enige om hvordan og når det skal bli sagt videre og til hvem det blir sagt til. Vi kjenner foreldrene våre og vet hvordan de reagerer, derfor er det lurest sånn.

Etter at informasjon har blitt gitt til foreldre, er det fint om dere spør oss om vi vil prate. Vi må få vite hva som vil skje videre og kanskje hvordan foreldrene reagerte på det som ble sagt. Mange av oss tør ikke eller orker ikke å snakke med foreldrene etter de har fått vite.

Jeg forteller ting fordi jeg stoler på personen, men når jeg finner ut at ting blir sagt videre slutter jeg å stole på personen, og lukker meg. Hvis dere skal kunne hjelpe meg og løse problemene mine så må dere forstå dette.

En regel kunne vært: Hvis du kan sove med det jeg fortalte, så trenger du ikke fortelle noe videre akkurat nå. Hvis du ikke får sove, må du si det videre etter at du har snakket med meg om hvordan og til hvem. Da kan jeg dele både små og litt større ting.

RÅD 3

Kjenne på at vi får til

Når rus har blitt en stor del av livet, hverdagen og for mange kjennes det ut som en del av personen du er, så gjør det vondt å gi den fra seg. For å greie å slutte med rus, må vi få til noe annet som kjennes viktig i livet. Det må være noe som er viktig for hver enkelt. Å få til noe og veldig gjerne brenne for noe, må ikke undervurderes. Voksnes oppgave må være å finne denne lille brannen. Uten den er det lett å være tilbake i rus.

De fleste av oss trenger å mestre noe av det som skjer på skolen, i aktiviteter, i hverdager og i vennskap. Institusjoner, helsetjenester, skole og barnevern må i samarbeid med oss og hverandre, lage løsninger for at vi mestrer små og store ting.

Sitater:
Noen ting som kan være vanskelig, kan ha vært det lenge. For eksempel kan det å si nei, det å sette grenser for seg selv, det å vise irritasjon, det å være lei seg - uten å ty til rus - være veldig vanskelig. Men når jeg har klart det, blir det en mestringsfølelse.

Det kunne være viktig å få til små ting uten rus. Det kunne være å stå opp på morgenen, lage mat, gå tur eller trene, tørre å si til noen at jeg vil møte de, betale regninger. Små ting, som kanskje er vanlige. Men for mange kan disse små tingene være seiere hver dag.

Jeg kunne føle på å få til noe om jeg klarte å si til noen at jeg var redd eller klarte å sette ord på en følelse generelt. Eller det å tørre å stole på noen, at de ville være sammen med meg uten at jeg hadde noe annet å tilby enn meg selv. Det ga meg også mestring.

RÅD 4

Voksne kan hjelpe ut av rus

De voksne må være ærlige med oss. Først når de er ærlige kan flere av oss være ærlige med dem. Når de deler fra livet sitt, blir vi tryggere på hvem de er. Da kan det bli mulig for oss å fortelle, om hvordan livet har vært, hvordan det kjennes nå og hva vi kunne ønske oss for livet framover. De voksne må være varme. Når vi kjenner at de er varme, er det lettere for oss å ta imot råd. De kan ikke finne ut av tingene for oss, det er vårt liv. Vi må sammen finne ut målene vi skal sette oss.

Hvordan voksne møter oss, er avgjørende for at vi skal kunne åpne oss og være ærlige. Og uten ærlighet, er det vanskelig å hjelpe oss ut av rusen. Når vi blir møtt med tillit, gjør det at vi tør å stole på en voksen. Å stole på noen andre, gjør det mulig å etterhvert begynne å stole på seg selv. Da tåler vi lettere de vanskelige tingene.

"

Gi oss varme og kjærlighet hvis vi sprekker, ikke kjeft.

Sitater:

Ærlige voksne
Legg kortene på bordet og vær ærlig. Vi trenger å høre det som det er. Snakke om følelser, vonde og gode. Tør å være direkte på en respektfull måte.

Vær åpen, bli berørt og vis det. Dere må tørre å snakke ærlig om hva dere ser og tørre å snakke med meg om det vonde som får meg til å ruse meg. Du må være brutalt ærlig og fortelle meg om konsekvensene jeg kan få ved å ruse meg, fortelle meg at det ikke er en fremtid i rusen. Det trenger jeg å høre.

Varme voksne
De voksne må bli oppriktig glad i den de følger opp. Vi trenger voksne som virkelig med hele sitt hjerte vil være rundt ungdommer og som synes det er gøy. Vi ber dere om å tørre å knytte dere til oss selv om vi har det urolig inni oss og at livet går opp og ned. Vi trenger kjærlighet og omsorg. Det er stor forskjell på de som bryr seg på ekte og de som bare er på jobb.

Gi oss klemmer og prøv å huske hvor lenge vi har vært rusfrie. Det betyr så mye om dere blir stolte av oss. Om vi skulle sprekke, møt oss med forståelse og varme så langt dere greier. Si at nå begynner vi på dag 1 igjen. Vis at du er villig til å stå der sammen med meg på oppturer og nedturer. Jeg trenger at de heier på meg uansett.

Tillit i bunnen
Ikke forskjellsbehandle meg eller behandle meg med mindre respekt fordi om jeg ruser meg. Jeg er et menneske jeg og, jeg har bare tatt noen dårlige valg.

De voksne må kunne si unnskyld. Det går fint om en voksen gjør en feil, så lenge det blir sagt på ekte etterpå.

Noen ansatte bruker hvor lenge de har jobbet her, mot oss. De sier at de har vært her lengre enn oss. De kan fortelle om hvor godt de kan jobben sin. Det kan kjennes som de ser på oss som mindre verdt enn seg. Men husk at mine tanker er viktig. Jeg har kunnskap om mitt liv, som må være utgangspunktet for å bli rusfri.

Egen livserfaring er en styrke
Har du egen erfaring med rus, så del det med oss. Vis at det finnes håp om å komme seg ut av det å ha et liv uten rus.

Del litt mer om deg, da er det lettere å se på deg som et medmenneske. Fortelle litt om deg selv sånn at du ikke bare bli en random person. Det gjør det tryggere for meg og jeg føler at dere ikke dømmer meg. Det er mye enklere å snakke med noen som deler egne erfaringer. Når de da sier at de forstår, så kan vi lettere gå med på at de gjør det.

De som kan hjelpe, er de voksne som er personlige, som tør å vise hvem de er, hva de liker, at de har ulike følelser, at de er sårbare og at de gjør feil. Det er fint å få snakke med en med ruserfaring, som skjønner mer av hvordan det er og kan gi meg håp.

Samarbeid med oss, alltid
Ikke ha for høye mål for oss, la oss sette målene sammen med dere. Vi må kjenne at det er våre mål, og vi må dyttes i retninger vi selv ønsker å gå. Det er viktig at vi lager et mål for hvordan jeg skal få det fint inni meg uten rus.

Hvis vi ikke er motiverte til å bli rusfrie så prøv og jobb sammen med oss for å finne den motivasjonen. Det nytter ikke at dere voksne snakker sammen for å finne den. Men dere kan hjelpe oss med å finne motivasjonen inni oss.

Når jeg får lov til å holde på med noe jeg virkelig interesserer meg for, blir det en annen type flukt, men en god flukt!

Det er vanskelig å få en person til å slutte å ruse seg med mindre personen vil det selv. Dere må finne ut sammen med oss, grunner til at vi skal ønske å slutte. Når det er vanskelig å ønske å slutte, gi meg litt tid til å finne en grunn. 

Voksne burde ha mer kunnskap om rus slik at dere kan se etter tegn og hjelpe oss. Dere må stille dype nok spørsmål. Det er enklere for en ungdom å svare på spørsmål fra en voksen, enn å ta initiativ til å fortelle om vonde ting selv.

Dere må ikke gi dere selv om ungdommen ikke åpner seg med en gang. Vi har så mange erfaringer som gjør at vi kanskje ikke vil eller tør. Mange av oss er redde for å miste folk igjen eller for å bli såra. Vi tør ikke helt tro på at du blir, derfor åpner vi oss ikke så lett.


Del 2: De ulike tjenestene

SKOLE

To temaer gikk ofte igjen når ungdommene skulle beskrive skolen. Ungdommene følte seg utenfor og de fikk stempel som et problem.

Føle seg utenfor

Oppsummert kunnskap:
De fleste av oss ungdommene som har deltatt i denne undersøkelsen har på en eller annen måte, følt oss utenfor på skolen. Noen av oss har også følt at de ikke mestrer fagene og kjent på en følelse av å være dumme. Vi har for ofte og på ulike måter opplevd at vi ikke har fått det til eller ikke har hørt til der. Mange av oss har blitt plaget, har plaget selv eller vært med på begge deler. Vi har følt på ensomhet. Noen har også kjent på følelsen av å være usynlig eller liten. Samtidig har vi alle innerst inne hatt et ønske om å høre til et sted. Når det ikke fungerte på skolen, laget det mange knekker inni oss. For mange av oss ble rusen en hjelp mot det å føle seg utenfor og mot den ensomhetsfølelse som ofte kommer. Det kjentes godt å endelig kunne tilhøre ei gruppe eller en gjeng.

Sitater:
Det begynte på slutten av barneskolen. Jeg følte meg utenfor i klassen. En kompis og jeg fant etterhvert tonen, og vi kom inn i en rusgjeng. Når jeg ikke var med dem, så var jeg alene. Jeg følte meg utenfor. Læreren trodde ikke på meg, uansett hva jeg sa, det kjentes sånn i hvert fall.

Det ble vanskeligere da jeg flytta tilbake til Norge. Jeg var med på flere idretter, men var ikke god i noe. Jeg ble mobba for ADHD-en min. Hele klassen ble samlet i en ring for at alle skulle vite.

Jeg ble ikke inkludert i klassemiljøet og satt i timevis alene på biblioteket. Så fant jeg noen å henge med som røyka hasj. Jeg hadde følt meg ensom og det at jeg ikke lenger var alene, det fylte opp tomrommet inni meg.

Jeg har følt meg så mye liten når jeg har gått rundt i skolegården. Når jeg føler meg liten, blir jeg som en Rottweiler; jeg bjeffer. Jeg har vært så utrolig mye sur og sint. Nesten bare det. Men jeg er egentlig en snill gutt, bare så trist at han ble litt borte.

På skolen følte jeg meg ofte stemplet og at lærerne mente at grunnen til at jeg gjorde det jeg gjorde, var at jeg bodde på institusjon. De snakket aldri med meg om dette. Det var også en lærer som mente jeg gravde meg ned og søkte etter det som var vondt. Jeg skulket hans time og ruste meg mer, jeg følte meg ikke trygg der han var. Du må nesten beskytte deg mot folk som sier sånn.

"

Vis at det finnes håp uten rus.

Stemple, belønne eller straffe

Oppsummert kunnskap:
Mange av oss har hatt ulike måter for å prøve å si fra hvordan vi har det inni oss. Noen har vært frekke, urolige eller bråkete. Noen har plaget andre eller vært sinte på andre elever eller på voksne. Mange av oss har da fått tilsnakk eller har blitt kjeftet på. En del av oss har fått anmerkninger for det vi har sagt eller gjort. Mange av oss har opplevd at de voksne har kommentert det vi har gjort foran andre elever, ringt hjem eller tatt dette opp i samtaler med foreldrene. Noen lærere har gitt oss belønning når vi har greid å ikke være urolige eller sinte. På denne måten har mange opplevd at voksne har prøvd å få oss til å slutte å være de som er frekke, lager uro eller som plager andre.

Voksne kan gjennom å gi oss en belønning eller en konsekvens, prøve å få det rolig i klasserommet og trygt for andre elever. Vi forstår at hensikten med dette er god. Det vi tror mange voksne ikke forstår, er at de dumme eller vonde tingene vi gjør, veldig ofte er en måte å fortelle at noe inni oss kjennes vondt eller dumt. Mange av oss har ikke hatt ord for å si fra hvordan vi hadde det eller vi har ikke kjent det trygt nok på skolen til at vi kunne si ifra med ord. Vi har hatt strevsomme eller vonde følelser, som har kommet ut fordi vi ikke greide bedre. For noen av oss var det den eneste måte å overleve på. Noen av oss har blitt flyttet rundt på skoler, og ikke følt at noen forsto at det lå noe bak oppførselen vår.

Sitater:
Fra starten av skolen ble jeg kalt bråkmaker. Jeg kjente på mye uro og ble satt bakerst i klasserommet. De kunne kanskje i stedet snakket med meg om hvorfor jeg bråkte.

Jeg hadde eldre søsken som hadde vært i slåsskamp med lærere da de gikk på skolen. Allerede fra starten var veien lagt for meg, føltes det som; Jeg måtte snakke med rektor før jeg ble kjent med læreren min. Jeg oppfylte rollen som skolen la opp til.

Jeg gikk på en alternativ ungdomsskole, sammen med andre elever som var blitt tatt ut av skolen. Vi påvirket hverandre negativt i stedet for å få hjelp til å påvirke hverandre positivt. Å samle alle oss urolige på ett sted, var ikke noe god løsning for meg.

Det eneste som hadde hjulpet, tror jeg var å spørre hvorfor jeg ruste meg. Men med en gang jeg prøvde å være litt åpen om rusen, kjentes det som om jeg ble dytta vekk. På neste skole prøvde jeg å snakke med helsesøster. Hun trodde på meg først, men etter at pappa ble med på møter, så trodde hun meg ikke lenger.

Jeg slutta halvveis på skolen og da ble jeg tatt ut av klassen. Jeg ble satt alene for å jobbe med skolearbeid. Av det ble jeg ikke så flink til å være sammen med andre. I friminuttene banka jeg opp folk og sånn.

RÅD 1

Snakke om følelser

Vi må lære å snakke om følelser, fra vi er små. Først og fremst fordi veien til rus blir kortere, hvis vi ikke kan sette ord på følelser. Hvis vi lærer det, kan vi snakke om det som kjennes vondt eller strevsomt inni oss. Alle klasser må ha tid til dette på planen for uka. Det kan gjøre at det blir tryggere i klassen og at elevene blir bedre kjent med interesser og hvordan de andre tenker. Det kan også gjøre at elevene forstår hverandre bedre, når dumme ting skjer. Flere av oss har hatt det vondt og det kunne hjulpet hvis klassemiljøet hadde vært tryggere og varmere.

Sitater:
Det å tørre å kjenne på følelser og vite hva de forskjellige er og det å ikke bli redd for å føle kan bidra til at unge ikke trenger å ruse seg. Hvis man lærer barn å prate om følelser fra de er små, sånn at de har ord til å fortelle om dem, blir det mindre skummelt å si høyt hva du føler.

Om det er trygt nok og vanlig nok å snakke om følelser, trenger ikke ungdommer å ruse seg eller skade seg eller noe sånn, for å slippe å føle. Følelser trenger å bli fokusert på fra man er barn, og hele veien til man snakker om det som noe man bare gjør hele tiden.

Dersom folk pratet mer om både fine og vonde ting, da ville nok færre valgt språk som rus. Mange barn og unge bor i hjem hvor følelser ikke er ok eller vanlig å snakke om, så derfor må skolen og barnehagen ha dette som noe man gjør hele tiden.

Jeg mobbet og sov like godt fordi jeg ikke ante hvordan det føltes for andre. Jeg slet med selvfølelsen. Men ingen snakka med meg om det verken hjemme eller på skolen. Hvis noen hadde snakka med meg om det, så kunne det ha hjulpet. Det kunne gjort meg mer bevisst på hva som skjedde med den andre når jeg skadet noen.

RÅD 2

Få informasjon om rus

Vi trenger informasjon om rus helt fra vi er ganske små. Informasjonen må ikke bare fortelle hvor farlig det er. Den må heller ikke være dømmende. Vi må forstå hva rus handler om, hva som skjer inne i folk og hva den faktisk gjør med folk. Vi må vite alle delene av rus. Vi må få informasjon om at rus for mange er en måte å flykte fra at noe er vondt eller utrygt. Den må derfor gi oss forståelse for hvorfor noen velger rusen selv om man vet at det kan gjøre skade. Noen som har erfaring med rus, kan gjerne komme og fortelle.

Sitater:
Det er viktig at det blir gitt god informasjon om at det er en grunn til at man gjør det, at det handler om noe vondt. Mange vet ikke at det alltid er grunner til at noen ruser seg. Det hadde vært nyttig med informasjon som gjør at man forstår at det ofte handler om å slippe å føle.

Skolen må begynne med informasjonen så tidlig som mulig og senest i ungdomsskolen. Man må lære tidlig hva rus er og hvor skadelig det er. Informer meg om rus og hva det innebærer, hvilke konsekvenser det kan ha og hvordan det kan påvirke mennesker.

Noen vet veldig lite om rus, så det kan være en grunn til at mange prøver. Vi må få vite alle delene av å begynne med rus, hvordan det påvirker kontakten med folk og hva det gjør med livene til folk sånn helt generelt. 

Unge trenger å vite konsekvensene. Ikke at det dreper, men hva det gjøre med folkene rundt deg, og hva det gjør med hvordan du ordner ting og tar vare på deg sjøl.

Dersom unge vet at de som ruser seg gjør det fordi det er vondt, da er det flere som kan si fra til noen dersom noen begynner. Da funker det ikke like godt å si at det er en ting alle gjør bare for å gjøre det liksom.

"

Rus er en flukt fra vondt. Det ble lag på lag.

RÅD 3

Jobb med fellesskapet

Vi velger oss ikke ut av et fellesskap hvis vi føler oss velkommen i fellesskapet. Derfor må skolen hele tiden jobbe for at alle elevene kjenner at de er del av fellesskapet. Det er vanskelig å ha det bra på skolen hvis du ikke kjenner det. Noen voksne på skolen må ha mye ansvar for å få ungdommene inn i fellesskapene sånn at alle har noen de føler seg trygge med. Å føle på at man er en del av et fellesskap kan forebygge rus både på skolen og når man drar hjem fra skolen.

Sitater:
De voksne må tvert finne ut grunnen hvis et barn eller en ungdom holder seg mye alene på skolen. Voksne må tørre å spørre og ønske å vite grunnene på ekte. Still direkte spørsmål sånn at den unge forstår at du bryr deg. Det å føle seg utenfor kan være en av tingene som gjør at folk begynner å ruse seg. På skolen må det være voksne som jobber med å gjøre det trygt for alle å være med andre.

Det må være aktiviteter til alle type interesser i friminuttene og de må være trygge å gå til, og styrt av trygge voksne. Unge velger ikke å ikke ha venner fordi det er gøy, det er en grunn til at det skjer og da kan et rusmiljø være tiltrekkende som fellesskap.

De voksne må vite hva som skjer i et klassemiljø og hele tiden bidra til at det er trygt og godt for alle. Det kan sitte folk i en klasse som ikke føler seg viktig for fellesskapet, gjør det trygt sånn at de som er i klassen tør å si hvordan de har det.

RÅD 4

Ikke straffe eller belønne oppførsel

For å forebygge at vi starter med rus trenger vi skoler som ikke straffer når vi plager, bråker, kommer for sent, er sinte eller rastløse. Vi skulle ønske at skolene ikke brukte anmerkninger, ikke tok oss ut av klasserommet, eller ga oss belønning når vi gjorde forskjellige handlinger.

Fordi for de fleste av oss så har det handlet om at vi har det vondt eller strevsomt inni oss og da trenger vi voksne på skolen som forstår og undrer inn til hva som ligger bak handlingene våre. Vi trenger voksne som når inn til vondtet. Det handler om hvilken syn de på skolen har på oss. 

For mange av oss har det kjentes som om skolen trodde at de kunne belønne og straffe oppførselen vår. De trodde at det blir bedre inni oss bare fordi vi blir roligere. Men sånn trenger det slett ikke å være. Når om vi ser rolige ut, kan det være nettopp fordi rusen demper følelsene inni oss. Vi må få snakke om følelsene inni oss for at vi skal klare å ikke begynne å ruse oss, eller fortsette å ruse oss.

BARNEVERSINSTITUSJON OG RUSKOLLEKTIV

Bo trygt

Oppsummert kunnskap:
Alle ungdommer burde ha rett til å få bo trygt. Vi tror ikke voksne har forstått alvorligheten i å flytte ungdommer som strever mye med rus, sammen med ungdommer som strever lite eller ingenting. For mange av oss har rusbruken økt mye når vi har blitt flyttet sammen med noen som strever mye med rus. Å bli møtt på en måte som sier at vi har et rusproblem, når vi ikke har det, gjør at vi gir opp inni oss Vi kan og gi opp voksne.

Sitater:
Jeg var ganske anti-rus da jeg kom på institusjon, og da var det vondt at folk antok at jeg rusa meg selv om jeg ikke gjorde det. Tilslutt ga jeg opp. Det har blitt gjort romsjekk og sånt, men ingen har virkelig stått på for å finne ut hvordan det egentlig var inni meg.

Jeg prøvde å ta litt avstand fra rusen, men det var ikke så lett da jeg ble flyttet på en institusjon der en annen ungdom ruste seg og ga hasj til meg. Det ble da veldig vanskelig for meg å holde avstand. Jeg prøvde å holde avstand fordi jeg ønsket meg inn i militæret, men den sjansen mistet jeg.

Trygge voksne

Oppsummert kunnskap:
Trygge voksne som viser at de er glad i ungdommene, som vi kan stole på og som stoler på oss, er veldig viktige. Det er de vi tør å åpne oss for og da kan vi få god hjelp. Det finnes en del av dem, og det skulle vært fler. Men da må de som utdanner folk som skal jobbe på institusjon, forstå at de må legge mye mer trykk på at de skal jobbe med menneskevarme. Og de må forstå at de ikke kan lære opp folk til å vite litt bedre enn andre.

Sitater:
Tillit var det viktigste for meg. Jeg ble møtt med tillit og som et menneske – ikke en som man bare skulle passes på. Med en av de som jobbet på rehab så føltes det som om han alltid hadde vært der, jeg har fortalt han mye som han ikke sa videre til ledelse for da ville det blitt problemer for meg. Jeg kunne være åpen med han og det hjalp meg.

Jeg fikk god relasjon til de som jobbet sammen med meg. Selv om det var en jobb for dem, så viste de at de var glad i meg. Jeg fikk omsorg og kjærlighet som jeg ikke har fått før i barndommen.

Gruppeterapi er genialt, for man skaper trygghet i gruppen og får vite at man ikke er alene. Det første jeg fikk høre er at rusen er symptomet på problemet. En av miljøterapeutene som jobber her har lyst til å lære av oss, fordi han ikke får tilstrekkelig kunnskap fra fagbøker. Han viser at vi sitter inne med viktig kunnskap.

Det var fint at hun som jobbet der satte seg ned med meg og prøvde å finne ut av hvorfor jeg plutselig begynte å ruse meg. Det at de sammen med meg prøvde å finne ut av hva jeg kunne gjøre i stedet for å ruse meg. At noen viste meg at det kan løses på en annen måte enn å ruse seg var viktig for at jeg skulle bli rusfri.

En ansatt på institusjonen min fant hasj på rommet. Den ansatte prøvde å snakke med meg og få meg til å gi det fra meg, noe jeg gjorde til slutt. Den ansatte valgte å ikke ransake rommet mitt eller tilkalle politi fordi den ansatte vet at det hadde gjort mer skade enn det hadde hjulpet meg. Vi har også snakket en del om det i ettertid og jeg er trygg på at den ansatte gjorde det for å hjelpe, og ikke være slem eller straffe meg. At den ansatte valgte å ikke ransake rommet og tilkalle politi gjorde at jeg føler meg tryggere på at det er lov å gjøre feil og jeg har blitt tryggere på den ansatte.

De som har vært glad i meg, har vært med å redde livet mitt. Mange av de som trodde de kunne finne svarene på hvordan de skulle hjelpe meg, i ei bok, har gjort livet verre for meg. De kan lett bli litt høye på seg sjøl. Det jeg alltid har trengt, er folk som kan dele fra hjertet sitt og som ikke tror de står i en etasje over.

"

Grensene må vi lage sammen.

Aktivitet er viktig

Oppsummert kunnskap:
Aktivitet på institusjonen eller behandlingsstedet, har vært med å reddet liv. For mange har det ihvertfall i en periode blitt selve meningen med livet og det de kunne holde seg fast i. Det kan være å jobbe på gård, lage mat, skape ting med hendene eller mekke bil. Det kan også være å engasjere seg i noe stort, for å bidra med noe i verden, i en organisasjon eller sammen med noen som gjør noe viktig.

Sitater:
Her har jeg fått noe å gjøre, for meg har det hjulpet å få være aktiv. Blant annet gjennom aktiviteter behandlingssenteret tilbyr, som å jobbe på gård og kunne skape ting med hendene. Jeg har også fått hogge ved, mekke bil og lære å lage mat.

Vi er mye ute i skog og mark. Disse tingene er avgjørende for meg. Vi drar på kjøreturer, spiller bordtennis, de som jobber der er engasjert i oss. Det hjelper og få meg inn i det og ”flykte” på den måten, i stedet for å ty til rus.

Det å sitte med egne tanker dag etter dag uten noe å gjøre er ikke bra for meg, så det å gjøre ting som er normale har vært superviktig. Det å være med på en type aktivitet hver dag eller hvertfall noen dager i uka, gjorde at jeg følte meg bedre liksom. Jeg tror det handlet om at jeg hadde levd i et miljø hvor jeg ikke gjorde noe normalt på en måte, sånn at det var viktig for meg å oppleve ting.

RÅD 1

Regler og grenser lages i samarbeid

For at regler og grenser skal fungere, må vi først vite at dere som jobber med oss, bryr dere om oss og vil oss godt. Vi trenger noen få grunnregler som man har i mange “vanlige” hjem. Reglene og grensene må også lages i samarbeid med oss. Det blir lettere for oss å følge regler når vi forstår dem.

Sitater:
Vi må vite før de voksne kan sette grenser at de er glad i oss, og vil oss godt. Hvis ikke kan det bli farlig, og vi kan miste tillit. Reglene og grensene må vi lage sammen. Vi må forstå hvorfor man har reglene. Men det er også viktig at institusjonen forstår og spør hvis regler brytes hva det handler om, og hvordan vi har det inni oss.

Regler på en institusjon skal være individuelle fra ungdom til ungdom. Det er fordi at alle ungdommer er forskjellige og har forskjellige behov. Reglene skal lages i samarbeid med ungdommen. Da blir det lettere for ungdommen å følge dem. Reglene kan byttes på og forandres etter hvert som ungdommens behov kan forandres.

RÅD 2

Aktivitet er viktig

For mange er å være aktiv på institusjonen og i rusbehandlingen, viktig. Det gjør at vi får fokus på andre ting, og får tankene bort. Det å være aktiv kan hjelpe med å føle seg som noe som er viktig. Vi kan kjenne på å stå opp til noe som fyller dagene.

Sitater:
Aktivitet er viktig for oss. Det hjelper oss å få tankene bort fra rus og russug. Vi må lære oss til å kunne ha det gøy uten rus. Det er bra å gjøre ting sammen med andre som er rusfrie, eller som prøver å bli det. Mange av oss må lære å ha det gøy uten å ruse seg.

Det er bra når vi opplever at institusjonen viser interesse for våre interesser. Vi trenger noe å stå opp til og noe som fyller dagen. En interesse som blir heiet fram og som noen følger godt med på, kan være gull verdt.

Det kan kjennes trygt når de voksne interesserer seg for mine interesser. Vi har også tatt en del kjøreturer, og lager ofte mat sammen, mens vi synger og danser på kjøkkenet. Til tider hjelper det å finne på noe når ting er vanskelig.

RÅD 3

Fellesskap og varme

Vi trenger alle å bli møtt med tillit og menneskevarme. Vi trenger også å tilhøre et fellesskap. Selv om noen av oss trekker oss unna i starten, selv om vi er utsatt for alvorlige ting i oppveksten og selv om noen voksne tror at vi da må beskyttes mot for mye menneskevarme og fellesskap, så trenger vi alle det. Det å kjenne seg viktig for et fellesskap, gjør det vanskeligere å ruse seg. Når vi går på en smell, trenger vi varme og tillit, sånn at vi får reist oss opp igjen etter å ha falt.

Sitater:
Når vi går på trynet, så plis ikke la oss starte helt fra bunnen igjen og miste tillit til oss, det er da vi trenger å bli møtt med varme, undring og forståelse- og sist men ikke minst trenger vi at at de voksne hjelper oss med å reise oss opp igjen med en gang.

Vi trenger utfordringer og tillit fra starten av. Vi må få lov til å reise ut og prøve oss. Å gå fra masse rammer rundt seg til plutselig å bli sendt ut, kan være vanskelig. Vi havner litt i en boble inne i behandlingen, og det er kanskje ikke alltid så lurt. Målet er jo at vi skal klare oss som rusfrie ute, så det bør være sånn at vi må øve på dette fra starten av.

Vi må være i et fellesskap der voksne vil forstå. Vi må bli møtt med tillit og kjærlighet selv om vi har gått på en smell med rus. Når jeg rømmer og sprekker, er det klokest om dere prøver å forstå hva dette handler om. Mest av alt trenger jeg noe trygt og varmt. Og det er fint hvis noen sier at det er godt jeg kom tilbake.

Likeverdet mellom oss som trenger behandling og de som jobber er viktig. Mange av oss kjenner på følelser som skam og skyld. Det å føle seg viktig for fellesskapet gjør at mange kan føle oss betydningsfulle. Når det er likeverd mellom ansatte og de som er i behandling skapes en trygghet på at vi er bra nok og at vi er bra mennesker, dette er viktig å kjenne på for veldig mange.

RÅD 4

Snakke om å gi opp rus

Snakk med oss om hva vi tenker skal til for at vi skal slutte å ruse oss. Husk at rus har vært en trygghet for oss, og at vonde følelser fort kan komme tilbake når vi slutter med rusen. De fleste av oss mister også mange venner med rusen, som kan gjøre vondt. Det er viktig at dere forstår at dette ofte er veldig trist for oss. Det er godt om noen voksne vi har tillit til, snakker med oss om det.

Sitater:
Mange ungdommer kan oppleve en sorg når de slutter å ruse seg. Mange sterke følelser som kan komme ganske brått. Kanskje det er rart for folk, men det er faktisk sånn. Hvis dere tenker på at rus har vært en trygghet fra masse følelser man er redd for, da er det ganske skummelt å slutte. Så det å prate om sorg og at man blir redd er veldig viktig.

Noen mister masse venner som har betydd noe på en måte, noen vet at de må endre på alt av vaner og dette kan gjøre at mange blir triste, sinte og få masse andre reaksjoner. Så det å prate om det som både er bra og ikke så bra med å slutte er viktig for mange. Viktig å akseptere at det også er trist på en måte, det må folk få snakke om på en ærlig måte.

RÅD 5

Kjenne institusjonslederne

Avdelingslederen må ha ansvar for å bli litt kjent med ungdommene på avdelingen. Når vi kjenner lederen blir det mindre skummelt å si fra hvis ting ikke kjennes greit ut på avdelingen. Det gjør at vi blir tryggere og det blir mindre skummelt i møter hvor lederen er tilstede.

Sitater:
Lederen må bli litt kjent med oss, og ikke bare ta utgangspunkt i det de leser om oss når de har en rolle hvor de skal ta avgjørelser knyttet til vårt liv. Lederne er ofte med å bestemme mange av rammene - om rammene, om jeg skal få være med venner og permisjon. Dette er skummelt hvis de ikke kjenner oss.

Lederne lytter ofte bare på de ansatte, de spør sjelden ungdommene om hvordan de har det der. Lederne må ta seg tid til å snakke med oss om hvordan de som jobber på institusjon er. Lederne burde være mer på besøk, sett de ansatte, fulgt mer med. Jeg har lurt mange ganger på hvem skal jeg gå til når jeg er misfornøyd med en ansatt? Det går jo aldri opp til ledelsen.

Lederne burde være mer i fellesrommene, sånn at vi kan få møte dem og se hvem de er. Lederen er ofte med i møter med oss og da blir det fort dumt hvis ungdommen ikke vet hvem det er, da kan samtalen fort bli utrygg og skummel.

"

Jeg er klar til å få hjelp når jeg kjenner det er trygt.

PSYKISK HELSEVERN

Kan miste tillit

Oppsummert kunnskap:
Vi er mange som har erfaringer fra BUP og har kjent BUP på kroppen. Noe av oss har fått god hjelp, men mange av oss har har opplevd å miste tillit til de som kan hjelpe oss. Vi er flere som har opplevd at det kjennes ut som vi blir gitt opp av behandleren som skal hjelpe oss, og opplevd at behandleren følger det som står i boka og er ikke nysgjerrig eller undrende nok til hvorfor vi har ruset oss.

Sitater:
Mange behandlere gir opp for fort med å stille spørsmål, det blir fort bare prat på overflaten. Det gjorde at jeg mistet tilliten til at de kunne hjelpe. Mange behandlere tenker også at de vet det meste, og det føles som de ikke legger vekt på den kunnskapen vi har.

Jeg føler meg mer syk når jeg sitter på et kontor for å prate om det som gjør vondt. Noen behandlere ser ned i arket, heller enn rett på meg. Det å bli kalt pasient, får meg til å føle meg syk og mindre trygg på at jeg kan få hjelp til å prate om det som er vondt.

I det første møtet jeg hadde med behandleren i BUP, sto han klar for å hilse med den ene hånden og diagnoseskjemaer jeg skulle fylle ut i den andre hånden. Jeg følte meg lite velkommen der jeg satt og fylte ut skjemaer mens han satt på PCen.

Diagnoser og medisiner

Oppsummert kunnskap:
Når vi får diagnoser, føler mange av oss at vi ikke får snakket om det som er vondt. Det kjennes også skummelt med diagnoser, vi blir redde for at det kan ødelegge for oss videre i livet. Mange av oss som har fått medisiner av BUP har brukt medisinene som rus.

Sitater:
Jeg ble møtt med tilbud om medisiner allerede i andre samtalen jeg hadde på BUP. Legen skrøt sånn av hvor gode medisinene var og at alt ville bli bedre bare jeg tok de. Det fikk meg til å føle at de bare ville ha meg ut fort og ikke kunne eller ville hjelpe meg.

Jeg fikk diagnosen ADHD og ble medisinert med Ritalin som jeg fikk en rus av, de burde ha forstått at det ikke var særlig smart. Når BUP ga meg ritalin slutta jeg å spise, jeg fikk ikke sove så jeg fikk noen andre medisiner for å kunne sove. Jeg begynte å ta mer enn jeg skulle, også eskalerte bruket derfra til andre tyngre stoffer. Jeg tenker at det hadde vært lurere å snakke med meg mer om hvordan jeg hadde det.

Jeg fikk noen medisiner i rusbehandling, jeg ble ruset, men på lovlige medisiner! Jeg følte at medisiner ble brukt feil for meg, og jeg syns det var skummelt at dette var i behandlingen. Jeg følte jeg brukte lengre tid på å bli rusfri siden jeg på en måte fikk rusmidler som en del av behandlingen.

Stakk av fra BUP for de ville gi meg diagnose og da ville jeg ikke komme inn i militæret fordi folk med diagnose får problemer med å komme inn. Jeg ønsket det veldig og syns det var veldig vondt at det var hjelpen de ville gi meg, eller det føltes hvertfall sånn. BUP er veldig raske på å gi diagnoser, jeg har hørt at du kan miste jobben dersom du har diagnose, eller at du ikke får ikke en annen jobb.

Gode behandlere

Oppsummert kunnskap:
Noen av oss har møtt på gode behandlere i BUP. Felles er at de viser følelser, gir klemmer, viser tillit til oss og snakker om eget liv. Det gjør det lettere for oss å åpne oss for dere og å snakke om de vonde tingene.

Sitater:
Behandleren min delte en del fra hennes eget liv. Det gjorde det lettere for meg å åpne meg. Om jeg hadde en god dag så trengte vi ikke nødvendigvis å snakke om vonde ting, men heller hverdagslige ting. Men hun tok meg like mye på alvor om jeg kom to dager senere og hadde det dritt.

Psykiateren min brukte tid på å bli kjent med meg. Uansett hvor mange ganger jeg løp ut av kontoret hennes så møtte hun meg med respekt neste samtale.

Psykologen har hjulpet meg mye, hun viser tillit, snakker om sitt eget liv. Hun er mer som en venninne, da er det lettere å snakke og åpne opp om vanskelige ting.

Møtte en psykolog som jeg fikk god relasjon til, som tilbød seg å bli med meg på møter med NAV, jobb, osv, da det var en stor påkjenning for meg å dra dit alene. Psykologen spurte meg om jeg ville ha en klem etter det ene møtet og det ville jeg.

Hun turte å si rett ut at jeg er glad i deg, hun kjempet for at jeg fikk lov til å reise til timene hennes selv om jeg egentlig ikke hadde utgang fra institusjonen. Hun var litt ”uprofesjonell” og hun var en trygghetsperson jeg kunne gråte med, hun forstod at jeg hadde vondt inni meg.

Selv om det var en jobb for dem så viste de at de var glad i meg, det føltes godt. Det som er viktig for meg, er at behandleren min ikke går rundt grøten. Hun sier det hun tenker, veldig ærlig, det har lært meg at jeg vet at hun tåler det.

"

Behandleren min delte en del fra hennes eget liv. Det gjorde det lettere for meg.

RÅD 1

Først og fremst et menneske

Vi føler oss sykere når vi blir kalt pasient. Og kjenner oss mindre normal når vi blir sett på som en sak. Kall oss navnet vårt, vi er først og fremst et menneske med hver vår historie.

Sitater:
Ikke kall meg for pasienten når du snakker med andre foran meg. Det får meg til å føle som jeg ikke er et normalt menneske. Det er viktig at behandleren ser på oss og snakker til oss som et menneske, og ikke får oss til å føle oss som en sak eller en klient.

Du får så mange stempler, at du mister deg selv: Jeg føler meg ikke som et individ med alle papirene, og saksnummer. Det å ikke bruke navn gjør at jeg distanserer meg! Ikke sett en merkelapp på oss: jeg er et menneske med en historie.

Bruk navn: si ungdommen, barnet eller navnet. Koster ingenting å spørre: Hvordan vil du bli omtalt? Bruk ordene ungdom og voksen: det gjør det tryggere.

RÅD 2

Lytt og bli kjent med oss

Bli kjent med oss. Og vi trenger å bli kjent med deg. Det kan ikke være enveiskommunikasjon. Vi får lyst til å dele når vi kjenner dere.

Sitater:
Vi må få en psykolog som vi kan ha over lang tid, slik at vi kan åpne oss og vise hele seg. Vi må slippe å måtte åpne oss for mange og fortelle historien om og om igjen. Prøv å få med deg hva jeg sier. Når et barn forteller to historier kan man finne ut hvilken av de som er sann. Ikke kast oss på hode og ræva ut, men prøv og finne ut hva dere kan hjelpe oss med.

Det er ingen som kliner på første date. Kan ikke forvente at bare fordi jeg har vært der en gang, så forteller jeg livshistorien min.

Bli kjent før man møtes: vi må få vite noe om den du snakker med, da får du lyst til å dele; man må by på seg selv - ikke enveiskommunikasjon. Bruk tid til å bli kjent med oss og opparbeid en tillit før du forventer at vi skal åpne oss.

RÅD 3

Gå inn i det som er vondt

BUP må først og fremst nå inn til det som er årsaken til smerteutrykkene. Slik som mange av oss opplever BUP idag, brukes det for mye tid på å behandle diagnoser. Diagnoser er jo bare uttrykk for at noe er strevsomt eller gjør vondt. I stedet må BUP forstå hvorfor ting har blitt som det har blitt, snakke om følelser og bearbeide traumer. BUP må også gi oss verktøy til å få det bedre i livet

Sitater:
Skape en relasjon først og fremst, det er det viktigste, og etter det må man gå inn i tingene som gjør vondt; som historie og opplevelser.

Traumebasert hjelp over tid som får meg til og bygge relasjoner, se livet mitt i en tidslinje og forstå litt mer hvorfor ting er blitt som det er blitt, sånn at jeg kan forstå at det ikke er min feil.

Bearbeide traumer, få fram triggere og finne ut hvordan jeg kan leve med dem eller kvitte meg med dem. Sannheten kommer når de stiller de rette spørsmålene. Snakk om følelser og tør og kjenn på dem og at det er greit.

Ha faste ting som eventuelt poliklinisk gruppe hvor vi sitter i ring og har en krukke med tema som kommer opp som vi prater om. Kan snakke om hva som helst, blir som gruppeterapi med andre som har opplevd det samme. De ansatte er bare til stede.

Møt oss med forståelse og se bort fra diagnoser. Tør å snakke med meg om rusen og hvorfor jeg ruser meg. Det vil ikke gjøre meg dårligere, som noen tror.

RÅD 4

Trygghet for ærlighet

For å kunne snakke ærlig må vi kjenne trygghet. For at det skal bli trygt må vi være med å bestemme hvor vi skal snakke, og hvem vi skal snakke med. I samtalen må behandleren se på oss med varme øyne og ha et varmt kroppsspråk, det hjelper for trygghet.

Sitater:
Ikke bli møtt på et kontor, men møtes i normale omgivelser, i en park på en benk, walk and talk. Behandler må tørre å stille kritiske spørsmål – det som gjemmer seg må ut. Gå sakte frem: ikke ha dårlig tid.

Det er fint at du bryr det og viser kjærlighet. Spør deg frem, er det greit å gi en klem? Og husk alltid å kjenne etter i hjertet ditt i alt du gjør.

Snakk med barnet eller ungdommen om det er noe spesielt vi skal snakke om. Ikke sitt og skriv mens jeg snakker, se heller på meg med varme øyne og forståelse. Det gjør det lettere å være ærlig.

BARNEVERNTJENESTEN

Hjelp kom for sent

Oppsummert kunnskap:
Mange av oss har opplevd at hjelpa vi har fått ikke har vært riktig, eller at hjelpa har kommet for sent. Flere av oss har opplevd at vi ikke har blitt tatt ordentlig på alvor før det har gått for langt. Flere av oss forteller at vi har trengt hjelp hele livet, og at rus har vært et rop om hjelp og først da ble vi hørt.

Sitater:
Jeg hadde lenge visst at jeg hadde det vondt, på ulike måter. Barnevernet kom ikke før etter at jeg forsøkte å ta livet mitt. Jeg hadde trengt hjelp lenge før det, helt fra jeg begynte å vise det vonde. Hadde jeg fått hjelp før, hadde jeg ikke kastet bort så mye tid av livet mitt.

Det måtte smelle før jeg fikk riktig hjelp. Det er som om det må gå for langt før noen gidder å høre. Du kan bli en kasteball i systemet. Det var først når jeg var skikkelig ødelagt av rus at barnevernet ble koblet ordentlig på. Det måtte bli veldig ille før barnevernet tok tak, det føltes vondt. Jeg har aldri fått så mye hjelp som etter at jeg har blitt nykter, den hjelpa skulle jeg gjerne hatt tidligere.

Kontaktpersonen min tok meg på alvor, hun var oppriktig bekymret. Jeg satt var veldig ruset og da oppdaget hun det. Mamma hadde ikke sett meg på uker. Takk og pris at jeg hadde en kontaktperson som nå ville forstå.

Fikse på atferden

Oppsummert kunnskap:
Mange ungdommer som har strevd med rus, har tidligere opplevd at barnevernet har satt inn tiltak for å fikse på atferden vår. Noen eksempler på det er MST og ART. For en stor del av oss har disse tiltakene blitt veldig feil, og vi har fått det verre med rusen etterpå. Det har føltes som om de voksne skulle fikse på oss, at de kom og tok kontroll over oss og at all skylda ble flytta på oss - når vi egentlig bare hadde det veldig vondt inni oss eller hjemme der vi bodde. Når barnevernet satte sånne tiltak på oss så mista vi tillit og klarte etterpå ikke å være ærlig om hvordan det var hjemme og følelsene vi hadde inni oss.

Sitater:
Det funker ikke å be meg telle til ti! Det er en grunn til at jeg er sint, det er det jeg trenger å få pratet om. Sinne mitt er bare en reaksjon på noe som er vondt inni meg. ART hjelper ikke for det.

MST var ikke bra for meg, jeg fant på unnskyldninger; fikk 5 kroner pr unnskyldning og brukte MST-pengene på hasj.

Det ble bestemt regler for meg uten at jeg visste det før de ble bestemt. Følte bare de kom inn i hjemmet og tok kontroll. Det ble et belønningssystem hvis jeg klarte målene. Men det var ikke mål som jeg trodde på.

Jeg fikk ikke pratet om grunnen til handlingene mine, bare om selve handlingen. Da blir løsningene veldig korttenkte.

RÅD 1

Trygt nok

Barnevernet må gjøre det trygt nok sånn at man kan være helt ærlig om at vi ruser oss og hjelpen vi ønsker. De må hjelpe meg til og finne et trygt sted som jeg kan dra til når jeg får det vondt eller når jeg får russug.

De må kunne være tilgjengelige på telefon på kvelden, for det er tidspunktet man ofte kjenner på suget eller at ting er vondt. De må ihvertfall gi oss et sted vi kan være trygge. Hvis du blir redd, pust og vær ærlig om hva du føler! Hvis jeg tør å innrømme at jeg har brukt rusmidler, så prøv å ikke bli redd og ta helt av. Hvordan skal man tørre å snakke om ting da?

RÅD 2

Samarbeid med oss

Vi trenger færrest mulig folk å forholde oss til. Når dere skal ta avgjørelser om våre liv og hvor vi skal bo må dette skje i samarbeid med oss. Vi sitter ofte med løsningen, og vet hva som er lurt. Ikke flytt oss til institusjoner der det er ungdommer med alvorlige rusproblemer når vi ikke ruser oss, eller ruser oss i liten grad. Flytting må alltid bestemmes sammen med oss. Bry dere om oss. Vi trenger masse kjærlighet og varme.

Hvis du ikke kan mye om rus, er det lurt at du kjapt skaffer deg info som er viktig for meg å vite. Kanskje du kan spørre meg og så kan vi sammen finne ut det kan gjøre at jeg føler på et samarbeid og at du bryr deg om hva jeg kan.

Hvis barneverntjenesten er bekymret og vurderer flytting til rusinstitusjon så må de snakke med meg om det, slik at jeg kan prøve å gjøre noe med rusen om jeg ikke ønsker å flytte.

Barneverntjenesten har sagt at de skal samarbeide med meg, men jeg ruste meg i flere måneder før kontaktpersonen min tok kontakt. For så å hasteflytte meg fra institusjonen jeg bodde på uten å gi meg en sjanse til å forklare. Det gjorde at jeg mistet all tillit til barnevernet.

Ikke sett oss på tvang og tenk at rusen forsvinner. Jeg trenger å være med å bestemme i mitt liv for at det skal føles godt for meg. Det føles vondt om det skjer for fort for meg. Snakk om følelser og gi info om hva rus kan gjøre i lengden med mennesker, både med relasjoner, følelser, fysisk og psykisk.

Vis at du bryr deg masse og fortell at du blir redd for hva dette gjør meg den det gjelder, gi masse kjærlighet og ikke kjeft.

DEL 3: Livet etter rus

"

Vi har jo blitt gitt opp mange ganger, men det vi heller trenger er noen som ikke gir oss opp og sier de er glade i oss og bryr seg.

RÅD 1

Få støtte og hjelp til å jobbe med seg selv

Vi trenger hjelp og støtte til å jobbe videre med det vi har jobbet med i behandlingen. Vi trenger muligheten til å ha noen å gå til som kan lytte, gi oss tips og råd. Vi vet at vi må gjøre jobben og sette målene selv, men ting blir enklere når man vet at man har noen som er glad i oss, bryr seg og hjelper oss når ting blir ekstra vanskelig.

Det er lett å tenke at man er ferdig med rus når man er ferdig med behandlingen. Men flere av oss har opplevd et sjokk i møtet med det nye livet uten rus. Vi trenger å bli forberedt på livet etter behandling.

Sitater:
Man må få tilbud om etterbehandling i minst ett år etter man er rusfri, så man får tømme seg om alt som skjer, få råd og tips og ha noen som lytter.

I behandling får man jobbet med det som er vanskelig i livet, men for å kunne klare å leve rusfritt må man jobbe med seg selv. Man må sette seg realistiske mål både langsiktig og korte, og ha noen trygge rundt seg å støtte seg på. Lag målene sammen med meg og i god tid før behandlingen er ferdig, da blir det en plan for meg som føles godt.

Jeg dreit meg ut fordi jeg trodde jeg var ferdigbehandlet, men da jeg kom ut begynte jeg å ruse meg igjen etter kort tid.Jeg ble veldig overrasket da jeg kom ut fra behandling at det var vanskelig å holde seg unna rus, for meg var det litt sjokk siden jeg følte meg jo klar når jeg dro.

Du må gjøre jobben selv, men du må ha folk som kan støtte deg og hjelpe deg til å bli den du har lyst til å bli.

Vi har jo blitt gitt opp mange ganger, men det vi heller trenger er noen som ikke gir oss opp og sier de er glade i oss og bryr seg.

RÅD 2

Et trygt fellesskap å komme til

Det er viktig for oss å ha et sted å komme til. Et fellesskap hvor man føler seg trygg og hvor vi føler at vi alltid er velkomne. Det er viktig for oss å kunne ha et sted å gå til når man føler seg alene eller man har det vanskelig, hvor man vil føle seg godtatt og ikke dømt. Hvor man kan være som man er og komme med senkede skuldre. For at det skal kjennes trygt, så må det være et sted der man ikke trenger avtaler for å komme. Da kan vi dra dit hvis det plutselig skulle gjøre ekstra vondt, eller hvor sprekken kjennes ekstra nær.

I tillegg trenger vi hjelp til å bygge opp et nytt og rusfritt nettverk. Når vi er ute av rusen og ferdig med behandlingen, står vi på bar bakke og trenger hjelp til å bygge opp et nettverk.

Sitater:
Vi trenger et sted der det føles som hjemme, der det føles trygt. Et fellesskap du kan komme til med senkede skuldre. Der det ikke er noen fasade. Et sted man kan komme til uten noen avtale og der man kan snakke om ting som plager en uten å bli dømt for det.

Eller du kan bare sitte der uten å snakke. Feelingen av å bli godtatt er fantastisk.

Jeg hadde ingenting å gå til etter behandling og da går det ikke, da søkte jeg tilbake til det nettverket jeg hadde fra før og startet med rus igjen. Det er viktig at man kan bygge positivt nettverk når du er rusfri.

En viktig bit av tiden etter behandling er å ha et nettverk, eller jobbe mot å bygge et nytt og rusfritt nettverk. Noen må hjelpe oss med å finne rusfrie venner. Det er vanskelig å finne nye venner og enda vanskeligere å kutte ut mennesker man allerede har i livet, bare fordi de ruser seg. Det blir som å trykke en “reset”-knapp på livet, og det trenger man både hjelp og støtte til.

Vi må ha et rusfritt nettverk. Sitter du der og alle du kjenner ruser seg, så blir det vanskelig. Da ble jeg trist. Det føles meningsløst å ikke ha noen ting å gå til. Da kjenner man på et russug, og du begynner å leke med tanken. Da har det en tendens til at det eskalerer.

Om Klokhet om rus

Klokhet om rus er en undersøkelse som er gjennomført av Forandringsfabrikken, i samarbeid med Rådet for Psykisk helse. Med dette håper vi at Norge skal få dypere kunnskap om hvorfor unge ruser seg, og lære om hvordan systemene kan hjelpe dem klokt. Klokhet om rus bygger på Forandringsfabrikkens grunnleggende idé om at vi må lytte til dem som skal motta hjelpen for å vite hva som er nyttig.

Behovet for mer kunnskap fra unge som strever med rus, kom tydelig frem i undersøkelsen PsykiskhelseProffene (Forandringsfabrikken og Rådet for Psykisk helse, 2014). Et tydelig svar fra mange unge som strever er at rus er en flukt.

Mange av oss har prøvd rus og noen av oss har strevd mye med det. Med rusen kan vi rømme fra det som gjør vondt og flykte fra smerter i tanker eller kropp”. (Fra PsykiskhelseProffene, 2014)

Også i andre undersøkelser Forandringsfabrikken har gjennomført blant unge i barnevernet, skole og justis har det vært tydelig at vi trenger mer kunnskap og klokhet om rus.

Målet med Klokhet om rus er at samfunnet skal få ta del i systematisert kunnskap om hvorfor unge ruser seg og hvordan det kjennes - presentert fra unge med egen erfaring. I denne rapporten får Norge ideer til nye handlingsalternativer for hvordan flere kan komme seg vekk fra rus. Vi håper politikere, fagfolk og media får innblikk i, og lytter til disse resultatene.

En stor takk til ExtraStiftelsen, som har støttet prosjektet.

Varme hilsener fra Forandringsfabrikken

Om Forandringsfabrikken

Forandringsfabrikken (FF) er et kunnskapssenter. FF jobber for at hjelpesystemene og skolen skal bygges på kunnskap fra barn og unge om hva som er nyttige tjenester. Siden 2008 har Forandringsfabrikken systematisk innhentet kunnskap fra barn og unge om hvordan de opplever møtene med barnevern, politi, rettssystem, psykisk helsevern og skole.

Forandringsfabrikken har de siste 10 årene møtt 5000 barn i skolen, 1200 barn i barnevernet og 600 barn i psykisk helsetjenester over hele Norge. Hovedsvar oppsummeres i magasiner og rapporter og publiseres i kunnskapssenteret. Unge som deltar i undersøkelsene kan bidra til formidling av svarene, som proffer i Forandringsfabrikken. FF legger til rette for at proffene kan dele kunnskap med utdanninger, fagfolk og myndigheter.

Forandringsfabrikken driver også fagutviklingsarbeidet MITT LIV i barnevern, skole, psykisk helse og innen oppvekst på tvers. Målet er å bidra til systemer som oppleves trygge, nyttig og samarbeidende for barn og unge.